I helgen er det 400 år siden Oslo brant ned til grunnen. Skillingsvisen om bybrannen den 17. august i 1624 er Oslos første bysang
På Christiania torv i Oslo, i det området som i dag kalles Kvadraturen, står et monument av en hånd, med en finger som er vendt nedover. Skulpturen er moderne, men hånden peker, bokstavelig talt, på en viktig del av byens eldre historie. Monumentet forestiller den hanskekledte hånden til Christian IV (1577–1648), og fingeren indikerer stedet hvor den dansk-norske kongen bestemte at byen skulle gjenreises etter den store bybrannen 17. august 1624. Den besluttsomme gesten – «Her skal byen ligge!» – er en treffende kunstnerisk fortolkning av kongens maktutøvelse i forbindelse med gjenoppbygningen etter brannen. Byborgerne ønsket nemlig at byen skulle gjenreises på branntomten, i middelalderbyen, men Christian IV trumfet gjennom at den skulle bygges opp helt fra grunnen av, på vestsiden av Bjørvika. Kongen satte ytterligere sitt preg på prosessen ved å gi byen sitt eget navn. Fra nå av skulle Oslo hete Christiania.
Oslos første bysang
Bybrannen skjedde i en trykkfattig tid, og det fins få kilder til hendelsen. Derfor kan en skillingsvise som ble trykt i etterkant av brannen, være opplysende. «En kort Dict, om Osloes udi Norge, Ynckelig forbrendelse som skede den 17. Agustj Aar, 1624» fins bevart i Peder Rafns visebok, en lærinnbundet samling med tidligmoderne visetrykk i Nasjonalbibliotekets eie.
Skillingsvisen på femten strofer er unik på flere måter. Det er det eldste bevarte skillingstrykket som omtaler en katastrofehendelse i Norge. Det er antakelig også den eldste visen som omtaler Oslo. Selv om den går i moll, kan man altså kalle den Oslos første bysang. Den er dessuten en spennende historisk tekst, som kommenterer navneskiftet og tar politisk side med konge og øvrighet i det som var en kontroversiell gjenoppbyggingsprosess.
Ifølge tittelbladet er visen «til hobe Skreffuet, aff, H.N.G». Forfatteren som skjuler seg bak initialene, er Hans Nielsøn Gris (Ukjent fødeår, død i 1646), slik akrostikonet som dannes av forfatterens første bokstaver i starten av hver strofe, avslører. Hans Nielsøn Gris var svogeren til Peder Rafn (1583–1634), eieren av den innbundne viseboken hvor trykket er bevart for ettertiden. Gris var handelsmann og fattigforstander. Melodien som oppgis på tittelbladet, er «Jeg vil mig Herren Loffue, som alle mine Synder bar», hentet fra Hans Thomissøns Den danske Psalmebok (1569).
Her er Sorg og Elende,
Maa vi vel Raabe fast,
Nu kommen osz til Hende,
For Synden met en hast:
Ved Ild oc Brand den stercke
Oslo er straffet med,
Huor aff vi kunde mercke
Christum at verre Vred.
I denne innledende strofen holdes brannen frem som et eksempel på Guds straff over menneskenes synder, en typisk fortolkning av ulykker og katastrofer i den tidligmoderne perioden. Oslos befolkning har nok tenkt at Gud var særlig vred denne augustdagen. Brannen som herjet ble nemlig den mest omfattende i byens historie. I middelalderkvartalene stod tjærebredde trehus med stråtak tett i tett – optimale forhold for rask brannspredning. Innbyggerne var sjanseløse mot flammene, og de fleste husene i det gamle Oslo ble lagt i aske.
Her skal byen ligge!
Innbyggerne ble ikke bare husløse i brannen, de mistet også det meste av sitt gods og sitt matforråd. I en av de få bevarte kildene om hendelsen, en skrivelse til kongen fra borgermester Søffren Mogensen og hans råd, står det «hvorledes Gud den allermægtigste av sin retfærdige vrede for syndens skyld har denne fattige by og menighet nat til 17. august næstforleden med ild og brand hjemsøkt….Hvorudover vi fattige folk med hustruer og barn ikke aleneste er ganske husvilde mot denne haarde og kalde tilstundende vinters tid, men endog udi alsomstørste armod og elendighet geraaden.» Ifølge historikere er brevet en bønn til kongen om å bygge opp byen raskt og effektivt på den gamle branntomten. Men Christian IV var altså fast bestemt på å bygge en helt ny by på vestsiden av Bjørvika. Den nye byen skulle bli tryggere, mente kongen. Den skulle ligge ved festningen og være omgitt av voller, med mulighet for en rask tilbaketrekning ved en eventuell invasjon.
