«Een Moder af egen Søn spiiser»: Kannibalisme i skillingstrykk

Hvor langt er mennesker villig til å gå for å overleve i en nødsituasjon? Ganske langt, i følge et knippe skillingsviser om kannibalisme i forbindelse med sjøforlis, publisert i perioden 1697-1899. Her skal vi høre om en kvinne spiste av sin egen døde sønn for å døyve hungeren; om en mann som ble funnet med en annen manns fingre i munnen, og om to groteske loddtrekninger på liv og død.  

Når vi i forskningsgruppen holder foredrag om skillingsviser forsøker vi alltid å tilpasse materialet til omgivelser eller til publikum. Foredrag på sjøbadet i Trondheim? Ship’ o hoi, jeg kan saktens finne frem noen sjømannsviser. Fagdag om katastrofer og kriser? Ja, vil dere ha skillingsviser om ildebranner, jordras eller snøskred? Presentasjon for slektsgranskere? Ja, jeg snakker gjerne om navngitte personer i skillingsviser. Visematerialet er så variert at relevansen nesten gir seg selv. Vår nærmeste samarbeidspartner i Sverige, Karin Strand, har holdt foredrag om blindviser for blindeforbundet (hun slapp å lage power point), og snakket om forbryterviser for innsatte i fengsel. I januar i år var jeg invitert til å holde lunsjforedrag for Institutt for Bioteknologi og Matvitenskap ved Gløshaugen. Jeg kunne snakket om pølsesanger eller kaffeviser, men saken var den: Jeg hadde nylig oppdaget en helt spesiell vise som jeg ikke greide å legge fra meg. 

– Ja, jeg er litt spent på om dere har noen synspunkter på temaet i denne visen, altså kannibalisme. Har denne… kulinariske tradisjonen noen plass innenfor matvitenskap? Nei? Det burde den kanskje. Det handler jo i bunn og grunn om matvett i krisetider.  

«Det ene Menniske af den andet fortæris»

I 1697 ble følgende vise trykt, antakelig i København, med en lang tittel fulgt av en prosaberetning:    

Trundhiems Miraculeuse Spectachel, 
Underlig og jammerlig 
Hafs-Nød, 
Ved hvilcken ey alleene Skib, Lif og 
Gods tilsættis, 
Men endog 
Det ene Menniske af den andet fortæris.
Denne uhørlig, og GUds erbarmelige 
Action, som paa efterfølgende Sidesandferdig be-
Rettis, er i Pennen kortelig forfattet, og Trycken overleve-
ret, for at kundgiøre GUds underlige Gierninger. 
Under den Melodie: 
Med Sørgen og Klagen holt Maade. 
 
 

Beretningen. 
En  Skipper, ved Nafn Hen-
drich Sylvestersøn Møller, kom 
sejlendis fra Holland og sigtede 
ad Trundhiem, forberørte Skipper fant 
i Søen en Baad 18 Miile fra Trund-
hiem, i hvilcken var 9 levendis Menni-
sker, og 8 døde af hunger, Frost, og elen-
dig Lifs Forsmecktelse; Samme GUds 
Børn, hafde været paa et Skib som hør-
te hieme i Christiansand, og skulde fare 
derfra til Holland, men ynckelig ved Iis 
og Storm er forgaaen, tillige strax med 
4 Personer; Thi i Skibet hafde været 21 
Siæle; 8te døde i Baaden: De andre 
9 spiisede af de afdøde, og i særdelis, har 
en Moder ædet af sin egen døde Søn, som
var iblant dennem, een Skipper er ilige-
maade funden paa samme Tid, med tven-
de Mands Fingre i Munden: Denne 
Jammers underlige, dog sandfærdig 
Beretning er passeret Anno 1696, den 19 
Decemb. 18 Miile i Søen fra Trund-
hiem i Norge; Gud afvende alle ulycke-
lige Tilfælde for sin Søns JEsu 
Skyld! AMEN 

