Skillingsvisene i Norge, 1550-1950: En introduksjon

Denne teksten gir en kort innføring i skillingsvisen som sjanger, og er et arbeidsdokument som vil endre seg i løpet av prosjektperioden. For en mer skolert inngang til stoffet, se vitenskapelige artikler forfattet av prosjektgruppen og andre forskere, omtalt under bibliografien nederst i denne innledningen. De fleste bildene av skillingstrykk er hentet fra Gunnerusbibliotekets spesialsamling, hvis ikke annen kilde er oppgitt. Hvis du ønsker å sitere fra denne innledningen kan du oppgi følgende referanse: Siv Gøril Brandtzæg, ”Skillingsvisene i Norge, 1550-1950: En introduksjon”, i forskningsbloggen skillingsviser.no (2018).

Sjangerdefinisjon: Hva er en skillingsvise?

Skillingsvisene er en unik del av vår folkelige kulturarv, og er også blant de eldste trykksakene som fins bevart i Norden, med en sirkulasjonshistorie som strekker seg tilbake til 1550-tallet og frem til 1950-tallet. Men til tross for at skillingsviser har blitt skrevet, solgt og sunget i Norge i mer enn fire hundre år, så blir skillingsviser sjeldent omtalt som en egen sjanger. Tekstene har i stedet blitt definert ut ifra et spesifikt trykkeformat, og fra akademisk hold har man derfor foretrukket begrepet skillingstrykk. Et skillingstrykk betegner en liten, sangbar trykksak som ble solgt for en skilling eller to. Trykkene bestod av ett eller flere ark i oktavstørrelse som var brettet slik at de målte omtrent en halv sides størrelse.

 

Skillingsvise fra 1700-tallet i usnittet tilstand. Her ser vi hvordan visene så ut når de kom fra trykkeriet. Vi vet ikke sikkert om visene ble solgt uoppkuttet, eller om forhandlerne og kundene foretrakk at de var snittet.

De fleste trykkene var heftet og mange av skillingstrykkene som er bevart består av flere sanger i ett enkelt trykk. En del av trykkene har havnet i innbundne visebøker hvor de står side om side med middelalderballader, salmer eller mer verdslige sanger og kortere prosatekster. Slik sett tilhører skillingstrykkene en bredere kategori av visetekster, og de har også mange likhetstrekk med andre små trykksaker opp gjennom historien. Men betyr dette at vi ikke kan definere skillingstrykkene som en egen sjanger?

Dette prosjektet ønsker å vise at tekstene representerer en egen sjanger i norsk litteraturhistorie, og vi vil bruke termen skillingsvise snarere enn skillingstrykk. En skillingsvise er ikke et hvilket som helst trykk: Det er en litterær tekst som er preget av muntlig overlevering. En skillingsvise tituleres ofte som en «vise» på tittelsiden, og de har gjerne oppgitt en melodi som versene kan synges til. Det performative aspektet er altså innskrevet i selve teksten og nær knyttet til skillingsvisenes distribusjonsmetode og tradering. Kanskje kan vi også si at skillingsvisene er Norges viktigste hybridsjanger, og at de er transmediale: Skillingsvisene er både poesi og musikk, og mange av visene er også skrevet som små avistekster. Faktisk tror vi at skillingsvisene var en viktig nyhetskilde for allmuen 1600- og 1700-tallet, spesielt for dem som var nederst på rangstigen i samfunnet og som manglet leseferdigheter. Etter at de første avisene kom i Norge, på 1760-tallet, fortsatte man å skrive og synge skillingsviser som formidler nyheter, og disse nyhetsvisene kan ha stått i et konkurranseforhold til andre, mer offisielle nyhetsformidlere – litt på samme måte som moderne trykte aviser møter konkurranse fra nyhetsformidling gjennom sosiale medier i dag. Skillingsvisenes imponerende utbredelse – med hensyn til distribusjon, tidsmessige utstrekning i 400 år, og geografisk spredning fra nord til sør og på tvers av de skandinaviske landegrensene – gjør dem dessuten til en av de mest populære sjangerne som noen gang har eksistert her til lands.

Hva handler skillingsvisene om?
Det er en myte at en skillingsvise er en banal kjærlighetssang eller en enkel sjømannsvise som skal synges i kitsch valsetakt. En skillingsvise kan handle om nær sagt alt: Arbeidsliv, fattigdom, lovovertredelser, ulykker, politikk, religion, kjønnsliv, emigrasjon, barndom, ungdom og alderdom. Men om motivene i visene trekker i alle retninger, så fins det likevel noen tematiske tendenser i skillingsvisenes lange publikasjonshistorie som er verdt å merke seg. De første visene, publisert på 1600- og 1700-tallet, har som oftest religiøst innhold. De maner til gudfryktighet i en tid preget av fattigdom og nød, og hvor døden var nærværende i folks liv – og skillingsvisene kan minne om salmene, som de er nært beslektet med. Mange av skillingsvisene vi har bevart fra den tidligmoderne perioden er da også religiøse i både innhold og utforming. Men mange skillingsviser skiller seg fra salmetradisjonen i den forstand at de ofte blander verdslige og religiøse anliggender. Dette er spesielt tydelig i visetypen vi kaller nyhetsviser. En vise om en brann kan ha ti vers som handler om den konkrete ulykken – hvor og når det skjedde, hvem som ble rammet og hva som var omfanget av ulykken – og ti vers skrevet til trøst og advarsel: Husk at jordisk gods er uviktig, fremfor Gud er vi alle like osv.

 

Er branner og andre ulykker en straff fra Gud for verdslig livsførsel? Mange skillingsviser om nyheter blander religiøse og verdslige anliggender, slik forekesempel “Bergens bedrøvelige jammer-stand beklages over den store Ildebrand, som natten imellem den 23 og 24 Julii paakom, hvorved 1660 Huuse af de fornemste…ere lagde i Aske…Bergens Indvaanere til vedbørlig Eftertanke og Guds retfærdige Vrede og Straf, sangviis forf.” (Trykt  Trondheim, 1761, V box 31; 905)

Utover på 1800-tallet blir det religiøse innholdet i skillingsvisene i større grad skilt ut fra visetradisjonen, slik at de fleste skillingsvisene fra 1850-tallet og fremover er verdslige viser uten religiøst innhold – og det er disse vi i dag først og fremst forbinder med skillingsviser.

Fra kjærlighetsviser til henrettelsesviser: Hvilke ulike typer skillingsviser fins i Norge?

Prosjektet skal prøve å finne frem til flest mulig undersjangre av skillingsviser, og i den fremtidige databasen skal det være enkelt å søke på ulike visetyper. Foreløpig har vi denne listen som er alfabetisk sortert, men listen skal vokse seg lengre i løpet av de neste årene. Vi skal også ha med eksempler, fra mange tidsperioder. Det er verdt å merke seg at mange av visetypene overlapper: En arbeidervise kan for eksempel også være en nyhetsvise om en konkret arbeidsulykke; en skafottsvise kan også være en nidvise osv.

Allmueviser: Henvender seg spesifikt til allmuen, enten gjennom tema, forfatterhenvisning eller intendert publikum.

Arbeiderviser: Stor samlekategori av viser om arbeidernes slit og harde arbeidskår, ofte samfunnskritiske. Se også rallarviser; fiskerviser; streikeviser.

Avholdsviser: Viser som maner til nøkternhet; tar for seg de tragiske konsekvensene av drikkfeldighet og var ofte spesifikt rettet mot allmuen.

Blindviser: Viser som omhandler livet til de blinde, ofte skrevet i jeg-form og sunget i forbindelse med tigging. Se også tiggerviser.

