«I dag staar kun de rygende, trøstesløse ruiner tilbage, hvoraf rager op de nøgne skortenspiber som vidner om den magt, det herjende element har havt.» Slik oppsummerer Stenkjær Avis brannen som rammet Steinkjer den 15.august 1900. I dag er det nøyaktig 120 år siden ilden rammet i sørsiden av byen og la 62 hus i aske. Det ble skrevet om brannen i lokale og nasjonale aviser, og den er senere skildret i flere lokalhistoriske bøker og artikler. En kilde til hendelsen har imidlertid gått under radaren: Et lite skillingstrykk i Gunnerusbibliotekets spesialsamling som her skal hentes frem for å markere 120-årsjubileet for Steinkjerbrannen.
(halvdelen at indtægten ved salget tilfalder de brandlidte).
Med tittelen Sang og beretning står vi her ovenfor det vi kaller et kombinasjonstrykk – et skillingstrykk som inneholder både en vise og en prosaberetning om hendelsen. For øvrig har trykket en tittel vi kjenner igjen fra andre viser om lignende katastrofer: Den store Ildebrand paa Stenkjær signaliserer at det her dreier seg om en omfattende bybrann snarere enn en mindre brannhendelse. Brannhistorikere strides om hvordan man definerer en bybrann; hvor omfattende skadene må være for at den kan kalles en bybrann – alt fra et par hus til hele kvartal. I følge forskrifter for brannforsikring er en bybrann definert som en brann som herjer et eller flere kvartaler. I Steinkjers tilfelle var det utvilsomt en bybrann. På tittelbladet heter det at «omtrent halve byen lagdes i aske», og dette kan vi lese helt konkret: Steinkjer består av to bydeler, Nordsia og Sørsia, som er adskilt av en elv. Byens deling ved elven hindret at brannen spredte seg ytterligere. Det var derfor 62 hus på sørsiden av elven, inkludert kirken, som ble flammenes rov, mens nordsiden ble spart. 200 familier mistet hjemmene sine i brannen.
Steinkjer er delt i to av av en elv. Dette illustrerte postkortet viser sørsida, sett fra Nordsia ca år 1907, altså etter gjenreisningen av byen, da i en feiende flott Jugendstil. Bildet er hentet fra boken ‘Hilsen fra Steinkjer», av Erling Koldaas og Lars Lilleby Macedo (2012)
«Med fortvivlelsen malet i sine ansigter«
Hvis vi åpner skillingstrykket og leser prosafortellingen finner vi en kort men korrekt oppsummering av brannforløpet: «Branden udbrød i maler Aunes værksted formiddagen den 15de august. Ført frem af en frisk vind fraadsede den i de tørre træhuse, og inden nogle timer var gaaet var næsten halve byen lagt i aske.» Årsaken til brannen var en eksplosjonsulykke med et parafinapparat i forbindelse med koking av ferniss (lakk), i malermester Ole Aunes verksted i Strandveien. Slik tilfellet var med tallrike bybranner i Norge fra 1500-tallet og fremover, så var det kombinasjonen av «Frisk vind» og «tørre træhuse» bygd tett- i-tett, som gjorde at brannen fikk tak og utviklet seg til en bybrann.
Beretningen i skillingstrykket befatter seg ikke bare med saklige detaljer; forfatteren har også tillatt seg en liten stemningsrapport fra katastrofen, hvor innbyggernes opptreden blir evaluert i all korthet:
Befolkningens opførsel under og efter branden var beundringsværdig. Bare de unge kvinder syntes under branden at have mistet ligevægten; de kom løbende i meget mangelfulde toiletter og med fortvivlelsen malet i sine ansigter. De blev dog ogsaa rolige tilsidst, og da branden var forbi skulde ingen kunnet se paa befolkningen, at en ulykke havde rammet stedet.
Man kan jo undre seg på hva skillingsviseforfatteren mente de unge kvinder skulle gjøre når det begynte å brenne: Snøre på seg korsett (som var mote på denne tiden), iføre seg kjole med rysjer og blonder og spasere rolig og verdig rundt mellom de brennende husene? Befolkningens stoiske ro i møte med brannen nevnes også i Stenkjær Avis, men her nevnes ingenting om kvinnelig hysteri eller mangelfull påkledning i kaoset som oppstod: «Byens borgere har taget ulykken med forholdsvis ro”, står det ganske enkelt her.
Hva den beundringsverdige roen i møte med brannen skyldtes, kan vi bare spekulere i. Men kanskje skyldtes det at befolkningen i Steinkjer var godt kjent med konseptet bybrann – ikke fordi Steinkjer hadde opplevd lignende hendelser, men fordi store bybranner hadde rammet to nabobyer få år i forveien.