For kongen var det også viktig at byen nå skulle bygges i mur, heller enn i tre, for unngå ødeleggende bybranner i fremtiden. I sin vise stiller Gris seg bak kongens forslag, blant annet gjennom å mane til måtehold i sorgen over den tapte by – den skulle tross alt bygges opp igjen i mur:
Saa Ladr’ osz icke sture
For Huusze stor oc smaa,
Bliffu’ de ey bygt met Mure
Aff røde Steen oc graa;
Vi maa dog lad’ osz Nøye,
Huer effter formue sin,
Huad Gud vil osz tilføye:
Det skal vær’ Trøsten min.
Regulering av sorg etter ulykker og katastrofer inngår som en viktig del av den lutherske frelsestroen. I strofen ovenfor er det vel så interessant hvordan forfatteren posisjonerer seg i det som er en brannhistorisk og arkitektonisk viktig avgjørelse i Oslos byhistorie, altså bestemmelsen om å bygge i mur.
God natt Oslo – god dag Christiania
Skillingsvisen om Oslos store bybrann er et eksempel på hvor tett religiøse og verdslige anliggender er sammenvevd i denne perioden. I andre halvdel av sangen uttrykker forfatteren sin støtte til konge og øvrighet:
Nu vel det maa fuldkommisz,
Huad høyg Øffrighed vil,
Gud giffue det maatte frommisz,
Gud giffue Lyck’ der til:
Udi du gode Ansla
Jeg biud’r dig gode Nat;
Hild’ vær’ Christiania,
Naar Jeg tager dig fat.
I denne strofen støtter forfatteren øvrigheten gjennom å ønske selve navneskiftet velkommen i apostrofiske henvendelser til byen: God natt Oslo, god dag Christiania. Ansla (og Ansloa) er eldre, latinske skrivemåter for Oslo, og selve navneskiftet gjøres faktisk til en hovedsak i denne sangen. Christiania nevnes i fire strofer – det er som om forfatteren ønsker å gjøre leserlytteren kjent med det nye bynavnet. Kong Christians nye by representerer, ifølge Gris, en ny sjanse for Oslos innbyggere til å leve mer i pakt med Guds ord:
Gjort gierning haffr’ ey vende,
Lyder det gamble Sprock:
Gud osz sin Naade sende,
At fuldende det tog;
Vnd oss den dag at Leffue
I Christiania,
Meer gaat til sammen prøffue
End vdi Oslo da.
Skillingsvisen om Oslos bybrann er mer enn et stykke sanglyrikk om en fatal brann. For ettertiden er den et lite monument i seg selv, en auditiv versjon av hanskeskulpturen på Christiania torv: Slik har kongen bestemt at det skal bli, og da blir det sånn. Forskjellen er at skulpturen stammer fra vår egen tid, mens skillingsvisen er et tidsdokument fra en prosess som endret historiens gang.
Innlegget er et utdrag fra boken I elementenes vold: Skillingsviser om naturkatastrofer og ulykker, 1624-1936. Boken kommer på forlaget Scandinavian Academic Press, høsten 2024.
Litteratur
G., H. N. [Gris, Hans Nielsøn]. En kort Dict, om Osloes udi Norge, Ynckelig forbrendelse, som, skede den 17. Agustj Aar, 1624, til hobe Skreffuet, aff, H. N. G. Siungis som den Psalme: Jeg Vil mig HErren Loffue, som alle Mine Synder baar. Prentet i Kiøbenhaffn, aff Georgio Hantzsch Aar 1626. (Nasjonalbiblioteket: Peder Rafn, Peder Rafns visebog). https://www.nb.no/items/36272b9db4b18c94bc090ce9f53342e6?page=239
Berg, Siv Frøydis, Trond Haugen, Bente Lavold, m.fl. (red.). Peder Rafns visebok. En historisk-kritisk utgave ved Siv Frøydis Berg, Trond Haugen, Bente Lavold, Chris Nyborg, Chiara Palandri og Astrid Nora Ressem. Nasjonalbiblioteket: bokselskap.no. https://www.bokselskap.no/wp-content/themes/bokselskap2/tekster/pdf/pederrafn.pdf.
Holck, Per. ‘Til min by’: Oslo-dikt gjennom 400 år. Oslo: Universitetsforlaget, 1987.
Reinton, Per Olav. «Da Oslo brant for synden». Klassekampen, 02.01.2021.
Tunvold, Solveig. «En nyopdaget vise av Hans Nielsen Griis på Universitetsbiblioteket». Norsk slektshistorisk tidsskrift vol. 5, no. 3 (1935): ss. 222–226.
Tunvold, Solveig. Peder Rafns visebok: et nyerhvervet samlebind på 104 visetrykk i Universitetsbiblioteket Uppsala: Særtrykk av Nordisk Tidskrift för Bok- och Bibliotekväsen, 1936.
Oslo Byleksikon, «Bybrannen i 1624».