Drikkeviser: Lettbeinte viser om alkoholens gleder, som oftest skrevet til lystige lag.

Emigrasjonsviser: Om utvandringen til Amerika på slutten av 1800-tallet; var ofte skrevet som propaganda for og i mot emigrasjon og fokuserer ofte på avskjeden og lengselen etter fedrelandet. Se også nasjonale viser.

Fiskerviser: Fiskernes arbeid på sjøen, om kjærlighet og frykt for havet som gir og tar. Se også arbeiderviser.

Forbryterviser: Omhandler spesifikke forbrytere eller bestemte lovbrudd. Se også skafottviser; nyhetsviser; leilighetsviser

Historiske viser: Om historiske eller mytiske personer eller hendelser. Det er i denne kategorien vi oftest finner middelalderballader adaptert inn i skillingsviseformatet.

Kjærlighetsviser: En bred og stor samlebetegnelse på viser som omhandler kjærlighet og forelskelse, svik og kjærlighetssorg, forlovelse og arrangerte ekteskap.

Leilighetsviser: Skrevet til spesielle anledninger, for eksempel begravelser eller bryllup, gjerne av privat karakter, men kunne også ta for seg offentlige anliggender, slik som henrettelser. Se også skafottviser; nyhetsviser.

Nasjonale viser: Stor samlekategori av viser som uttrykker kjærlighet til fedrelandet. Se også emigrasjonsviser; soldatviser.

Nidviser: Spottesanger skrevet for å henge ut en konkret person. Se også skafottsviser; forbryterviser, skjemteviser

Nyhetsviser: Omfattende kategori av viser som omhandler en aktuell hendelse i samtiden, gjerne med dato og tidspunkt oppgitt, og tar alltid for seg en konkret begivenhet, ofte av dramatisk art: Ulykker, mord og branner. Se også skafottsviser; forbryterviser; leilighetsviser.

Politiske viser: Omhandler en konkret sak av politisk karakter, for eksempel et valg, tar ofte parti i en politisk debatt. Se også nyhetsviser; emigrantviser; nasjonale viser.

Rallarviser: Om jernbanearbeideres harde slit, spesielt aktuelle i andre halvdel av 1800-tallet. Se også arbeiderviser; streikeviser.

Revyviser: Viser skrevet til spesifikke revyer og lokale sceneoppsetninger og siden trykt som skillingsviser. Se også skjemteviser.

Soldatviser: Om soldatenes skjebner, krigføring og avskjeder med fedreland.

Sjømannssanger: Barske viser om maskulint sjømannsliv, avskjeder og møter med fremmede land. Ofte kalt shanties. Se også fiskerviser

Skafottviser: Om henrettelser av kriminelle på 1700-tallet. Se også forbryterviser, nyhetsviser; leilighetsviser.

Skjemteviser: Humoristiske viser som tøyser med lette og mer alvorlige tema. Se også revyviser; nidviser.

Streikeviser: Viser som omhandler nasjonale og lokale streiker blant arbeidere. Skildrer som oftest konkrete hendelser. Se også arbeiderviser; rallarviser; fiskerviser.

Tiggerviser: Viser som omhandler tragiske skjebner til marginaliserte samfunnsgrupper; ofte skrevet i jeg-form til bruk i tigging. Se også blindviser; taterviser.

Taterviser: Om taternes omflakkende liv og levnet, ofte skrevet i jeg-form til bruk i tigging. Se også blindviser; tiggerviser.

Når ble de første skillingsvisene trykt i Norge, når var skillingsvisenes gullalder – og når gikk den siste skillingsvisen i trykken? (tidslinje kommer!)

De eldste norske skillingsvisene ble trykt i Norge på midten av 1600-tallet, altså i perioden hvor de første trykkeriene ble etablert her til lands. Faktisk var en skillingsvise én av de første tre trykksakene som ble produsert av det som regnes som Norges første trykker, Tyge Nielssøn (1610–1687). Nielssøn var dansk og etablerte Norges første trykkeri i Christiania i 1643. Den religiøse skillingsvisen «En Merckelig Viise om den yderste Dommedag» (1643) var i blant de første publikasjonene fra hans trykkpresse. Men skillingsvisenes historie i Norge er enda eldre: Før trykkpressens etablering i Norge sirkulerte skillingsviser som fellesskandinavisk kulturstoff med røtter helt tilbake til midten av 1500-tallet. Den eldste skillingsvisen i Gunnerusbiblioteket er et Københavntrykk fra 1558: ”Tuenne skøne Wiser”. Den samme samlingen har flere viser fra 1600-tallet som er trykt i Købehnavn men som omhandler norske forhold, slik at vi kan anta at de har sirkulert i Norge i den tidligmoderne perioden, slik for eksempel «Medlidende Christnes tillige med Trundhiems Byes ynckelige Klage-Viise offver hendis jammerlige Undergang aff Ildebrand dend 19. Aprili 1681, og Svar derpaa aff Gud…» fra 1681.

 

Den eldste skillingsvisen i Gunnerussamlingen er dette Københavntrykket fra 1558. Det er verdt å merke seg at sjangertermen “vise” opptrer i det tidligste trykket; at trykket består av to viser, og at det også har illustrasjoner på tittelsiden. I følge Molde (1981) er denne visen ikke nevnt i oversiktsverket Bibliotheca Danica, og er trolig derfor det eneste bevarte eksemplar av denne visen. Gunnerusbiblioteket har også et Københavntrykk fra 1593, og heller ikke dette fins i andre samlinger.  

Det fins en del viser bevart fra 1600-tallet, og produksjonen tok seg kraftig opp på midten av 1700-tallet, når flere byer fikk en aktiv trykkpresse i og med etableringen av de første avisene her til lands. Det er imidlertid 1800-tallet som er skillingsvisenes storhetsperiode, og da spesielt perioden 1850-1900. Dette har sammenheng med en rekke samfunnsendringer i denne perioden: Folk fikk bedre råd og leseferdigheten tok seg kraftig opp; flere bosatte seg i de store byene, og den industrielle revolusjon førte til at trykketeknikkene ble forbedret, postvesenet ble mer profesjonelt, og papirprisene sank. Utbyggingen av veier, jernbaner og skipstrafikk innebar også at skillingsviser og annen litteratur lettere kunne fraktes rundt og selges til et bredere lag av befolkningen.

Produksjonen av skillingstrykk vedvarte til 1950-tallet, men formidlingen har blitt videreført langt inn i vår tid. Den yngste skillingsvisen i Gunnerusbiblioteket er fra 1951: ”Ung Hjalmar og skjøyten. En sørgelig vise med lykkelig ende” som handler om skøyteløperen Hjallis’ fall på 10,000 meter i EM i 1951. Vi regner med at det fins ytterligere eksempler på skillingsviser fra 50-og 60-tallet, og kanskje til og med enda senere, bevart i andre samlinger. Vi kan uansett fastslå at skillingsviser har blitt trykt i Norge i mer enn 300 år (fra 1640-tallet), og at de har sirkulert her til lands i mer enn 400 år (fra 1500-tallet). Dette betyr at skillingsvisene antakelig er den sjangeren som har lengst utbredelse i Norge.

 

“Ung Hjalmar og skjøyten. En sørgelig vise med lykkelig ende” fra 1951 er den yngste skillingsvisen i Gunnerussamlingen. Den er skrevet av Arne Svendsen og handler om skøyteløperen Hjallis’ fall på 10,000 meter i EM i 1951

Forfatterne: Hvem skrev skillingsviser i Norge?