Kannibalisme utenfor Trondheim i 1696! Her er det bare å hoppe rett til sakens kjerne: Er dette sant? I følge denne skillingsvisen er historien ”underlig dog sandfærdig”.  Dette er imidlertid ikke noen indikator på at hendelsen er hentet fra virkeligheten – snarere tvert om. Som jeg har antydet i en artikkel nylig publisert om fake news i tidsskriftet Kultur & Klasse (Se link under ”Publikasjoner”), kan insistering på sannhetsgehalt være et tegn på at hendelsen som formidles i skillingstrykket er oppdiktet. Mer tillitsvekkende i denne visen er bruken av virkelighetsmarkører: Tid, sted og konkret informasjon om hendelsen er nevnt på tittelblad så vel som i selve teksten. Og detaljnivået er slående. Skipperen angis med fullt navn; vi får høre hvor skipet kom fra (Christiansand) og hvor det skulle (Holland). Visen angir antall folk som var ombord (21); hvor mange som omkom umiddelbart i stormen (4); som døde av hunger og frost (8), og som overlevde ved å spise menneskekjøtt (9). Troverdig er også det tilbakevendende fokuset på kulden: Forliset skal ha funnet sted på trøndelagskysten i desember, så det gir mening når forfatteren skriver at de ”ynckelig ved Iis/og Storm er forgaaen”; at de ”mangled Ild/Varme og Føen”, og at ”De otte forfrussne var døde”. I følge visen var det ni mennesker som overlevde i ni dager, men også disse frøs i hjel: ”Af Frosten er de som i stycker”, heter det i fjortende vers. 

Om visen fremstår som realistisk, så må likevel hendelsen kunne verifiseres ved hjelp av andre dokumenter før vi kan fastslå at det her dreier seg om et faktisk forlis. Og når selve forliset er verifisert eller dementert, så må begivenhetene i kjølvannet av forliset – kannibalismen så vel som handlingskronologien – også kunne dokumenteres før vi kan avgjøre hvorvidt vi står ovenfor en nyhetsvise som skildrer en faktisk hendelse. Hvilke spor finnes det så etter ulykken, om den noen gang har funnet sted? 

Det har vært svært vanskelig å finne ut noe om akkurat denne hendelsen, og en stund kunne det se ut som om ”Trundhiems Miraculeuse Spectachel” var en oppdiktet begivenhet. Jeg har ikke funnet en eneste bok eller artikkel om forliset; det fins dessuten få bevarte dokumenter fra denne perioden. Jeg har fått bistand fra historikere og fra dyktige arkivarer ved både Riksarkivet og Doraarkivet i Trondheim, men det gjenstår fortsatt å gå gjennom en del historiske dokumenter. Har du lyst til å bidra til å oppklare saken? Se nederst i dette innlegget, og ta kontakt med meg på mail.

 Det jeg har funnet så langt er imidlertid spennende: Det fins nemlig to små antydninger om at forliset har funnet sted. I 1982 ble vraket av det hollandske skipet De Grawe Adler (Den Grå Ørn) funnet i 1696 ved Strømsholmen i Hustadvika; i følge marinhistorikere sank dette skipet i 1696 (Skoglund/Gemini, 2015).

Det fins også informasjon om den navngitte skipperen som fant skipet. Hendrich Sylvestersøn Møller er antakelig Henrich Sølfestersøn Møller som er nevnt i en skifteprotokoll hvor han er oppgitt som handelsmann og ”arvelatar” i 1706, det vil si at han døde og etterlot seg en registrert arv dette året.

Inntil vi finner ut noe mer om den faktiske hendelsen, så kan vi også bruke viseteksten for å si noe om sannsynligheten for at historien er sann.

Forfatteren tar i bruk naturalistiske virkemidler i beskrivelsen av lidelsen på havet, og da særlig i detaljene om menneskemåltidene. Kannibalisme kan saktens sies å være et hovedtema i denne visen – hele 12 av 20 vers berører kannibalisme eller ”hunger”. Og for forfatteren holder det ikke å gjengi fakta – noen døde, andre spiste – her skal det beskrives hvordan det hele foregikk:   

Toe Fingre een hafde i Munden,
Da disse blef jammerlig funden, 
Paa hvilcke hand gamslet og tygte; 
Der hungers Elendighed trygte! 
 

