I dag er det 400 år siden en av de verste sjøulykkene i norsk historie. Den 23. februar i 1625 døde 210 fiskere under en orkan ved Gjæslingan i Namdalen. Den eneste kilden til hendelsen er skillingsvisen Threnologia Numdalensis, «Namdalens klagesang». Den ble skrevet av presten i Nærøy kirke, Michel Mogenssøn.
Ovenfor her er tittelbladet til førsteutgaven av Threnologia Numdalensis (digitalisert av Det Kgl. Bibliotek i København). Visen ble «prentet i Kiøbenhaffn» i 1627, altså to år etter ulykken. Antakelig har den fungert mer som en minnesang enn en nyhetsvise. Men vi skal også huske på hvor lang tid det tok å få en tekst i prenten på denne tiden, særlig om man bodde på en øy i Namdalen – slik tilfellet var med forfatteren av visen, Michel Mogenssøn. Den andre utgaven av Threnologia Numdalensis (også trykt i 1627) har en løpende tekst på latin – en påminner om prestedikterens lærde bakgrunn. Andreutgaven fins bla.a i Nasjonalbiblioteket, hvor den er digitalisert.
De brutale naturkreftene
På tittelbladet står det at sangen er laget om og for «de Fattige Folck», som «i det vilde Haff…maa søge deris Næring oc biæring Strengiste Vinter». Foldahavet var på denne tiden kjent for rike forekomster av sei og torsk, og fiskerne som var ute denne februardagen kom fra hele det nordenfjeldske Norge. Ulykken fikk derfor stor geografisk spredning. Fra det lille øysamfunnet Grip ved Kristiansund omkom hele øyas mannlige befolkning. Totalt mistet 210 fiskere livet denne orkannatten.
I et mediefattig Norge anno 1625 fungerte skillingsviser som en type muntlig-skriftlig journalistikk, 150 år før vi fikk en avispresse. På tittelbladet til Threnologia Numdalensis står det eksakte opplysninger om tid og sted for sjøulykken, og om hvor mange som omkom. Når vi åpner skillingstrykket, er det slutt på den saklige journalistikken. Da møter vi poetiske skildringer av naturkreftene som tok livet av fiskerne denne februardagen:
Folden den haarde klippe, Fnyste med bølger blaa, Æolus brugte sin Lempe, Di Baader at omslaa, Stor ynck vaar da, Faa kunde Seigel føre, Faa kunde Styret røre, Saa slog’ di Bølger paa
Her skildres det mektige Foldahavet som fnyser mot de ynkverdige fiskerne, og vindguden Aeolous fra romersk mytologi som bruker list for å ødelegge båtene. Slike antropomorfiseringer – språklige bilder som tillegger naturkreftene menneskelige og voldelige egenskaper – skal antakelig illustrere fiskernes maktesløshet i møte med naturkreftenes brutalitet. Mogenssøns sang inneholder også mer virkelighetsnære skildringer av værforholdene i februar. Antakelig er disse blant de første, norske beskrivelsene av storm på vinterhavet. «Wand, Snee, oc Wind,/Dreff deris Øyen fulde», heter det når Mogenssøn beskriver fiskernes dødskamp i vinterstormen.
Sjøulykken på Folda skjedde i en av de verste tiårene under den klimatiske perioden vi i dag kjenner som den lille istiden (ca 1300-1800), en periode med tilbakevendende kjølig klima, som blant annet medførte uår og sultkatastrofer, mer urolig vær, og flere voldsomme stormer. Skildringene av dødskampen på vinterhavet er også sterke vitnesbyrd om fiskernes sårbarhet. De seilte i åpne færinger, uten navigasjonsutstyr eller skikkelig bekledning. De færreste av dem kunne svømme. Mange av mennene som greide å redde seg på land i brenningene fikk store skader, slik Mogenssøn skildrer på naturalistisk vis:
Somme slebte saa lenge At di Spøttede blod, Halffdød til Landet trengde, Blod giennem Nafflen stod
Å sitte stille i båten
I sangen sin tar Mogenssøn oss med inn i båtene som ble fanget i sjørokket, for å skildre hvordan fiskerne reagerte i møte med den brå døden på havet:
Somme sin’ hender flade, Racte i Høgden vist, Somme i Baaden sade, Oc vaare gantske tyst, Der var ey løst, Di sucked’ offuermaade, O herre schon aff Naade, Forlad oss all vor brøst
Situasjonsbildet av fiskerne som løfter sine hender opp i bønn, eller som sitter «gantske tyst» i båtene og ber til Gud, peker mot en passiv og selvutslettende fatalisme som antakelig stemmer dårlig overens med virkeligheten: Kjempet ikke de barske mannfolkene for å komme seg levende gjennom orkannatten?