Spørsmålet om hvem som skrev visene er vanskeligere å besvare enn med en del andre litterære sjangre. En skillingsvise oppgir sjelden forfatter på tittelsiden, og kanskje er det heller ikke det viktigste spørsmålet man kan møte disse tekstene med: I motsetning til mer litterære tekster har skillingsvisene vært allemannseie – og det som eies av alle tilhører ikke noen. Dette kollektive aspektet ved skillingsvisene er nært knyttet til traderingen. Visene har ofte blitt skapt og omskapt i brukssituasjoner. Sjømannsviser, voggeviser, drikkeviser, avskjedsviser, rallarviser. Situasjonene kunne være av privat art – en begravelse eller et bryllup – eller dreie seg om mer embetsmessige anliggender, slik som en henrettelse, emigrasjonen til USA, en arbeiderstreik osv.

Mange av visene som oppgir en forfatter bruker alternative termer for å beskrive forfatteren: «sammensatt av (navn)» går igjen på mange trykk, og denne betegnelsen antyder en ydmyk holdning til det stoffet som visen behandler. Kanskje så mange skillingsviseforfattere på seg selv som skrivebords-arbeidere? I de visene som omhandler en konkret nyhetshendelse og som vi derfor kan kalle nyhetsviser, kan forfatteren ha tenkt på seg selv som en journalist som “setter sammen” en aktuell historie til en tekst. Andre viser fremhever at visen er “eenfoldig forfattet” av (navn). “Enfoldig” har litt annen betydning i dag enn det hadde før, og antakelig er denne benevnelsen en iscenesettelse snarere enn noe troverdig karakteristikk – men benevnelsen antyder i alle fall at forfatteren ønsker å bli oppfattet som en enkel ”hvermannsen”, og at visen er skrevet i all ydmykhet. Kanskje er denne benevnelsen en måte å forsøke unngå kritikk på, eller kanskje er det her vi kan finne spor etter hvem visene var skrevet for, altså det intenderte publikummet?
En annen måte å benevne forfatter i skillingsviser er å vise til en nær relasjon mellom den som har skrevet visen og den eller de visen handler om. Her finner vi ofte de mest gripende forfatterhenvisningene, for eksempel en ung mann som har skrevet om sin døde far, eller en prest som har skrevet en vise i anledning begravelsen av et barn.

 

Far forfatter vise til sin avdøde sønn:

”Under Sang forestillet af den Dødes Fader, Jacob Johansøn Kiilen”  står det på denne sorgfulle visen om en ung manns død (Trykt i Bergen, 1796, V Box 34: 1001). Bare unntaksvis finner vi navn på forfatter nevnt på skillingstrykk; de fleste visene er publisert anonymt.

Miss eller mr. anonym er den vanligste forfatteren av skillingsviser i Norge og slik er det også med sjangeren internasjonalt. Likevel fins det en rekke norske forfattere som skrev skillingsviser. Ivar Aasens første tekster på trykk var to skillingsviser, blant annet en nyhetsvise som fins i nasjonalbibliotekets arkiv: «En Ny Vise om den sørgerlige Tildragelse paa Gaarden Krøvle i Ørsten, da nogle af dens Huse bleve fortærede af en heftig ildebrand den 7de Juni 1833, hvorved 3de Børn mistede Livet» (trykket av R. AArfot i 1833). Også Gunnerusbiblioteket har skillingsviser av kjente forfattere i sitt arkiv: Henrik Wergeland skrev blant annet nyhetsvisen «En Ny Vise om Ole Pedersen Høilands sidste mærkelige Undvigelse fra Agershuus Fæstning Natten til den 17de September 1839.» I samme arkiv fins en vise skrevet av Bjørnstjerne Bjørnson («En Ny Vise om Badet på Eidsvold og Gjeitungen som ble døbt der») fra 1853. Wergeland-trykket er signert av forfatteren men mangler attribusjon (altså en trykt henvisning til forfatteren), og dette gjelder også Bjørnson-visen. Kanskje de ikke ønsket å fremstå som skillingsviseforfattere, eller kanskje handlet det mer om at de ønsket å forholde seg til gjeldende praksis, hvor forfatternavn oftest manglet på skillingstrykket? Dette er også en av de tingene vi ønsker å finne ut i vårt prosjekt.

Sjømannsvise av Henrik Wergeland fra 1839. “Opsang for ‘Kristiania Paket’ (Fra Tvende nye Sjømands-Sange, V box 34: 1017).  Gunnerussamlingen har minst 14 viser skrevet av Wergeland.

Det fins også noen eksempler på forfattere som forsøkte å leve av å skrive og produsere skillingsviser, og hvis navn etterhvert ble nært forbundet med sjangeren:

Edvard Storm (1749-1794) var kjent som en av grunnleggerne av ”Selskabet for Efterslægten”, men skrev skillingsviser på norsk. Gunnerusbiblioteket har minst 17 ulike visetrykk av Edvard Storm, og flere av disse er skrevet på dølamål!

Theodor Rose (1839-1924) var en av de største skillingsviseforfatterne-og produsentene på 1800-tallet. Forskningsbibliotekar ved nasjonalbiblioteket, Astrid Nora Ressem, som også er deltaker i vårt prosjekt, har skrevet en utmerket artikkel om Rose i Aftenposten Historie (Nr 1, 2018, ss.102-107), hvor hun har sporet hans virksomhet som forfatter, samler, trykker og forlegger for visetrykk i Norge i perioden 1860-1880. Ressem skriver at Rose hadde sitt eget trykkeri i Grensen i Oslo, med flere utsalgssteder for visetrykk i byen, og han etablerte også en egen bok- og visehandel når han flyttet til Bergen på 1870-tallet.

Anton Andersen (“Jumbo”)

Hvilken form har skillingsvisene?

Det er vanskeligere å finne en formel for å beskrive skillingsvisenes oppbygning enn tilfellet er med for eksempel middelalderballadene eller de eldre, tradisjonelle folkevisene. Der hvor en middelalderballade som oftest består av en to eller fire-linjers strofe med refreng, så fins det ikke noen gjentakende oppbygning i skillingsvisene, og bruken av refreng og omkved er uvanlig. Kanskje er dette fordi skillingsvisene ble tradert og anvendt på en annen måte enn sin eldre søstersjanger: Middelalderballadene var som oftest skrevet for å akkompagnere dans og måtte derfor ha en fast oppbygning, mens i skillingsvisetraderingen var historiefortellingen viktigst.

Det fins imidlertid noen kjennetegn ved skillingsvisene som er verdt å merke seg: De fleste visene er skrevet i bunden form, ofte med enderim eller assonans, og rimene er gjerne av det enkle slaget. I skillingsvisene finner vi gjerne banale rimpar av typen ”hjerte-smerte”, og hyppige innslag av hva vi i dag kaller nødrim. Kanskje har valget av rim eller rytme vært knyttet opp mot hvilken melodi som skulle akkompagnere visen? Traderingen har også satt spor i visetekstene gjennom bruk av mnemonisk virkemidler, altså minnetekniske virkemidler: Gjentakende ord og formler som skulle gjøre det enklere for sangeren å huske versene. I de eldste visene, fra 1600-og 1700-tallet finner vi også eksempler på akrostikon, et mnemonisk virkemiddel hvor de første eller siste linjene i hver verselinje til sammen danner et nytt ord, navn eller setning. Lengden på en skillingsvise kunne være fra 10 til 50 vers, med store variasjoner.

