17. mai-spesial: Se, Norges Blomsterdal!

Her på skillingsvisebloggen slår vi et slag for alternative nasjonalsanger med «Se, Norges Blomsterdal» – en sikker vinner i såvel familieselskap som champagnefrokost!

I Klassekampen 16. mai kunne vi lese om hvordan «Ja, vi elsker» ble spredt som skillingstrykk, og at det sannsynligvis har bidratt til at den fikk status som nasjonalsang i løpet av andre halvdel av 1800-tallet. Nasjonalbiblioteket hadde et formidlingsarrangement om dette 14. mai.

Vanligvis kalles «Sønner av Norge» for Norges første nasjonalssang, og i noen miljøer var den kanskje det. Men: I tiårene før «Ja, vi elsker» fikk sin posisjon var det flere andre nasjonalt orienterte sanger som var populære i befolkningen. Dette kan vi se bl. a. av hvor mange ganger en sang går igjen som del av et skillingstrykk – og dermed ble oppfattet som en trygg investering av trykkeriene. Vi kan også se det på hvor mange helt andre sanger som har den aktuelle sangen som meloditilvisning (som i konfirmasjonssanger, når det står: Mel: «Bamsefars fødselsdag»).

«See, Norges Blomsterdal» er diktet av Morten Leigh Andreas Aabel (1830-1901). Han var lege, blant annet i Sunnfjord gjennom mange år, lyriker og visstnok et skuespillertalent. Så ble han da også far til Hauk Aabel og farfar til Per Aabel.

Selve sangen er en eneste lang naturlyrisk rapsodi, full av glede over frodig vårlandskap. Se bare de første strofene:

See, Norges Blomsterdal,
Farvel du gamle Fangekrog,
den vilde Graneskov
Er nu saa deilig sval.
Trallalala
Ja lystelig det er i Nord
:/: Blandt Fjeld og Lie og Fjord :/:

Hør Fjeldets stolte Foss,
Nys brød den Vintrens baand og Tvang,
Nu gaaer den frit sin Gang
Og brummer Bas til os.
Brumbum brumbum!
Ja lystelig det er i Nord
:/: Blandt Fjeld og Lie og Fjord :/:

Tys Gjøk fra Bjerkeqvist,
Sit Kuku slaaer af Hjertensgrund,
Lidt klodset er hans Mund,
Han mener Tak for sidst.
Kukukuku!
Ja lystelig det er i Nord
:/: Blandt Fjeld og Lie og Fjord:/:

Melodien er en tysk folkemelodi, senere brukt av Margrethe Munthe til teksten «Jeg skriker ikke, jeg!». Se video av sangen her:

Et velkjent fenomen i den norske nasjonalromantikken, er hyllesten til norske kvinner. Her støter vi på et problem: Vi som synger eller leser teksten, føler oss som en del av et «vi» som opplever denne blomsterdalen. Men hvis det er dette «vi»-et som møter denne personen…

Saa blaa som Himlens Hvælv,
Fra Hyttens Dør saa skjelmsk paaklem
To Øine titte frem
Og leer som Freia selv.
Hahahaha!
Ja friske fagre Jenter boer
:/:Blandt Fjeld og Lie og Fjord :/:

…betyr det da at dette «vi» er maskulint? (Her vil undertegnede forøvrig varmt anbefale Hanna Enefalks PhD-avhandling 
«En patriotisk drömvärld» om kjønn i patriotiske sanger i Norden).

Nordmenn er forøvrig glade i regn og ruskevær:

Og faaer vi end en Skur,
Lidt Regn gjør Bondens Ager godt, 
Vi frygte aldrig Vaadt,
Det er mod vor Natur.
Hei hop, Hei hop!
Ja lysteligt det er i Nord
:/:Blandt Fjeld og Lie og Fjord :/:

I siste strofe viser det seg at visa handler om det som også i dag regnes for å være en sentral norsk verdi, nemlig «Ferie på landet»:

Naar hjem til Dont og Bye
Vi vende maae fra Landets Lyst /
Med Glemmigei ved Bryst, 
Vi synge høit mod Skye /
Trallala! 
Ja længe blomstre gamle Nord
:/:Blandt Fjeld og Lie og Fjord :/:

I følge distriktslege Aabel er en dose norsk natur altså den aller beste medisin. Husk å sette en forglemmegei i knapphullet, kjære landsmenn, så bærer dere med dere litt av blomsterdalen i byens kjas og jag.