Edvard Storm – en tidlig norsk nasjonalromantiker

Dette er det første av fire blogginnlegg skrevet av studenter ved emnet NORD 2100 «Den andre litteraturhistorien» høsten 2018. Vi starter med en viktig forfatter i skillingsvisenes historie: En prestesønn fra Vågå som gikk rundt i København og lengtet hjem til den norske fjellheimen.

1
Herr Zinklar drog over salten Hav,
Til Norrig hans Cours monne stande;
Blant Guldbrands Klipper han fant sin Grav,
der vanked så blodig en Pande.

2
Herr Zinklar drog over Bølgen blaa
For Svenske Penge at stride;
Hielpe dig Gud du visselig maa
I Gresset for Nordmanden bide.

Edvard Storm (1749-1794) ble født i Vågå, nord i Gudbrandsdalen. Her vokste han opp på prestegården. Prestene utgjorde på denne tiden en del av eliten, noen av de få som hadde utdannelse. De satt dermed med den åndelige og politiske makten i bygdesamfunnene. Storm utdannet seg i Christiania, og dro senere til København, hvor han ble boende til sin død i 1794. Han var interessert i tysk filosofi, og fant mange likesinnede i Danmark. Den store danske dikteren Adam Oehlenschläger var faktisk en av Storms elever. Det Norske Selskab holdt han seg helst langt unna, da han syntes det var alt for mye av både franske impulser og rølp. Storm ble aldri gift og slet med helseproblemer. Han adopterte to fattige gutter, og ble omtalt som et godt menneske, som var beskjeden og generøs.

Edvard Storm (1749-1795)

Storm ble kjent som en utdannelsesreformator i Danmark og fungerte på mange måter som en slags mellommann mellom elitekulturen og folkekulturen i Norge gjennom sin litterære produksjon. Han var med på å grunnlegge «Selskabet for Efterslægten» i 1786, og holdt undervisning for alle som var interessert. Han mente at den den folkelige litteraturen, og da særlig skillingsviser, hadde potensiale til å kunne lære folket mye nyttig. Han ønsket dermed å løfte nivået. Zinklars vise, som skildrer Skottetoget og Slaget ved Kringen i 1612, er et eksempel på hvordan man kan spre viten om historiske hendelser til alle samfunnslag.

Storm er også kjent for sine «dølaviser». Han var opptatt av å benytte seg av både det lokale språket og den lokale musikken. Inspirert av springartakt (folkedansmusikk med ujevn tretakt) og på arkaisk vågådialekt skrev han flere dølaviser, som ble så populære at de ble oppfattet som en slags folkeviser. Disse er på mange måter forløpere til nasjonalromantisk diktning. Dølavisene hører til i bygdemålsdiktning, men Storms største suksess som viseskribent var den danskspråklige «Zinklars vise», som vi skal se nærmere på nå.

Edvard Storm skrev mye om hendelser som var viktige for oppbygging av nasjonal identitet. Hans mest kjente vise handlet om kaptein George Sinclair og hans skotske soldater, og deres endelikt i Gudbrandsdalen. Denne visa ble kalt Zinklars vise, eller Sinclarsvisa, Herr Sinclair drog over salten Hav og liknende. Sagnene om «skottetoget» er også nedskrevet av Andreas Faye. Men hva er egentlig skottetoget?

Skottetoget er vanlig betegnelse på den skotske ekspedisjon mot Danmark-Norge i Kalmarkrigen som var mellom 1611 og 1613. Omkring 300 skotske soldater under ledelse av Alexander Ramsay, oberst George Sinclair og kaptein George Hay kom inn Romsdalsfjorden sommeren 1612. En skotsk styrke skulle gå videre gjennom Gudbrandsdalen til Sverige. Ifølge Andreas Fayes bok «Norske Folke-Sagn», ble skottenes ankomst inn Romsdalsfjorden varslet i smug, slik at innbyggerne kunne gjøre motstand. Faye beskriver barbarisk oppførsel av skottene som voldtok kvinner, røvet penger og sølv. I tillegg skriver han mye om bønder fra ulike steder som gjorde motstand og skjøt skottene. Skottene ble møtt av en bondehær fra store deler av Gudbrandsdalen den 26. august, og der måtte George Sinclair, som visa er oppkalt etter, bøte med livet. Det var bare 18 skotske fanger som overlevde og ble ført til Akershus. Blant alle stedsnavn som har innflytelse fra denne hendelsen, nevner Faye blant annet et sted som kalles Skothaugen, hvor mange skotske soldater ble begravet. Når det gjelder Skottetoget er det nokså komplisert å skille mellom fortellinger og sannhet: Ulike kilder nevner ulike tall mennesker som deltok i krigen. Disse tallene vingler mellom tusenvis og hundrevis av soldater, men sannsynligvis var det 300-400 personer. Edvard Storm hevder at det var fjorten hundre menn, og han unnlater å beskrive hvordan fangene ble slaktet ned for fote dagen etter slaget. I Storms vise framstår det som om alle døde i strid:

17
Med døde Kroppe blev Kringen strøed,
De Ravne fik nok at æde;
Det Ungdoms Blod, som her udflød,
De Skotske Piger begræde.

18
Ei nogen levende Siel kom hjem,
Som kunde sin Landsmand fortælle,
Hvor farligt det er at besøge dem
Der boe blandt Norriges Fielde.

«Slaget ved Kringen» av Georg Nielsen Strømdahl, 1897.

Sinklarvisa ble utgitt som skillingstrykk i mange utgaver, og fortellingen om Slaget ved Kringen var viktig for norsk identitet gjennom hele 1800-tallet. Sangen er fortsatt veldig populær som dansevise på Færøyene. Se video her: https://www.youtube.com/watch?v=DXN1c11ZyqI

Innlegget er forfattet av Agniezska Adamek, Einar Kristian Holt og Live Farstad. 

Framhevet bilde: «Sinclairs landing ved Romsdalsfjorden» av Adolph Tidemand og Morten Müller (1876)