Iscenesettelsen av de bedende fiskerne kan skyldes Mogenssøns tilkortkommenhet som forfatter, slik litteraturhistorikerne har villet ha det til. At han ikke evnet å gi et realistisk litterært portrett av dødskampen på havet. Men vi må også huske på at Mogenssøn var en prest som skulle lære sine sognebarn om troens kraft i møte med store prøvelser.
Det er særlig interessant å lese skildringene av de bedende fiskerne i relasjon til et endret syn på døden innenfor lutherdommen. Når katolisismens skjærsild, avlatsbrev og dødsmesser ble avskaffet, ble det desto viktigere å dø på «riktig» måte for å oppnå frelse – som et troende forbilde. De som døde brått i en naturkatastrofe hadde ikke tid til å utføre de nødvendige religiøse ritualene for å sikre frelse. Derfor kan det tenkes at Mogenssøn her ønsket å trøste de etterlatte med at også fiskerne fanget i katastrofens kaos på Foldahavet nok husket å be i sin siste stund. Sangen iscenesetter hvordan fiskerne i færingene ropte «O min Søn, O min Fader,/O min Broder, O min suager,/Paakald din Herre kiær». I dødskampen minnet de hverandre om å be til Han som til syvende og sist skulle frelse dem.
Den våte graven
Mogenssøns skillingsvise gir uttrykk for en sterk medlidenhet med etterlatte kvinner og barn: «Gud hjelpe fattige Encker,/Oc Faderløse Smaa,/Som sidder Hiem oc venter/Med Hiertens stor attraa». Innenfor Lutherdommen var det viktig å begrave sine døde i vigslet jord, slik at de kunne hentes opp til himmelrik av Gud. Mogenssøn visste at de fleste pårørende etter sjøulykken ikke fikk en kropp å gravlegge. Skillingsviser om sjøulykker belyser hvordan døden til havs ble ansett som særlig tragisk. I sangen sin minner derfor Mogenssøn om at også de hvis kropper er begravd i bølgene, skal få komme til himmelen: «Oc dem, som Fiske tærer/Guds mact igienleffuerer.»
Threnologia Numdalensis er et eksempel på hvordan folkelige sanger ble brukt for å trøste mennesker i sorg, i en tid hvor det ikke fantes krisehjelp eller psykologer. Mogenssøn opptrer som en omsorgsfull sorgterapeut. Men han forvalter også et kristent-ortodokst trossyn, og i sangen sin oppfordrer han de etterlatte om å ikke overdrive sorgen: «Thi skal mand maadelig Sørge/Sig icke selff forstørre/Med Graad offurflødig.» I luthersk tro var voldsom sorg forbundet med selvhevdelse og syndefull opposisjon, fordi det uttrykte en manglende tro på Guds overordnede plan, og på etterlivet. Derfor skulle man ikke gråte for hardt, men heller tørke sine tårer og trøste seg med at man jo skulle treffe sine kjære i himmelen.
Guds straffende piler
Tidligmoderne skillingsviser om naturkatastrofer og ulykker er antakelig blant de viktigste historiske kildene til hvordan allmuen har tenkt om den brå døden. Men sangene har ikke bare hatt som funksjon å trøste de etterlatte, eller fortelle dem hvordan de skulle sørge over tapet. Like så viktig var å forklare hvorfor slike ulykker rammet, slik Mogenssøn gjør i åpningsstrofen til Threnologia Numdalensis:
Waag op i disse dage, Som boer i Numdals Lehn Waag op med suck oc klage, Begræd din Synder Slem, Waag op igen, Gud er dig vred forsande, Med omliggend’ Lehn andre, Sin Bue har hand Spend
Bildet av Gud som i sin vrede har spent en bue med dødelig piler rettet mot Namdalen, oppsummerer på fryktinngytende vis den tidligmoderne forståelsen av katastrofer. På 1600- og 1700-tallet mente man at slike hendelser var Guds straff over menneskenes «Synder Slem». Alle typer naturkatastrofer – orkaner, flommer, skred og jordskjelv – kunne leses som tegn på en guddommelig vrede. Naturen var Guds bok («Biblia Natura»), hvor Han kommuniserte sin vilje. En sjøulykke av det omfanget som rammet Namdalen denne februardagen, ble fortolket som et særlig ominøst jærtegn, et ufravikelig bevis på Guds sterke misnøye med menneskene.
Om dette høres hjerterått ut – de stakkars Namdalingene! – så kan vi trøste oss med at i følge samtidens religiøse verdensbilde lå det mye omsorg i jærtegnene. De var nemlig sendt av Gud for å advare menneskene om å vende seg mot synden før det var for sent. I strofen over griper prestedikteren Mogenssøn til de gammeltestamentlige ordene om å «våkne opp» fra syndens søvn. Om de ikke gjorde det, risikerte de å havne på feil sted på dommens dag. Med andre ord: De kunne ende opp i helvete.