Enkel rim og rytme kjennetegner mange av skillingsvisene. Her ser vi kryssrim (a-b-a-b) i en vise om et forlis på Trøndelagskysten i 1750. I andre vers finner vi til og med rimparet smerte-hjerte. Visen har tilsammen 31 vers.

(Fra “Døds Tanker over den hastige Døds Tilfælde som skeede paa ByeFiorden den 7 Octobris Ao.1750”, trykt i Trondheim, V box 31: 904).

Hvilke illustrasjoner finner vi i skillingsvisene?

En del av skillingsvisene har illustrasjoner på tittelsiden, og i den tidligmoderne perioden – før etableringen av den moderne trykkpressen – er illustrasjonene utført med enkle tresnitt. Det er ikke alltid samsvar mellom hva visen handler om og hva illustrasjonen på trykket viser, og da skyldes dette at trykkerne ofte gjenbrukte tresnittene på ulike viser, for å spare tid og penger. En vise om blodskam kan for eksempel ha en illustrasjon av et sitrontre, fordi trykkeren i dette tilfellet ikke hadde andre tresnitt tilgjengelig, men likevel ønsket å utsmykke trykket med et dekor. De visene som mangler en illustrasjon på tittelsiden kan likevel ofte ha en dekorativ girlander eller vignetter inne i selve trykkene, ofte øverst eller nederst på sidene: En enkel blomsterranke eller bord med engler som gjorde trykket vakrere. De gotiske bokstavene var også dekorative, med store og fete forbokstaver som gjorde trykket iøynefallende for en potensiell kjøper.

 

Typisk dekorativ tresnitt i 1700-tallstrykk: En blomsterbukett på siste side av en sørgevise om et skipsforlis (1777, V box 10:273)

Et Københavnstrykk fra 1720 med illustrasjon av et vanskapt barn som visstnok ble født i byen samme år, “hvilket haver langt Haar og to store Knuder bag paa Hovedet, og en flad Næse” (1720, V box 38:1119).

 

 

Visene som er produsert etter 1850, etter moderniseringen av trykkpressen, har gjerne mer omfattende illustrasjoner som samsvarer mer med hva visene handler om. Forbryterviser kunne for eksempel ha portrett av forbryteren eller en illustrasjon av den forbryterske handlingen; sjømannsviser hadde enkle eller mer omfattende illustrasjoner av skuter; emigrasjonsviser var illustrert med en avskjedsscene som viste en kjæreste som vinker fra land, osv.

 

Forbrytelsesviser på 1800-tallet hadde ofte illustrasjoner av forbryteren på tittelsiden. Her fra en 1890-tallsvise om den kjente Trondheimsskurken Gjest Baardsen – en av minst 20 viser om Baardsen i Gunnerussamlingen. Flere av disse visetypene er illustrert, noe som forsterket forbryternes kjendisstatus i denne perioden.

Hvor ble skillingsvisene produsert, og hvordan sirkulerte skillingsvisene? (Kart kommer!)

Hvor og hvordan ble skillingsvisene solgt, og hvem produserte og distribuerte visene? Dette er noen av spørsmålene som forskningsprosjektet skal finne ut av. Ved å skaffe oss en oversikt over hvilke viser som fins i de ulike arkivene – og forekomsten av en og samme visetrykk i flere arkiver – håper vi å kunne spore visenes reiser rundt om i landet, men også på tvers av de skandinaviske landegrensene. I den tidligmoderne perioden (på 1600- og 1700-tallet) var produksjonen av skillingsviser geografisk begrenset til de største byene. Christiania hadde det første trykkeriet, etterfulgt av de andre store byene som også fikk sin egen avis: Trondheim, Bergen og Kristiansund . Ved å studere visene i Gunnerusarkivet ser vi at etableringen av en egen trykkpresse og avis i Trondheim på midten av 1700-tallet førte til en oppblomstring av skillingsviseproduksjonen. Trykkene fra denne perioden har ikke alltid innskrevet hvem som utgav og trykket visene, så det er vanskelig å se om visene er produsert av samme utgiver som Adresseavisen, men vi kan anta at de fleste skillingsvisene fra akkurat denne perioden utkom fra samme trykkpresse som avisen, og kanskje ble de også solgt fra byens Adressekontor. Utover på 1800-tallet blir produksjonen av skillingsviser mer spredt, i tråd med at man fikk trykkerier i flere mindre byer. Gunnerussamlingen består av skillingsviser trykt i hele 39 byer – en del av dem fra små byer vi sjelden forbinder med trykkerivirksomhet, for eksempel Steinkjer, Skien, Molde, Orkdal, Grimstad og Notodden.

Svenske og danske forskere har funnet ut at skillingsvisene ble solgt av torgkoner og selgere både i store og mindre byer, og av omreisende kramkarer eller tiggere på landsbygda. Svenske Eva Danielson skriver at salget av skillingsviser var sesongbetont: På sommeren ble trykkene solgt i parker, på torg og på de store bygårdene, mens om vinteren måtte selgerne reise på ”turné” på landsbygda for å selge visene. Iørn Piø skriver at i Danmark var salget av skillingsviser sentrert rundt de store byene, men blant borgerskapet ble salget av skillingsviser ofte forbundet med ordensforstyrrelse, spesielt på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av det følgende århundre: Det var kanskje ikke alltid distingvert skjønnsang som kom fra torgkjerringene som solgte trykkene, og det dårlige ryktet til skillingsviseforselgere – så vel som den generelt lave status visene hadde – førte til at det ble utstedt et forbud mot produksjon og salg av skillingsviser i Danmark i 1806.

 

 

Et svært sjeldent bilde av en eldre kvinne som antakelig fremfører en skillingsvise.  Det kan se ut som om hun har en hel bunke med trykk i hånden. Mon tro hvilken vise det er hun fremfører og selger? ”Visesangerske ved Lungegaardsvandet” (1890-1910). Foto: Severin Worm-Petersen, eier: Norsk Teknisk museum (Digitalt Museum).

I Norge vet vi fremdeles lite om hvordan skillingsviser ble kolportert (fraktet rundt), men vi kan anta at måten de sirkulerte på kan sammenlignes med våre naboland. Omreisende kramkarer solgte visetrykk sammen med andre, portable ting, slik som enkle husmannsgjenstander (nåler, messinghekter osv). Det fins også eksempler på enkeltindivider som masseproduserte visetrykk og som greide å leve av å selge skillingsviser og andre trykksaker, og igjen kan vi bruke historien om en av de største produsenter- og forselgere av skillingsviser i Norge, Theodor Rose som eksempel. Ressem ved nasjonalbiblioteket (se ovenfor) har funnet ut av Rose både skrev, trykte og solgte viser fra faste utsalgssteder i Oslo, og også i Bergen når han flyttet dit. Rose reiste også hvert år til Lofoten under skreifisket, og solgte visene sine – både sjømannsviser og andre viser – til de tusenvis som var samlet nordpå under skreifisket. Ressem skriver at Rose var en fargerik og underholdende kramkar, som sang visene og lærte bort melodiene til alle som ville høre og kjøpe et trykk fra en av hans salgsboder. Et annet eksempel er Julius Strandberg (1834-1903), en dansk forlegger som solgte skillingsviser også i Norge. Han skrev selv en del viser men er mest kjent som forleggeren som ble rik på produksjon av skillingsviser, og flere av hans mest kjente visetrykk ble solgt i opplag på flere hundre tusen eksemplarer. Gunnerusbiblioteket har sju viser produsert eller skrevet av Strandberg.

Hvordan ble skillingsvisene tradert (fremført)?