I følge Moths ordbok betyr å ”gamsle” (”Gamse”) å «tygge, men uvillig«, og ordet brukes eksempelvis ”om en hest, nâr hand stâer og pûster over fôr, som hand ei gider ædet.” Sammen med siste verselinje antydes det her at forfatteren er relativt sympatisk innstilt til hvilke konsekvenser ”hungers Elendighed” kunne føre med seg. Men det fins også ett vers som fremstår som mindre forsonlig:

Een Moder af egen Søn spiiser 
heller end hun Livet forliiser; 
Af hans Døde Legem hun tager 
Til Føde; det hende behager. 

Nå kan det være slik at ordet ”behager” simplethen er valgt fordi det rimer på ”tager” – men det er like sannsynlig at antydningen av nytelse skyldes forfatterens avsky med akkurat dette scenarioet: En mor som spiser av kroppen til sitt eget barn må sies å være et morbid høydepunkt, ikke bare i denne visen, men i de norske skillingsvisene generelt; kanskje til og med i litteraturhistorien. Men for øvrig fremstår altså visen som en tekst som forsøker å forstå og forklare hvordan de forliste kunne gå til en slik ytterlighet det er å livnære seg på menneskekjøtt. Allerede i det første verset spør forfatteren: ”Er Hunger og Kummer tilstede?/Da maa vi bedrøvelig græde.” Forfatteren er svært påpasselig med å påvise lidelsen som lå til grunn for menneskespisingen: ”I nj Dage var de i Søen/Og mangled Ild/Varme og Føen”. Stadig vekk kommer han tilbake til poenget med primærbehovene som de forliste ikke fikk dekket: ”Kuld, Kummer, Frost, hunger dem møder/Og Bølgernis Grumhed paastøder.” Forfatteren stiller opp et hierarki av elendighet – og er klar på hva som er verst: 

Men allerelendeligst dette; 
De Døde de Levend’ maa mette, 
Thi hunger et hart Sverd mand kalder; 
Ach JEsu! Her Sverdet nedfalder. 

Her kan det synes som at forfatteren ønsker syndsforlatelse på vegne av menneskeeterne: De handlet i nødverge.

Forfatterens sympati med menneskemåltidet er det mest interessante med denne skillingsvisen. Og det kan også, kanskje, bidra til å verifisere hendelsen – eller i det minste antyde at forfatteren har ment at kannibalismen fant sted ved dette forliset. For det første er det vanskelig å tenke seg at en forfatter i 1600-tallets Danmark-Norge skulle kunne skrive en religiøs vise om et så alvorlig tema som kannibalisme uten at dette var, eller ble antatt å være, sant. For det andre gjør koblingen av religiøsitet og tilgivelse det mulig å feste lit til historien: På 1600- og 1700-tallet ble det publisert et knippe nyhetsviser om fantasifulle monsterfisker skylt på land på diverse strender i Europa; samtlige av disse var jærtegnsviser som hadde som mål å advare, skremme og forkynne (Se mer om dette i artikkelen om fake news under linken ”publikasjoner”). Trykkingen av disse er motivert av luthersk propaganda, og her inngikk publikasjonen av falske nyheter i en logikk hvor målet helliget middelet; i visen om kannibalismeforliset utenfor Trondheim, derimot, er advarslene og skremselspropagandaen tonet ned til fordel for medlidenhet med de skipbrudne og deres dødskamp på havet.

En annen indikator på denne skillingsvisens sannhetsgehalt, er at kannibalisme i forbindelse med forlis ikke er et fenomen isolert til denne ene hendelsen, eller at der noe som kun skjedde i den tidligmoderne perioden. Folk har spist folk, både før og etter hendelsen med Trondheimskannibalene.