«Flettet er Ulykkens Krands!»: Bybrannene i Levanger og Namsos
I 1897 brant både Levanger og Namsos, med bare fire dagers mellomrom – disse to byene ligger få mil fra Steinkjer. I skillingsvisen om Steinkjerbrannen knyttes skjebnene til de tre regionssentrene sammen:
Nylig tvende søsken byer
lagdes brat i aske ned.
Atter sees røde skyer,
atter brydes livets fred.
Midt imellem disse tvende
laa der Stenkjær rolig, tryg.
Saa begynder den at brænde,
rædsel tar, den før var tryg.
Versene om «de tvende søsken byer» vitner om et rørende, regionalt samhold mellom byene Steinkjer, Namsos og Levanger. Dette inntrykket forsterkes ytterligere i møte med skillingsvisene som er bevart om brannene i Levanger og Namsos sommeren 1897. Det steg fremdeles røyk opp fra ruinene i Levanger idét Namsos ble rammet av bybrann den 27. juni – bare fire dager etter Levanger. Namsos ligger 10 mil unna Levanger, og nærheten i tid og rom mellom de to bybrannene har inspirert det første verset i skillingsvisen om bybrannen i Namsos:
Knapt var Levanger By lagt udi Aske,
Nedsunken i Grus,
Sorrigfuld maatte saa Mangen da haste
Fra By og fra Hus!
Endnu var ei stilnet den høilydte Klage –
– Knapt var vel henrunden de korte, faa Dage
Før at Telegrafen den meldte tilbage:
«Namsos er og lagt i Grus.»
Slik verset over antyder så var telegrafen et avgjørende medium for at ulykkene ble meldt og kjent blant folk kort tid etter at flammene hadde fått tak, og de fleste i regionen leste antakelig om brannen i avisreportasjer. Visen om bybrannen i Namsos er inspirert av nettopp avismediet: Den har flere innslag av fet skrift for å understreke dramatiske poenger; også tittelen minner om en avisoverskrift. Ellers er det verdt å merke seg hvordan den medfølende tonen i omtalen av Levangerbrannen indikerer et sterkt samhold mellom de to regionssentrene. I et annet vers utbryter forfatteren «Namsos! Levangers Vanskjæbne Du frister:/’Flettet er Ulykkens Krands!’» Både Levanger og Namsos var hardt rammet av bybranner: I Levanger brant det også i 1846 og 1877, og Namsos opplevde også en bybrann i 1872, i tillegg til brannen i 1897. Det er bevart skillingsviser om både Levangerbrannen i 1877 og Namsosbrannen i 1872.
«Rædsel griber hvert et hjerte»
Steinkjer hadde altså sluppet relativt billig unna bybranner, sett i forhold til den «vanskjæbne» som flere ganger hadde rammet dens «tvende søskenbyer». Ikke desto mindre var det stor smerte og sorg knyttet til tapet av halve byen denne augustdagen, slik det skildres poetisk i de tre første versene:
Dagens morgen fredligt lyser,
fredligt laa der hav og land.
Da med et al byen gyser,
farer op ved raabet: Brand.Mod himlen slaar de luer røde,
vinden raskt dem driver frem.
Høstligt-klare himmel gløde,
Folket flyr fra hus og hjem.
Rædsel griber hvert et hjerte,
slaar sin klo i hver en barm.
Mange vaander sig i smerte,
føler sig med et saa arm.
Åpningsversets skildring av den idylliske byen som aner fred og ingen fare er typisk for skillingsviser om bybranner; det plutselige omslaget til drama likeså. Forfatterens fokus på folks emosjonelle reaksjoner i møte med hendelsen er også et kjent grep i viser om store ulykker. Det som derimot skiller denne visen fra andre, tilsvarende skillingsviser er at den er sekulær: Forfatteren har ingen Gudfryktige betraktninger om årsaker til brannen, og han tilbyr ingen religiøs trøst til de brannlidte. Derfor representerer denne visen et brudd med en 300 år lang tradisjon: I perioden 1600-1900 konkluderte majoriteten av bybrannvisene med at ildebrann er Guds straff over menneskenes syndige livsførsel. I disse eldre visene opptrer forfatteren som en svovelpredikant, og ofte brukes helvetes ild som en analogi til brannkatastrofen. Anklagen mot bysbarna handler da om at de ikke har lest og forstått advarsler og tegn i tiden, og at de har seg selv og sin ugudelige livsførsel å takke når byen deres brenner ned til grunnen. I en av de eldste bevarte skillingsvisene om en norsk bybrann, en Klage-Viise over den såkalte Hornemannsbrannen som la hele Trondheim i aske i 1681, er det Gud selv som taler i skillingsvisen: «Jeg har dig Trundhiem nock advart,» sier Gud til bysbarna; «Slet ingen acted mine Raad…/ Saa sende jeg dem Svogl og Ild/At de Syndre Utysk og Gild/Fick Løn som de fortiente.»