Traderingen av skillingsviser må har vært like variert som innholdet i tekstene, og knyttet opp mot periodespesifikke fremførelsespraksiser. Mange skillingsviser er situasjonsbetinget, og nært knyttet til hvilken bruksfunksjon visene har hatt. Fiskerviser, sjømannsviser og rallarviser var ofte arbeidersanger knyttet til utførelsen av et arbeid og kan ha vært rytmiske og nokså maskuline i sin uttrykksform – men de har antakelig ikke blitt sunget kun som arbeidssang, men også fungert som festlige allsanger. Taterviser har antakelig blitt fremført av omreisende romanifolk som ønsket almisser – men også sunget av vanlige folk som likte teksten eller melodien. En kjærlighetsvise om en kvinnes tapt kjærlighet, kan like gjerne ha blitt fremført av en mann som en kvinne; en emigrantvise om en sorgfull avreise til Amerika ble antakelig sunget av folk som aldri hadde reist utenfor sin egen bygd, osv.

Men om fremføringen av visene har vært rik og variert, så fins det ett kjennetegn ved traderingen som er verdt å merke seg: Det har antakelig vært snakk om enkle fremførelser, uten omfattende instrumentale arrangementer. Et bevis for dette, er at det fins veldig få eksempler på viser som er besifret, altså viser som oppgir noter eller antyder hvordan visen skal fremføres. Solberg skriver at dette kan skyldes at folk som kjøpte trykkene ikke leste noter, og at å trykke noter på visene ville medført mer trykksverte og papir, og derfor gjort dem mer kostbare. De eneste eksempler på musikalsk notasjon i skillingsviser, er noen få trykk som har psalmodikon-notasjon. Psalmodikon var et enkelt strengsinstrument fra 1800-tallet som ble brukt til brukt i tradering av skillingsviser, og til salmesang i kirker som ikke hadde orgel. Psalmodikon ble oftest spilt med bue, og psalmodikonnotasjonen i skillingsviser er i en enkel 7-toneskala.

 

Psalmodikon er et enkelt strenginstrument fra 1800-tallet, brukt til å fremføre skillingviser

1800-tallsvise med besifring for psalmodikon. “Tvende smaa Sange, med deres Melodier af Samme.”, ca 1850, av Anders Reitan (Trykt i Trondheim, V box 9: 247)

Selv om de fleste skillingsviser mangler musikalsk notasjon, så har de fleste trykkene innskrevet noe annet som påminner oss det viktige traderingsaspektet ved sjangeren: Referanser til hvilken melodi visen kan synges på. Oftest melodier som var kjent i samtiden som ble brukt på trykkene: En velkjent salmemelodi var vanligst på 1700-tallet, mens på 1800-tallet var mer verdslige slagere, slik som ”Elvira Madigan” gjengangere på mange trykk. På enkelte trykk vises det til to eller flere melodier som visen kan synges til, og hvis en vise mangler henvisning til en spesifikk melodi kunne produsenten skrive at visen skal ”synges på sin egen, velklingende melodi.”

Hvorfor er det forsket så lite på skillingsviser i Norge?

For en mer vitenskapelig inngang til dette spørsmålet, se Siv Gøril Brandtzæg ”Skillingsvisene i Norge 1550-1950: Historien om et forsømt forskningsfelt” (EDDA Nordisk Tidsskrift for litteraturforskning 105: 2/2018).

Det er ikke tilfeldig at dette prosjektet undertittel er “den forsømte kulturarven”: I Norge har det nesten ikke blitt forsket på skillingsviser, og sjangeren har stemoderlig behandlet både av historikere, litteraturvitere, nordister, musikkvitere, folklorister og mediehistorikere. Vi ligger flere tiår etter andre land med lignende skillingsvisetradisjoner, slik som Sverige, Danmark og England. I Norge har det kun blitt skrevet en håndfull artikler om skillingsviser i Norge; det fins ikke en eneste bok om sjangeren og det er ikke avlagt noen doktorgrad om norske skillingsvise. Visene har dessuten fått forsvinnende liten plass i oversiktsverker om norsk litteraturhistorie, og tekstene har aldri inngått i et større forskningsprosjekt. Skillingsvisene har heller ikke vært gjenstand for oppmerksomhet i biblioteker eller muséer og trykkene er nedpakket i bokser, utilgjengelig for forskere og et bredere publikum. Vi kan kort og godt fastslå at det ikke er noen akademisk tradisjon for å studere disse unike tekstene i Norge. Hvorfor har det blitt forsket så lite på skillingsviser i Norge? Nedenfor presenterer jeg noen ulike forklaringsmodeller, men det er verdt å merke seg at også forbigåelsen er et av spørsmålene som dette prosjektet søker å svare på, så flere forklaringsmodeller vil komme til etter hvert.

Skillingsvisene ble forbigått under innsamlingen av nasjonallitteratur på midten av 1800-tallet, og har siden da blitt nedvurdert som kulturarv. Tenk Jørgen Moe (som i Asbjørnsen og Moe), folkediktning og kulturarv – og tenk så på skillingsvisene som ynglingen som ble oversett og forkastet når innsamlerne vandret rundt og søkte etter norsk folkekultur. Dette er en spissformulert tankekonstruksjon, men likevel vesentlig for å forstå den viktigste historiske årsaken til at skillingstrykkene har fått lite akademisk oppmerksomhet i Norge: Visene ble forbigått under dugnaden med innsamling av nasjonal kulturarv på midten av 1800-tallet. Blant andre historikeren P. A. Munch utelot skillingsvisene fra sin samling av Norske Viser og Stev i Folkespråket fra 1848 fordi han ikke regnet dem som verdifull folkearv, eller som tekster som reflekterte ”folkeånden”, slik som de eldre og mer distingverte middelalderballadene. Og slik gikk det til at skillingsvisene ikke fikk bli del av det store nasjonsbyggingsprosjektet, hvor eldre, ”ur-norsk” folkediktning skulle bevares, nedskrives og omtales. Dette har antakelig hatt ringvirkninger i dag, både fordi historikernes og litteraturviternes syn på skillingsviser som mindre viktig kulturarv har påvirket ettertidens syn på sjangeren – og fordi det betyr at samlingene av skillingsviser, både i privat og offentlig eie, er mindre omfattende enn den kunne ha vært.

Skillingsvisene ble regnet som allmuens sjanger, og har derfor blitt nedvurdert av borgerskapet (som definerte hva som var god litteratur)
Antakelig har også skillingsvisene, helt fra 1700-tallet og frem, blitt tilkjent en lavstatus som moralsk fordervelige i den voksende middelklassens fordømmelse av det som først og fremst ble regnet for å være allmuens egen sjanger. Danske forskere skriver om hvordan skillingsvisene ble regnet som ”gatelitteratur” og ”tjenestepikesanger” av det voksende borgerskapet. Men hva med holdningene til skillingsviser i Norge? Gitt de sterke kulturelle båndene mellom Danmark og Norge på 1700-og 1800-tallet kan vi anta at lignende holdninger mot skillingsvisene eksisterte også her til lands, og i dette prosjektet skal vi spore opp det som fins av avis- og tidsskriftstekster som omtaler skillingsviser, for å finne ut hvilken rolle sjangertilhørighet og klassemotsetninger kan ha spilt i forsømmelsen av skillingsvisene som kulturarv.