En loddtrekning på liv og død: Theklas forlis (1893)

I boken som jeg skriver om katastrofer i nyhetsviser (Spartacus/SAP, 2021), har jeg et kapittel som heter ”Blod og vann”. Kapitlet handler om skillingsviser om kannibalisme i forbindelse med sjøforlis, og jeg har funnet tre ulike saker som angår nordmenn, og som er skildret i skillingsviser. Forliset utenfor Trondheim i 1696 er den eldste saken; neste hendelse foregår nærmere 200 år senere. I 1893 forliste barken Thekla fra Tønsberg. Thekla var på vei fra Philadelphia til Havre i Frankrike lastet med petrolium da den seilte inn i en voldsom storm ved juletider i 1892. Kun tre av besetningen på 18 menn overlevde ved å klatre opp på merset, en plattform i masten på barken. Det er historien om disse mennenes blodige kamp for å overleve som har blitt stående i historiebøkene som et av de mest dramatiske skipbruddene i norsk maritim historie. Hør bare på prosaberetningen i en av skillingsvisene om hendelsen:

En sandfærdig Beretning forklaret af de 3 igjenlevende Matroser ombord i Briggen «Thekla», der begyndte sin rædsomme Reise den 22de December 1892 og endte den 7de Januar 1893. Da det norske Skib «Thekla» havde været læk i et Par Dage, gik Kapteinen, Styrmanden og 8 Mand i en Baad, og de er uden Tvil alle omkomne i Atlanterhavet. De andre Baade knustes strax. 9 Mand bleve tilbage, og klamrede sig halvnøgne og uden Fødemidler til Masterne. Efterhaanden bleve de 5 vanvittige og lode sig falde i Havet, hvor de druknede. De 4 hængte vedblivende i Masterne i Hungers Raseri og Hollænderen begyndte derpaa at tale om at ofre sig. De andre vilde trække Lod. Det blev to Gange trukket; begge Gange traf Loddet Hollænderen. Snart efter vendte han, efter Aftale Ryggen til Kammeratene, der nu dræbte ham ved Knivstik og opsamlede Blodet i en Tjærepøs og drak det begjærligt, samt skar Skiver af Liget og spiste. I 4 Dage levede disse 3 paa denne Maade. Saa kom den danske Bark «Hermann», Kaptein Andersen – det var i Nærheden af Asorene, og traf de 3 vanvittige Mennesker, og et halvt fortært Lig hængende over Raaen. De 3 overlevende landsattes i Cuxhavn og førtes i Midten af Marts til Norge. De tre Matrosers Navne ere: Ole Andersen fra Tønsberg, Chr. Hjalmar Jacobsen, Christiansund og Alexsander Johanson fra Fiskebækskil i Sverige. Der kan vel næppe falde haard Dom over Mennesker, der var Forstanden berøvede af de udstaaede Lidelser

• 

Prosaberetningen i skillingsvisen En ny Sang og Beretning om den norske Brig «Thekla»s Undergang i Atlanterhavet forteller en historie som synes for utrolig til å være sann: Fire menn, tre av dem skandinaver, overlever om bord på vraket etter et dramatisk skipsforlis, og de ender opp med å drepe og spise det fjerde besetningsmedlemmet etter en loddtrekning på liv og død. 

Når historien om barkskipet Thekla og de tre overlevende skandinaver nådde norske aviser i 1894 er ikke ”brottsjø” riktig metafor for å beskrive mediebegivenheten; snarere vil det være riktigere å snakke om et blodbad i landets mange avisredaksjoner. Og det var ikke kun de store avisene som kastet seg over de grusomme tildragelsene; også de mindre lokalavisene omtalte historien, og spesielt de regionale avisene som hadde sine egne bysbarn involvert. Tønsbergs Blad, nr. 47, 20. mars 1893 gjengir ”Uddrag af Forhøret i Kristiania 17 ds”, og utdragene inkluderer de blodigste detaljene omkring hendelsen: 

Medens Sigtede no. 1 nu stod og holdt i Hollænderen, stak Svensken Hollænderen bag Øret med en Skibskniv. Det stod da en Blodstraale ud. Blodet opsamledes af Ole Andersen i Pøsen, som denne stod og holdt. Sigtede tror ikke at Hollænderen følte Knivstikket, ialfal sagde han intet. For hurtigere at faa Livet af han, skar No 3. ogsaa halsen over paa den ulykkelige Hollænderen. Ogsaa dette blod blev opsamlet i Pøsen. Blodet opblandedes nu med Søvand og alle tre drak heraf. De lod Liget nu ligge i ca. en halv Time, hvorefter de vaskede Liget. De skar af Kjødet fra Hoften og nedover Laaret og tog dette med op i Merset. De spiste nu af Kjødet, medens de holdt til i Merset. Da de reddedes havde de ikke mere tilbage heraf. Liget havde de surret fast paa Bakken, for at det ikke skulde falde overbord

Med blodet som flyter utover avisspaltene hele denne våren er det ikke overraskende at noe av det også drypper ned på den andre store mediesjangeren i denne perioden, nemlig nyhetsvisen. 