Historien om en kvinne i flammer
Beretningen kunne endt her, med dikterpresten Mogenssøns strenge ord til Namdalingene, skrevet og trykt i den eneste kilden som har overlevd de 400 årene mellom oss og sjøulykken. Men det fins også en annen historie, nesten like så dramatisk og mørk som selve orkannatten på Folda. Noen tiår etter sjøulykken i Namdalen, i 1648 eller 1649, ble en kvinne ved navn Barbro Hasfjord brent på bål på Arnfinneset på Vikna, ikke langt fra Nærøya.
Den avgjørende episoden som fikk henne dømt for trolldom, skal ha vært hennes påståtte innblanding i sjøulykken. I følge lokale kilder skal Barbro ha vært uvenn med lensmannen i Vikna, Jens Ågesson, en av mennene som var ute da uværet traff fiskeflåten. Med sine magiske trolldomskunster skal Barbro ha skapt et havsens uvær. Lensmannen greide å redde seg i land, mens Barbro senere ble dømt til å brennes som heks.
Noen historikere mener at sognets prest, Michel Mogenssøn, kan ha vært innblandet i trolldomsprosessen, som geistlig sakkyndig. Sannsynligheten er uansett stor for at det var sjøtragedien som førte til selve trolldomsprosessen: I kyst-Norge var den typiske trollkvinnen en værheks, altså en kvinne som brukte magiske ritualer til å skape uvær. Over store deler av det tidligmoderne Europa var naturkatastrofer og branner blant de viktigste årsakene til at kvinner ble dømt for trolldom.
Klimahistorikere har satt trolldomsprosessene i sammenheng med angst og lidelser som følge av det urolige været under den lille istiden. 1600-tallet var også et århundre preget av kriger, blant annet den blodige og langvarige trettiårskrigen. Dette kan også ha bidratt til angst og uro i samtiden. Barbros dødsbål antyder at Mogenssøns strenge preken i skillingsvisen ikke var Namdalingenes eneste forklaring på hvorfor sjøulykken hadde rammet. Kanskje var det ikke dem og deres «Synder Slem» som var årsak til tragedien; kanskje stod ikke Gud bak et så omfattende skadeverk. Snarere måtte det være én som stod i pakt med djevelen, nemlig en trollkvinne ved navn Barbro.
Når vi i dag kjenner på at vi lever i en krisetid preget av klimaendringer, lidelser, og politisk og religiøs splittelse, kan det kanskje være litt trøst i å sende en tanke tilbake til 1600-tallets hardt prøvede mennesker. Til de fattige, norske fiskerenkene som mistet sine på Foldahavet og som etterpå fikk til trøst en sang som pekte på at de selv hadde skyld i sjøulykken. Og til Barbro som ble drept fordi hun var født i et århundre hvor folkelige forestillinger, angst og uro oppildnet folk til å tenne verdenshistoriens mest groteske bål.
Kilder
Brandtzæg, Siv Gøril. I elementenes Vold: Skillingsviser om naturkatastrofer og ulykker, 1624-1936 (Scandinavian Academic Press, publiseres i april 2025).
Dybdahl, Audun. Klima, uår og kriser i Norge gjennom de siste 1000 år (Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2016).
Fulsås, Narve. Havet, døden og vêret. Kulturell modernisering i Kyst-Noreg 1850–1950 (Oslo: Det Norske Samlaget, 2003).
Hartviksen, Åge. «Barbro Hasfjord: Brent som heks på Vikna i 1647». Årbok for Vikna 1984 (Vikna historielag og Woxengs Samlinger).
Lillegaard, Leif B. Dramaet Folla (Oslo: Gyldendal, 1978).
Mogenssøn, Michel. Threnologia Numdalensis, Eller Numdal Tenck der paa, Det er It sørgeligt Klagemaal om den Store Haffsnød oc Søeskade, som skeede i Numdals Lehn, paa det farvand Folden, den 23. Februarij, Aar 1625. udi de Fire Fischevær fornemlig, som er, Gieslingen, Sørøen, Norøen, oc Schlinden, ungefær 3. Mile fra Landet, i det vilde Haff, (huor di Fattige Folck maa søge deris Næring oc biæring Strengiste Vinter): at der Drucknede sam[m]e Tid, 210. Personer, i To eller Tre timer, huis Siele Gud glæder indtil en Salig opstandelse: Colligeret oc Sammen- skreffuen aff Michel Mogenszøn Sogn: i Nerøen. Kand siungis, som den Psalme: Beklage aff all min Sinde etc. Prentet i Kiøbenhaffn, aff Georgio Hantzsch, Aar 1627 (Det Kongelige Bibliotek i København: 41:1,-42). https://www.kb.dk/e-mat/ dod/130001759273-color.pdf.
Sejersted, Jørgen. «Ulykkesdiktning på 1600-tallet – noen norske eksempler fra 1627 til 1702». I Overdådighet og død i barokken, redigert av Hall Bjørnstad og Mette Nygård, ss. 111–134 /Oslo: Emilia forlag, 2002).