Skillingsvisene omhandler aktuelle hendelser som så mister sin aktualitet
Forskere har funnet at de middelalderballadene som har holdt seg best gjennom historien, som har blitt mest tradert, er de som handler om allmennmenneskelige tema, slik som kjærlighet og kjærlighetssorg, svik og død. Dette gjelder antakelig også skillingsvisene. ”Lille vackre Anna” og ”I en sal på Hospitalet” blir fortsatt sunget, mens alle de tusen visene om en spesifikk båtulykke, en brann eller en henrettelse ikke lenger er på folkemunne. Kanskje er det derfor slik at mange av visenes aktualitet – deres insistering på en aktuell og konkret hendelse i samtiden – har gjort dem uaktuelle i ettertiden. I prosjektet vårt er imidlertid disse nyhetsvisene (og dem er det mange av!) av spesielt stor interesse, siden nettopp disse kan kaste lys over hvordan folk opplevde sin samtid. Vi kan dessuten studere hvordan disse visene medierte nyheter og aktuelle hendelser vis-a-vis den trykte avisen i samme periode.

Skillingsvisene blottstiller sin egen kommersialitet
Skillingsvisene benytter seg av tydelig salgsfremmende virkemidler, i større grad enn en del andre litterære sjangre. En av de vanligste titlene på skillingstrykk er ”En Ny Viise” eller ”En helt ny vise” som altså er ment å trigge kjøpslysten til et publikum sultent på nye tekster. Mange av skillingsviseprodusentene har også innskrevet på tittelbladet at visen er ”trykt i dette aar” for å understreke nyhetsverdien ytterligere, men også for å forlenge levetiden på trykkene. Mange skillingstrykk bruker sensasjonspregede eller hva vi i dag ville kalt tabloide titler, og de henviser til kjente melodier for å skape gjenkjennelse hos kunden. Videre kan vi fastslå at visene primært forholder seg til tema som var spesielt populære eller aktuelle i samtiden, og ofte oppsiktsvekkende tema som kunne friste en stor kundemasse til å kjøpe et trykk: Mord og andre forbrytelser, tragiske ulykker, emigrasjonsspørsmålet – eller evigvarende tema som aldri kunne slå feil, slik som kjærlighet og kjærlighetssorg. I tillegg kan vi peke på den lave prisen, masseproduksjonen, og distribusjonsmåten – og fastslå en gang for alle at det vil være lite hensiktsmessig å legge skjul på at skillingsvisene står i en særstilling når det gjelder å åpent erklære seg som en folkelig, kommersiell tekstform.

Om vi ser på selve sjangerbegrepet, skillingsviser, blir det imidlertid litt mer komplisert. Selv om dette begrepet er relativ gammelt – antakelig var det i bruk i Skandinavia allerede på slutten av 1700-tallet – fins det ingen skillingsviseforfattere- eller produsenter som bruker denne termen. Er dette fordi det var vulgært å vise til den lave prisen i tittelen? Eller er det fordi begrepet raskt fikk såpass negative konnotasjoner at viseprodusentene ikke ønsket å ta det i bruk? Uansett hva som er riktig svar på dette spørsmålet, så kan vi antyde at skillingsviser er en sjanger hvor det er et misforhold mellom begrepsbruk fra de som produserte skillingsviser, og de med definisjonsmakt, for eksempel akademikere, litteraturhistorikere og andre forståsegpåere. Dette betyr at vi kanskje kan bruke nettopp skillingsvisesjangeren som et ”åsted” for å komme nærmere en forståelse av hvordan skillelinjer mellom det ”høy” og det ”lave” kan oppstå i en kultur. Vi må også ta innover oss at mange av skillingsvisene antakelig har blitt undervurdert og feilvurdert på grunn av sin kommersielle fremtoning. Det har jo aldri vært slik, verken i Norge eller i andre land, at det å skrive for brød utelukker at man skriver godt, og vi må altså ta jobben med å revurdere den litterære kvaliteten på skillingsvisene.

 

“En Nye Viise” er en av de vanligste skillingsvisetitlene, og var antakelig ment å forsterke nyhetsverdien. “En Nye Viise, der begynder saaledes: hvor daarlig er det Qvinde-Kiøn, etc.” Nederst på dette trykket står det “Trykt i dette Aar”, som kan ha blitt applisert for å øke holdbarhetsdatoen på visene, for å holde dem “ferske” litt lengre.  (Trykt i Trondheim, 1700-tallet, V box: 31: 916).

Skillingsvisene er marginalisert i litteraturforskningen pga. sin bruksfunksjon, og på grunn av sin doble rolle som muntlig-skriftlig diktning

En annen viktig årsak til at skillingsvisene ikke har blitt gjenstand for omfattende forskning er at skillingsvisene ikke oppfyller forventningene man har til litterære tekster. De fleste skillingstrykkene mangler attribusjon, altså henvisning til forfatter, hvilket også innebærer at de ikke utsondrer denne auraen av originalitet og autentisitet som fortsatt trigger interessen til litteraturvitere. Forfatteren er død, har det blitt proklamert i litteraturvitenskapen i mer enn 50 år; men det stemmer ikke: Fortsatt er det tekster med kjente forfatternavn som får mest oppmerksomhet og her ligger litteraturvitenskapen i Norge langt bak mange andre land i å studere de tekstene som representerer en annen og likeså viktig holdning til litterær produksjon. Mange av skillingsvisene sirkulerte som en del av en muntlig fortellertradisjon før de havnet i trykken, og den muntlige traderingen fortsatte å sette sitt preg på tekstene også etter at de ble trykksaker: Fortellingen fortsatte å ha en viktig plass i visene, noe som ”forurenser” den poetiske formen; visene videreførte også bruken av minnetekniske virkemidler som repetisjon og bruk av nonsense-ord. Alle de ulike variantene vi har bevart av en og samme tekst peker dessuten mot et ideal om kollektiv produksjon og tyder på at skillingsvisene har blitt skapt i et kulturelt felleskap – og dette felleskapet, bruksfunksjonen, og det at skillingsvisene har en fot plantet i muntlig og en i skriftlig diktning har kanskje gjort visene til lite attraktive forskningsobjekter.

Skillingsvisene har blitt sittende fast i ett bestemt traderingsspor
For en skolert, musikkvitenskapelig inngang til traderingsspørsmålet i et moderne perspektiv, se Helga Gunnes’ masteroppgave ”I tonene er tårer, i ordene er sukk: Sentimental skillingsvisesong som meiningsfull musikkutøving i dag” (UiO, 2008).

Hvilken status har traderingen av skillingsviser i dag? Skillingsvisene lever på folkemunne, spesielt i den eldre generasjonen. De fleste har en bestemor eller gammel onkel som kan synge en skillingsvise i festlig lag; kanskje er det ikke alltid helt klart om det dreier seg om en skillingsvise, og det fins ikke noe trykk som følger traderingen – men mange av visene lever uansett videre i en muntlig tradisjon – enn så lenge. Når det gjelder profesjonell og kommersiell tradering i moderne tid kommer vi ikke utenom plateserien ”Frem fra Glemselen” med Rita Engebretsen og Helge Borglund, som ble utgitt i perioden 1974-1987. I denne plateserien tolker Engebretsen og Borglund kjente og mindre kjente skillingsviser, og plateutgivelsene var enormt populære i mer enn 15 år. Faktisk er ”Frem fra Glemselen” den mest solgte plateserien noensinne i Norge. Og selv om tekstene spilte en viktig rolle i dette populære prosjektet så var det nok først og fremst måten sangene ble fremført på, i enkel dansebandstil, som gjorde platene så populære. Koblingen mellom dansebandstil og skillingsvisesjangeren gir jo i og for seg mening: Danseband tilhører et folkelig musikksegment, og skillingsvisene har vært en av de mest folkelige litteratursjangerne her til lands. Rytmikken og mange av melodiene i skillingsvisene er enkle, flesteparten av tekstene likeså, og slik sett er dansebandmusikk og skillingsviser en god match – noe også den enorme populariteten ”Frem fra glemselen” og andre, lignende musikalske prosjekter er et bevis på.