Det ble skrevet minst to norske og en dansk skillingsvise om hendelsen. En ny sang om det forulykkede Barkskib «Thekla» fra Tønsberg av N. P. Senjen er utgitt samme år som ulykken skjedde. Dette er antakelig den mest populære visen om Theklas forlis. Den fins bevart i flere arkiver, og har også blitt tradert inn i nyere tid, nå senest i 2019, under et arrangement i regi av nasjonalbiblioteket. 

Denne visen har et omkved som skal repeteres når visen synges: ”Gud hjelpe den Sjømand i Nød”. Valget av akkurat denne setningen som visens slagord er neppe tilfeldig. Når mannskapets kamp mot orkan og havets krefter utfolder seg i de 5-6 første versene er omkvedet lite mer enn en stemningsforterker med ekko fra shantiens ramsalte klagesang om det harde livet på sjøen. Men når forfatteren endelig kommer til de mer sjokkerende detaljene om hendelsene som utfoldet seg mellom de fire mennene på flåten, så fungerer omkvedet som en påminnelse til lytteren om å ha sympati med de skipbrudne som handlet i nødverge: 

Med Vraget de slingred i Nætter og Dage 
I Sjøsprøit og Frost 
De slikkede Rimfrost og salte Sjølage; 
Det var deres Kost. 
To Nordmænd, en Svenske og saa en Hollænder, 
:/: Alt dybere sank de i Vanskjæbnens Hænder. :/: 
Gud hjælpe den Sjømand i Nød. 

En moderne leser kan ikke unngå å lese setningen  ”To Nordmænd, en Svenske og saa en Hollænder” som en tidlig og burlesk-tragisk variant av ”har du hørt den om norsken, svensken og…”. Men det som følger ligner alt annen enn en svenske-vits: 

De tyggede Seildug og Taugværk som gale 
Og slurpede Sjø. 
Tilsidst da Hollænderen bragte på Tale: 
«En af os maa dø; 
Kun Døden kan frelse. Saa dræb mig til Føde. 
:/: Langt bedre er det end at sulte til døde.» :/: 
Gud hjælpe den Sjømand i Nød. 
(…) 

Men alt Haab udslugtes, de mørk blev om Hjerte, 
Da atter det lød: 
«Frels mig og eder fra Vanviddets Smerte, 
Bring mig min Død». 
Saa trak de da Lod; og om Livet nu gjaldt det. 
:/: To Gange de trak og paa Hollænderen faldt det.:/: 
Gud hjælpe den Sjømand i Nød. 

De biet en Tid for paa Frelse at vente 
Til Ras’riet dem tog. 
Og ret som Hollænderen Ryggen dem vendte, 
De til ham slog, 
Og stødte en Kniv i den hjælpeløs svage 
:/: Saa Blodstraalen vælded og endte hans Dage.:/: 
Gud hjælpe den Sjømand i Nød. 

De drak av hans Blod og av Kjødet skar Skiver. 
Rædsomme Nød!- 
En Stund denne Føde dem atter opliver 
Og frelser fra Død. 
Dog endnu i Dage og Nætter saa lange, 
:/: De drev om paa Havet med Anelser bange.:/: 
Gud hjælpe den Sjømand i Nød. 
 

Som vi ser legger forfatteren av skillingsvisen seg tett på avisreportasjenes gjengivelse av hendelsene om bord på det strandede skipet: Her er de skipbrudnes nasjonalitet; detaljer omkring loddtrekningen, selve avlivningen og, selvsagt, blodet som fløt. 