Kulturhistorien for øvrig er breddfull av kuriøse eksempler på hvordan folk i forne tider har forstått og håndtert branner. I middelalderen ble relikvieskrin og kors hentet frem når det brant, så vel som spesifikke formler og besvergelser. Søndagsbarn var lykkebarn, og i følge overleveringer fra hele Europa kunne disse slukke branner ved å gå i ring i rundt flammene. I enkelte regioner i Norge, blant annet i Trøndelag, trodde man at førstefødte jenter kunne slukke ild ved hjelp av egen urin. Helt inn på 1900-tallet mente mange at det var viktig å ha i hus et «himmelbrev» – et slags kjedebrev sendt direkte fra Gud – fordi dette kunne gi beskyttelse mot ulykker, branner og lynnedslag.
Flukten fra Sodoma og Gomorra av italienske Monsù Desiderio, ca 1620. De to forhistoriske bibelske byene Sodoma og Gomorra ble i følge første Mosebok ødelagt med ild og svovel av Jahve, som straff for innbyggernes gudløshet
Sett i forhold til de kuriøse historiene fra folkloristikken, eller de strenge bybrannsvisene fra den tidligmoderne perioden – eder, galle og rare formler i sangbart format, så fremstår skillingsvisen om Steinkjerbrannen som en mild fønvind. Men dette betyr også at denne visens funksjon er litt vanskeligere å få øye på. Med de eldre visene er det tydelig at de først og fremst ønsker å advare og skremme. I visen om Steinkjerbrannen har kanskje forfatteren ønsket å skildre dramaet og lidelsene brannen medførte. Med enkle rim og rytmer, og med en kjent melodi, forsøkte denne ukjente skillingstrykkforfatteren å sette ord på maktesløsheten i menneskenes møte med ilden som på en gang en livgivende og ødeleggende kraft. Det er ikke uendelig at visen har blitt sunget på gatetorg og ved kjøkkenbord etter brannen: I visetrykket står det at den skal synges med melodien fra «Fjerne syd, du skjønne Spanien» (også kjent som «Sigøynergutten»), en veldig populær skillingsvise som mange i samtiden kjente til.
Men det er også tydelig at forfatteren ønsker å vekke leserens medfølelse. På tittelbladet leser vi at «halvdelen av indtægten ved salget tilfalder de brandlidte.» Prisen på skillingsvisen er satt til 10 øre, så inntjeningen var kanskje ikke all verden. Men gesten kan leses som medlidenhet med de brannrammende, uttrykt i en konkret håndsrekning som vi kan kjenne igjen fra for eksempel sangvideoer brukt i forbindelse med veldedighetskampanjer i dag. Selv om mediene er ulike, så er det kanskje ikke så stor forskjell på en setning i et visetrykk eller et Vipps-nummer på en skjerm.
Gjenreisningsbyen Steinkjer
Steinkjer ble gjenoppbygd relativt raskt etter brannen i 1900, med bygårder i mur der hvor det tidligere hadde vært trehus. I likhet med Ålesund som brant 4 år senere ble byen preget av flotte Jugendbygårder med dekorative tårn og spir. Disse skulle ikke få stå særlig lenge. Det hører med til historien om bybranner på Innherred at Steinkjer, og også Namsos, ble jevnet med jorda under andre verdenskrig. Den 20. april 1940 slapp tyske jagerfly brannbomber over Namsos. Tre sivile mistet livet under bombingen; 207 hus i byen var totalskadd, og 217 hus fikk store skader. Dagen etter, den 21. april, rammet krigen Steinkjer og 1.800 innbyggere mistet alt de eide i bombingen og i brannene som fulgte med. Begge byene ble invadert av tyske styrker kort tid etter. Det fins ikke noen bevarte visetrykk som omhandler ødeleggelsen av de to byene, antakelig fordi det skjedde etter at skillingsviser var faset ut som et prominent kulturuttrykk. Men historiene om både bybranner og bombing har vært en viktig del av regional identitet og minnekultur i begge byene. Steinkjerbandet Nordsia Vel sin sang Herre By’n er en trøndersk adaptasjon av den engelske sangen This Old Town, hvor to versene går slik: «Dein va et syn, herre By’n, ved hunderårets start,/ da byen stod i brann. Og med ei frøktli’ fart, stod følk med bøtt og spann.// Dein va et syn, herre By’n,/ da flyan stupt og slæppt,/ bomban regna ned/dem ramle ned og træft, hus som så datt ned.»