Men likevel er det en bakside her, som ikke trenger å handle om en nedvurdering av dansebandmusikk. Når en bestemt fremførelsespraksis blir så populær som tilfellet var med Engebretsen og Borglunds plater så blir den dominerende, nesten enerådende. Dette betyr, noe spissformulert, at skillingsviser helt siden midten av 70-tallet og inn i vår tid først og fremst blir forbundet med dansebandmusikk, og nettopp denne musikksjangeren er det mange som har fordommer mot. Slik sett kan vi si at dansebandtraderingen, i moderne tid, har bidratt til at skillingsvisene har fått ”harrystempel”, og har blitt skjøvet ut i kulden av dem som vil definere hva som er god og dårlig musikk.

 

Traderingen av skillingsviser i moderne tid har blitt nærmest ensbetydende med dansebandmusikk. Mye takket være braksuksessen til duoen Rita Engebretsen og Helge Borglunds plateserie “Frem fra Glemselen”. Her fra kapittel 2 (1976) som inneholder blant annet “Lille Vakre Anna” og “Lille Ragnhild” (Bilde hentet fra Rockipedia.no)

 

Dansebandvarianten er én måte å fremføre skillingsviser på, av mange mulige fremførelsesmåter, og denne traderingsmåten ligger veldig fjernt fra eldre varianter hvor det vokale, en enkelt sanger, var viktigst, mens det instrumentale var begrenset til ett enkelt instrument; et strengeinstrument (slik som psalmodikon) eller kanskje et trekkspill eller en fele. Dansebandtraderingen gjenspeiler ikke det vi antar er en rik og svært variert historisk fremførelsespraksis, og kanskje er det derfor viktig at man finner andre, alternative måter å tradere skillingsviser på. Av alterntive fremføringer i moderne tid kan vi nevne Elin Prøysens plateutgivelser; Rasmus Rohde og hans konsert- og plateprosjekt ”Ti morderballader og én om kjærlighet” (2015), og Siver Nattmanns ”Siste Ord og Sanger” (Audun Kjus m.fl., 2013). Bandet Sudan Dudan (Marit Kalberg og Anders E. Røine) har også med noen skillingsviser på sine plater ”Inntil i dag” (2013) og ”Heimen der Ute” (2018), hvor de bruker strengeinstrumenter (bla. a langeleik) og munnharpe. I vårt prosjekt har vi med oss dyktige folkemusikere, bla. a Gunnhild Sundli fra bandet Gåte, som skal eksperimentere med ulike fremførelsespraksiser.

Skillingstrykkets hybride karakter, eller transmediale karakter, gjør det til et vanskelig forskningsobjekt.
Mange av visene er både litterær tekst, et lite stykke musikk og en nyhetstekst; det er poesi men med en fortellende, prosaisk karakter. Denne hybriditeten har komplisert klassifiseringen og plasseringen i bibliotekenes samling, og derfor hindret forskere i å finne frem til tekstene – men studiet av skillingstrykk er også krevende fordi det forutsetter både spisskompetanse og bredde: kunnskap om folkeminne og folkloristikk, musikkhistorisk kompetanse, kjennskap til litteraturhistorie, en bred sjangerforståelse, kunnskap om mediehistorie, trykkehistorie, og bibliografi; historisk kunnskap, både regionalhistorie, nasjonal historie og internasjonal historie. Kan dette ha bidratt til at skillingsvisene har blitt forbigått i forskningen? Vi i dette forskningsprosjektet tror det, og vi er derfor en stor prosjektgruppe bestående av 15 forskere som sammen skal undersøke skillingsvisene fra flere ulike perspektiver, og med bruk av ulike metoder og teorier hentet fra flere fagfelt. Vi tror at en slik interdisiplinær inngang er viktig i møte med hybridsjangeren skillingsvise.

Skillingsvisene er utilgjengelige, både for forskere og for allmenheten.
Den viktigste årsaken til at forskere i liten grad har interessert seg for skillingstrykk er at tekstene er utilgjengelige. Ved biblioteker, museer og spesialsamlinger er skillingsvisene lukket inn i hvelv, i emballerte konvolutter og bokser, utilgjengelig for publikum. Du skal dessuten ha en ganske god grunn for å få lov å komme og se på trykkene, som regnes som skjøre og som derfor, med god grunn, holdes på armlengdes avstand fra publikum. Så lenge skillingsvisene ligger arkivert i bokser i bibliotekenes hvelv vil de aldri bli gjenstand for omfattende forskning og interesse. Så hvordan kan vi gjøre arkivene tilgjengelige og dermed, endelig, legge til rette for at det kan forskes på skillingstrykk i Norge?

 

Til venstre: Gunnerusbibliotekets skillingsviser, samlet i bokser.

Til høyre: En del av visene er i dårlig forfatning.

Svaret er: Digitalisering! Og det er nettopp dette vi skal gjøre i vårt prosjekt. Gunnerusbiblioteket, vår viktigste samarbeidspartner, er nå i gang meed å scanne sine skillingsviser til høyoppløselige digitale filer. Disse skal vi implementere i en database som skal ha åpen tilgang (open access), hvilket vil si at den ikke skal ligge bak en betalingsmur, men være åpen for bruk av både forskere og allmenheten. I denne databasen kan man komme tett på de historiske trykkene; søke opp titler, undersjangre og emneord; få informasjon om hvor og når visene er trykket og evt.forfatter – samt ha mulighet til å se en transkribert versjon av visene og høre dem sunget inn av profesjonelle musikere og også helt vanlige folk. Arbeidet med databasen er en av de viktigste oppgavene våre fremover, men arbeidet er omfattende og det kommer til å ta circa tre år før databasen kan presenteres for publikum (i løpet av 2021). Inntil da håper vi at du vil følge denne forskningsbloggen for å lære mer om skillingsviser og om prosjektet vårt, og kanskje også bidra til forskningen.

Bibliografi:
Her skal det komme en løpende oversikt over tidligere forskning på skillingsviser i Norge, i Skandinavia, og internasjonalt. Vi skal også ha med en egen seksjon om skjønnlitterære verker som omhandler eller omtaler skillingsviser; både romaner, skuespill og dikt fra alle perioder er aktuelle. Bibliografien om den norske litteraturen skal være annotert, dvs. at det skal skrives inn en kort kommentar bak hver innførsel, som forteller hvordan den aktuelle teksten forholder seg til skillingsviser. Alt vi kommer over skal være med her, inkludert små artikler som nevner skillingsviser i forbifarten og samlinger av transkriberte viser med korte innledninger om skillingsviser.

Forskning på norsk

Alver, Ivar. 2003. «Nyhetsskillingsviser og sanger som omhandler norsk-svenske relasjoner». I
Studia Musicologica Norvegica, 01 (29): 96–140.
Artikkel som kort omtaler sjangeren nyhetsviser fra 1800-tallet, og som spesifikt handler om det norsk-svenske unionsforholdet.

Amundsen, Svein Schröder og Reimund Kvideland (red.) 1975. Emigrantviser: Samla av Svein
Schröder Amundsen og Reimund Kvideland. Oslo: Universitetsforlaget.
Samling av emigrantviser med en innledning som gir en svært god historisk og sjangermessig innføring i emigrantvisene.