Det var kannibalismen som førte til at de overlevende etter Thekla måtte tilbringe 37 dager i et fengsel i Cuxhaven – havnen de ble bragt til etter å ha blitt reddet opp av fra vraket av et dansk redningsskip. Det var tross alt et drap det dreide seg om, det var også anklagen om mord som førte dem videre til arresten i Kristiania i påvente av forhør. Den 23. Mars 1893 gjengir Tunsbergeren de sakkyndiges erklæring om at ”Vi antar, 1) at de ovennævnte sigtede (matroserne) i Tiden for den paaklagede Handling befandt sig i den yderliggaaende Hungerstilstand og sandsynligvis inden kort Tid vilde være omkomne, dersom de ikke hadde grebet til den fortvilede Handling, – 2) at ingen af dem allerede på den Tid var sindsyge.”
(Helge Paulsen, 2016). Etter en kongelig resolusjon av 15. April ble det bestemt at det ikke skulle tas ut tiltale mot matrosene. Avisene støttet denne konklusjonen. Sjømannsmisjonen satte endog i gang en pengeinnsamling på vegne av de overlevende, fordi det ville være en ”trøst for de stakkars folkene å få se en alminnelig deltagelse for dem etter de utholdte lidelsene”.

Hvordan forholdt så skillingsvisene seg til skyldsspørsmålet? Slik vi har sett så la viseforfatterne seg tett opp til avisenes gjengivelse av tildragelsene – så også med spørsmålet om skyld, eller snarere tilgivelse, knyttet til drapet. I visens siste vers bidrar omkvedet – ”Gud hjælpe den Sjømand i Nød” til å befeste sympatien hos de skipbrudne.  

Den nye Medusa: Drotts forlis (1899)

---

Fem år etter Theklas forlis, i august 1899, var barkskipet Drott fra Stavanger ute for en alvorlig ulykke i fremmede farvann. Skipet var en norsk tremastet bark, og reiste med 17 menn, de fleste av disse fra Stavanger. For øvrige opplysninger kan vi gå til selve visen En ny og sørgelig Vise om det norske Barkskib ”Drott’s” forfærdelige Forlis i Floridahavet i Amerika nu avsigte Høst:

Et Barkskib seilede saa stolt,
det havde hædersnavnet ”Drott”; 
med Trælast skulde det gaa ned 
Til Buenos Ayres Sted. 
Besætningen var atten Mand, 
alt syntes i den bedste Stand, 
de seilede for Vinden god, 

ei intet var imod.

Barken Drott skulle fra Pascagoula i Missisippi til Buenos Aires i Argentina, men støtte på hardt vær i Vestindiahavet: ”Orkanens Brøl helt frygt’lig lød,/mens Havets Raseri det brød/høit over Skudens tunge Skrog/de vilde Bølger blaa.”  Når skipet så ” brækkes af i tre” så er det kun ”tilbageblevne otte Mand”, og i vers etter vers telles antallet overlevende ned: Fra åtte til seks, fra seks til fire. Og til sist så er det disse fire som klamrer seg til ”Russet” som flyter omkring i Floridastredet i hele 16 døgn. Forfatteren forbereder det som så skal komme, med å berette at ”Mad og Drikke ei de har,/i Dybet ”Drott” alt med sig ta’r,/nu hungersnøden melder sig,/med Tørsten frygtelig:” 

Max Hoffmann, tysk Matros, var ung, 
han siger: – Smerten er nu tung – 
hør Kammerater! vi nu vil 
begaa et grusomt Spil. 
Vi trækker Lod, – en maa nu gaa 
af hunger vi ei kan forgaa, 
og Loddet trak den unge Max, 
hans Liv man tager straks. 

Som i visen om Thekla, så er det altså dette ”loddet” som figurerer som et ”grusomt Spil”, en morbid form for russisk rulett. Og igjen kan historien synes for utrolig til å være sann. I mange år kunne det også synes som om den var usann: De norske avisene hadde hentet informasjon om kannibalismen fra amerikanske og britiske aviser som var kjent for sin sensasjonalisme. Med overskriften ”Menneskeköd deres føde” skriver Nordisk Tidende den 7. September at de ”skrækkelige Lidelser blant Norske Söfolk” er ”en historie, hvordimod Edgar Poe og Jules Vernes fantasi ikke engang tilnærmelsesvis kan komme op.” Var dette så fiksjon, fake news fra en periode hvor sensasjonalistisk journalistikk for alvor begynte å gjøre seg gjeldende? 