Steinkjer fikk bare 40 år (1900-1940) som by i Jugendstil. Foto: Foreningen Gamle Steinkjer 
Bomber og brann: Steinkjer ble jevnet med jorden 21. april 1940.
Namsos og Steinkjer var, sammen med Molde, Kristiansund, Bodø og Narvik blant de seks byene i Norge som ble totalskadd under verdenskrigen, og som i dag er kjent som gjenreisningsbyer i funkisstil. Levanger slapp unna bomberegn og bybrann under krigsårene, og skiller seg derfor ut fra de andre to byene på Innherred med å ha en godt bevart trehusbebyggelse som stammer fra gjenoppbygningen etter den siste bybrannen i 1897. Det en stående vits på Innherred at da tyske jagerfly fløy over Levanger under andre verdenskrig så «trengte de ikke å bombe denne byen, for den så bombet ut fra før.» Jeg synes dette var verdt å nevne, siden jeg selv er Steinkjerjente – muligens en etterkommer etter en av de unge kvinnene som mistet likevekten og løp halvnaken rundt i byens nedbrente gater den dramatiske augustformiddagen i året 1900.
Hvis du ønsker tilgang til skillingstrykk om branner på Innherred eller i andre deler av landet, så kan du ta kontakt med bloggforfatteren på mail: siv.brandtzag@ntnu.no. Vil du lese mer om bybranner og andre katastrofer slik de skildres i skillingsviser? Da kan du kjøpe boken I elementenes Vold: Skillingsviser om naturkatastrofer i Norge, 1550-1950, som kommer på forlaget Scandinavian Academic Press i 2021.
Litteratur
Ødegaard, J.: Bybrandene. Utg. (Cammermeyers bogh.). 1928.
Jac. Wicklem Pedersen, Steinkjer 100 år 1857-1957, Steinkjer: 1957.
https://www.steinkjerleksikonet.no/sorsiabrannen_i_1900.
Illustrasjonen av brannruinene til forsidebildet er hentet fra boken ‘Hilsen fra Steinkjer», av Erling Koldaas og Lars Lilleby Macedo (Utg. Embla forl.. 2012).
Skillingstrykket om Steinkjerbrannen og skillingstrykket om Hornemannsbrannen i Trondheim i 1681 er hentet fra NTNU Gunnerusbibliotekets spesialsamling. Det kommer et eget blogginnlegg om Trondheimsbrannen.
Sang og beretning
om
den store Ildebrand
paa Stenkjær
den 15de August 1900,
hvorved omtrent halve byen lagdes i aske.
(halvdelen at indtægten ved salget tilfalder
de brandlidte).
Pris 10 øre.
J. Kr. Myklebusts bogtrykkeri – Trondhjem.
Mel.: ”Fjerne syd, du skjønne Spanien”.
Dagens morgen fredligt lyser,
fredligt laa der hav og land.
Da med et al byen gyser,
farer op ved raabet: Brand.
Mod himlen slaar de luer røde,
vinden raskt dem driver frem.
Høstligt-klare himmel gløde,
Folket flyr fra hus og hjem.
Rædsel griber hvert et hjerte,
slaar sin klo i hver en barm.
Mange vaander sig i smerte,
føler sig med et saa arm.
Nylig tvende søsken byer
lagdes brat i aske ned.
Atter sees røde skyer,
atter brydes livets fred.
Midt imellem disse tvende
laa der Stenkjær rolig, tryg.
Saa begynder den at brænde,
rædsel tar, den før var tryg.
Beretning.
Branden udbrød i maler Aunes værksted formiddagen
den 15de august. Ført frem af en frisk vind fraadsede
den i de tørre træhuse, og inden nogle timer var gaaet
var næsten halve byen lagt i aske.
Befolkningens opførsel under og efter branden var
beundringsværdig. Bare de unge kvinder syntes under
branden at have mistet ligevægten; de kom løbende i meget
mangelfulde toiletter og med fortvivlelsen malet i sine an-
sigter. De blev dog ogsaa rolige tilsidst, og da branden
var forbi skulde ingen kunnet se paa befolkningen, at en
ulykke havde rammet stedet.
En ulykke er det dog, og mange lider under den;
men mange vil visselig ogsaa hjælpe.