Buan, Karin. 1995. Dordis vei til Skafottet. Trondheim: Snøfugl Forlag.
Dokumentarisk roman som bruker en henrettelsesvise fra 1777, om Dordi Brynjulfsdatter Råsshallan, som dramatisk høydepunkt i skildringene av hvordan fosningen Dordi ble dømt og henrettet for å ha drept sine fire spedbarn.

Christensen, Kari. 1993. «Skillingsviser og Liigvers – kvinnestemmer fra en svunnen tid». I Til
Opplysning: Universitetsbiblioteket i Trondheim 1768-1993, redigert av Harald Nissen og Monica Aase, 178–184. Trondheim: Tapir Forlag.
Artikkel som kort oppsummerer noen av kjennetegnene ved skillingsviser skrevet om døde personer. Korte men interessante refleksjoner om henrettelsesvisen om Trondheimskvinnen Margrethe Nielsdatter Halstad, som i 1775 ble dømt og henrettet for barnefødsel i dølgsmål.

Dahl, Willy. 1982. Norges Litteratur: Bind 1.
Kort oppsummering av skillingsvisen som sjanger på ss. 47-49 i bind 1 av Dahls 3-bindsverk om Norges litteratur.

Dahl, Willy. 1985. Trivialiteter. Fra den norske masselitteraturens historie. Oslo: Aschehoug.
Første kapittel i Dahls bok om triviallitteraturens historie handler om skillingsviser (ss. 9-18). Kapitlet heter ”En skilling for en sang” og gir en kort men grei innføring i noen ulike undersjangre av skillingsviser, det enkle formspråket, og refleksjoner om deres plass i samfunnet. Merk at Dahl konkluder med at denne visetradisjonen ikke har ”mye sosialt oppgjør” (15).

Eggen, Arnfinn (red.) 1981. Vaagn op Arbeider! Tiden er nær: Skillingsvisa i arbeidarkampen. Oslo:
Tiden Norsk Forlag.
Samling av viser som tematiserer arbeiderne sin kamp for bedre sosiale og økonomiske rettigheter og fagorganisering, med en kort introduksjon. Samlingen er organisert rundt ulike tema, for eksempel viser om gruvearbeid, anleggsviser, Thranebevegelsen osv, og med korte innledninger til hver undersjanger. Tar utgangspunkt i et lite korpus av viser fra Nasjonalbiblioteket, og pretenderer ikke å dekke inn sjangeren arbeiderviser.

Eriksen, Torunn. 1986. Skillingsviser: En analyse av folkelige viser, basert på samlinger av skillingstrykk fra
Nord-Norge. Masteravhandling. Universitetet i Tromsø.
Hovedoppgave om skillingsviser, med hovedvekt på skillingsvisemateriale fra Nord-Norge som skildrer kystkulturen. Dette er den grundigste innføringen i skillingsvisen som sjanger som fins i Norge. Bærer til dels preg av å være skrevet i en tid hvor politisk/marxist litteraturteori var dominerende, men mange av funnene og konklusjonene herfra er fortsatt verdifulle for forskningen, spesielt refleksjonene om skillingsvisene som allmuens kulturuttrykk, og som avmaktslitteratur.

¬Eriksen, Torunn (red.). 1981. To skilling for en sang: Folkelige viser i Nord-Norge. Et utvalg skillingstrykk
ved Torunn Eriksen. Tromsø: Universitetsforlaget.
Samling av nordnorske skillingsviser med kort men god innledning om skillingsvisen som sjanger.

Espeland, Velle. 2007. «Vandringssongar og tiggarviser – song og identitet nederst på
rangstigen». Norsk Folkeminnelags Skrift 21, 58–72.

Gjøstein Blom, Adel. 1977. Folkeviser i arbeidslivet: En analyse av visenes funksjon. Oslo:
Universitetsforlaget.
Bok som tar for seg arbeidslivsorienterte sanger, og hvor skillingsviser inngår som en del av analysematerialet.

Gunnes, Helga. 2008. I tonene er tårer, i ordene er sukk: sentimental skillingsvisesong som meiningsfull
musikkutøving i dag. Masteravhandling, universitetet i Oslo.

Masteroppgave som tar for seg den musikalske traderingen av skillingsviser. Representerer den eneste grundige inngangen til hvordan vi kan forstå skillingsvisenes i musikkhistorien.

Kjus, Audun. 2010. «Eksempelet Sofie Johannesdatter». Tidsskrift for kulturforskning 9 (2): 91–101.
Artikkel om skafottviser, primært materiale fra 1800-tallstrykk.

Molde, Hanna Sofie. 1981. Skillingsviser 1558–1951 i Det Kgl. Norske Videnskabers Selskabs Bibliotek,
Trondheim: Universitetsbiblioteket.
Den eneste trykte katalogen over en samling skillingsviser. Omfattende bibliografisk arbeid, med visene sortert alfabetisk samt et førstelinjeregister.

Prøysen, Elin (red.) 1973. Folkelige viser: Et utvalg folkelig sangtradisjon fra Alf Prøysens samlinger. Oslo:
Aschehoug Forlag.
Samling av viser hentet fra Alf Prøysens store innsamlingsprosjekt i Magasinet for Alle.

Prøysen, Elin (red.) (red.). 2007. Sangene i våre hjerter. Oslo: Damm.
Stor samling av mer enn 140 transkriberte skillingsviser, med kommentarer til hver vise og forslag til enkel besifring. Skrevet i forlengelse av en spalte i ukebladet Familien.

Solberg, Olav (red.). 1996. «O Sørgelige tider! O trengende stand»: Krigsviser og andre skillingsviser frå Stryn.
Gjøvik: Aschehoug og Norsk Folkeminnelag.
Samling av transkriberte skillingsviser fra Stryn, med en svært god og forskningsbasert innledning.

Storsve, Stein. 2002. Vestfoldhistorie for en skilling (1841–1951). Tønsberg: Færder forlag.
Samling av 50 transkriberte skillingsviser med tilknytning til Vestfold, og med en kort men god innledning om skillingsviser.

Sørnes, Torgrim. 2014. Mørkets gjerninger. De henrettede i Norge 1772–1782. Sandnes: Commentum
Forlag.
Populærvitenskapelig historiebok om henrettelser i Norge; gjør aktivt bruk av skillingsviser primært nidviser/skafottviser) i omtalen av de ulike henrettelseshistoriene. Benevner ikke hvilke arkiver visene er tatt fra.

Skandinavisk forskning:
Oversikten er ikke komplett, så listen vil utvides etter hvert og suppleres med korte kommentarer om hver innførsel

Jersild, Margareta. 1968. Melodier till äldre skillingtrycksvisor: studier rörande meloditradition och melodibyte i svensk folklig vissång. Stockholm: Libris.

Jersild, Margareta. 1975. Skillingtryck: Studier i svensk folklig vissång före 1800. Stockholm: Libris.

Olrog, Ulf Peder (red. Mathias Boström, Märta Ramsten og Karin Strand). 2011. Studier i folkets
visor. Av Ulf Peder Olrog. Stockholm: Svenskt visarkiv

Piø, Iørn. 1969. Produktionen af Danske Skillingsviser mellem 1770–1821 og samtidens syn på genren.
København: Københavns Universitets fond til tilvejebringelse af læremidler.

Ramsten, Märta, Karin Strand og Gunnar Ternhag. Tryckta Visor: Perpektiv på skillingstryck som källmaterial. Uppsala: Kung Gustav Adolfs Akademien för svensk folkkultur.

Strand, Karin. 2016. Brott, tiggeri og brännvinets fördärv: Studier i socialt orienterade visor i skillingstryck.
Stockholm: Gidlunds forlag.