I 2012 utgav Magne D. Stensland boken Drots forlis: Et av de sørgeligste i vor sjøfartshistorie. Stensland var nær slektning med en av de tre overlevende fra forliset, 17 år gamle Gudmund Thomassen. Når Stensland begynte å grave i arkivene for å finne ut mer om skjebnen til sin bestefars bror, fant han at amerikanske aviser hadde relativt sannferdige gjengivelser av tildragelsene om bord, basert på lekkasjer fra de amerikanske avhørsprotokollene. Stenslands slektning var tiltalt for kannibalisme, men i den norske riksadvokatens innstilling til Kongen, ble det anbefalt at det ikke skulle tas ut tiltale, selv om, som Riksadvokaten skriver: «Alle 4 slukket sin tørst i hans blod og delvis også spiste av kjøttet.» Forklaringen var at det var i tråd med tidligere praksis, der sjømenn hadde drept og spist av andre skipbrudne for å overleve. Det er nærliggende å tenke seg at man her hadde Theklas forlis friskt i minne. 

Men samtiden assosierte dramatikken rundt Drotts forlis i enda større grad med en annen, og langt mer kjent hendelse til sjøs. I 1816 omkom 140 mennesker da den franske fregatten Medusa forliste utenfor kysten av Senegal. Forliset ble en stor nyhetssak over hele Europa, dels fordi hendelsen involverte en kompleks, storpolitisk skandale; dels fordi de overlevende fortalte at de hadde praktisert kannibalisme for å overleve ombord på vraket. Medusas forlis er også verdensberømt på grunn av maleriet Le Radeau de la Méduse (1818-1819) av den franske kunstneren Theodore Géricault. Maleriet skildrer lidelsene ombord, og det regnes som et av høydepunktene innenfor den franske romantikken.

• 

Langt mindre sofistikert, men likefullt minneverdig for sin sensasjonalisme, er illustrasjonen i forbindelse Drotts forlis. Skipsforliset og grusomhetene som utspilte seg med skandinavene fikk nemlig en god del internasjonal oppmerksomhet. I en illustrasjon som fulgte med en artikkel om ulykken i det franske magasinet Le Petit Journal har illustratøren latt seg inspirere av Géricault og laget tegningen Un nouveau radeau de ”la Meduse”, altså ”En ny Medusaflåte.” I motsetning til Géricault har kunstneren her valgt å ta fokusere på kannibalismen, og tegningen viser ett av de skipbrudne i ferd med å spise en annen som kjemper i mot. En tredje mann ligger halvt fortært og med blødende armer på flåten. Tegningen er sjablonaktig og den vekte sterk avsky blant publikum. Illustrasjonen viser imidlertid et utsnitt av samtidens syn på ulykken og kontroversene rundt historien. 

• 

Denne illustrasjonen kan også sies å være en visuell parallell til skillingsvisenes tekstlige verden. Som vi har sett er viseforfatterne, som avisjournalistene, uredde i sin behandling av et svært kontroversielt tema. Allerede den aller første visen om kannibalisme ved forlis, fra 1697, gjorde menneskespisingen til et hovedtema. Og alle tre visene vi har sett fremstiller kannibalisme i et forsonende lys. Er denne nedbrytningen av et alvorlig tabu et særtrekk ved den skandinaviske skillingsvisetradisjonen, eller finner vi dette også i visetradisjonen i andre europeiske land?

I Shipwrecks on the Streets: Maritime Disaster and the Broadside Ballad Tradition in Nineteenth-Century Britain and Ireland, argumenterer Kirsty Reid for at forfatterne av engelske viser var opptatt av å beskrive dramatiske skipskatastrofer, men at de unnlot å beskrive the ”aftermath phase” i forbindelse med skipsforlis: ”Consequently the majority of shipwreck ballads paid little or no attention to themes like cannibalism, survival on desert islands, or encounters with ’savage’ peoples.” Et søk på Oxford Ballads Online, verdens største samling av anglofone skillingsviser, viser imidlertid at det fins bevart en liten håndfull engelske viser om kannibalisme i forbindelse med skisforlis. I balladen Loss of the ship Francis Spede, Dreadful Sufferings of the Crew tematiseres en nå for oss velkjent loddtrekning på liv og død, med påfølgende beskrivelser av det groteske måltidet: ”Let those lads cast lots to see who’ll die,/To save our starving crew/The lot on young O’Brien fell,/His tender veins were bled,/And on his tender flesh and blood/His hungry messmates fed.” Balladen er basert på en sann historie om forliset til det irske skipet Francis Spaight utenfor kysten av Canada i desember 1835. Slik tilfellet er med de norske visene om kannibalisme, er også dette forliset og hendelsene i kjølvannet av forliset stort sett glemt. Men forskere og andre interesserte finner tilbake til historien via de trykte visene. Og slik bidrar denne typen tekster til å kaste lys over de mørkeste og blodigste delene av europeisk ulykkeshistorie.    

Forøvrig er det verdt å merke seg at kannibalisme flere ganger opp gjennom historien har vært gjengitt som falske nyheter. Det finnes helt sikkert også skillingsviser som ukritisk gjengir slike hendelser som nyhetssaker. Men så fins det også eksempler på at skillingsviseforfattere avslører falske nyheter. Se på denne danske skillingsvisen fra 1862:

Visen er satirisk og den avsluttes med en «Tale til fornuftige Medborgere»: «Man skulde ikke troe, at der i det oplyste Herrens Aar Anno 1862, kunde herske saa stor Vankundighed blandt Menneskene, der ikke alleneste ligger i Svøb, men ogsaa blandt dem, der have traadt deres Børnesko.
Saaledes cirkulerer der i disse Dage det Rygte i Byen, at en Zulo-Kaffer eller en Vild, der forevises udenfor Kjøbenhavn, skal have revet sig løs og at han har ædt flere Børn i Kirsebærgangen (…) At hele denne Historie er opdigtet, er en Selvfølge og at det Hele er en elendig Løgn, fremgaaer deraf, at der ikke har staaet et Ord derom i Provindsavisserne.»

Takk til Magne Klasson som satte meg på sporet av skillingstrykket om Trondheimsforliset; til Solrun Hommedal ved Doraarkivet for hjelp til å finne frem historiske dokumenter, og til Sarah Dahle Hermanstad som gjorde meg oppmerksom på Kirsty Reids bok. 

Kilder

Bodleian, Firth c.12 (98), Loss of the Ship Francis Spede, Dreadful Sufferings of the Crew, J. Scott (Pittenweem), 19C; se også Harding B 17(172a), The Loss of the Francis Spaight. Hentet fra Broadside Ballads Online from the Bodleian Libraries (Bod. 8526). http://ballads.bodleian.ox.ac.uk/search/roud/V10218.

Nordisk Tidende, 07.09.1899. Hentet fra bokhylla, nb.no. https://www.nb.no/items/a78970bbab158cdf9473004be8cd13a5?page=0&searchText=Drot%20Florida

Norges Sjøfartstidende, 24. Mars 1893.  Hentet fra Per Ivar Hjeldsbakken Engevold, ”Theklas undergang (1893).”  http://krimtilkaffen.blogspot.com/2018/06/. 

Kirsty Reid, Shipwrecks on the Streets: Maritime Disaster and the Broadside Ballad Tradition in Nineteenth-Century Britain and Ireland,

Magne D. Stensland, Drots forlis, ”Et av de sørgeligste i vor sjøfartshistorie”. Utgivelsessted: Commentum forlag, 2011, sidetall. 

Moths ordbok https://mothsordbog.dk/ordbog?aselect=gamse&query=gamsle

Stein Storsve: Fra skillingsvise til nettvise. Skillingsviser med tilknytning til Vestfold

Høyskolen i Vestfold. http://www-bib.hive.no/tekster/skillingsviser/

Slik lå vikingen og det forliste skipet

---

---

---