For 340 år siden i dag, den 19. april 1681, ble Trondheim rammet av en storbrann som fortsatt preger byen. Skillingsvisen som ble skrevet om hendelsen er den eneste bevarte kilden som kan fortelle oss hvordan brannen ble formidlet til et samtidig publikum. I følge forfatteren er brannen Guds rettferdige straff over Trondheims innbyggere for at de har horet, gått på fylla og unnlatt å gå i kirken. Dette er historien om byen som brant, og den sangbare trøsten som uteble.
Det er tidlig formiddag på NTNU Gunnerusbibliotekets spesiallesesal. Jeg har sittet i flere timer og gått gjennom viseboks nummer 28. Jeg åpner konvolutten merket 839, og kikker nedi. Ligger det en annen konvolutt inni konvolutten? Jeg fisker ut visetrykket; en lun og mørk dunst av eldet papir fyller rommet. Dette er noe riktig gammelt; dette er lovende. Lukter det ikke også litt brent – aske, sot? Skillingstrykket er brunt av elde; kantene på trykket er nesten forsvunnet, det ser nesten ut som om de er brent av. Jeg lener meg nærmere for å tyde de gotiske bokstavene på tittelsiden. Medlidende Christnes Tillige med Trundhiems Byes Ynckelig Klage-Viise Offver hendis Jammerlige Undergang aff Ildebrand dend 19. Aprili 1681. Kan det være…? Ja, det er det, og skillingstrykket er så skjørt og knusktørt at det nærmest går i oppløsning mellom hendene mine. Litt av papiret har allerede drysset av på pulten foran meg. Hjelp. Hvor er konservator? Vi trenger førstehjelp her! Fort!
Alle spesialbibliotek burde vært utstyrt med en alarmknapp for nødstilfeller.
Skillingsvisen om ildebrannen i Trondheim i 1681 var ikke brent i kantene, så klart. Men skillingstrykket var i høyeste grad i dårlig forfatning etter at å ha vært emballert på feil måte: I motsetning til de fleste skillingstrykkene i Gunnerus sin samling, var dette oppbevart en i en sur konvolutt som ødela papiret. Konservator ved Gunnerusbiblioteket sørget raskt for å få skillingstrykket inn i en syrefri konvolutt. Nå er det for lengst digitalisert og slik bevart for fremtiden. Og godt er det:
Det var nemlig ekstra dramatisk at akkurat dette trykket hadde feil emballering. Skillingsvisen om brannen i Trondheim er spesiell, av flere grunner. Dette er en av få bevarte nyhetsviser om norske ulykker fra 1600-tallet, og det er den eldste, originale nyhetsvisen i Gunnerusbibliotekets arkiv. Dette er også det eneste bevarte trykket vi kjenner til som omhandler en av de verste bybrannene i norsk historie, og slik sett er det et uerstattelig unikum. Sist men ikke minst: Dette er en den eneste bevarte kilden som kan fortelle oss noe om hvordan en av Norgeshistoriens mest omfattende brannhendelser ble formidlet til et samtidig publikum.
Byen i brann
Storbrannen som rammet Trondheim i 1681 var ikke den eneste store bybrannen i førmoderne tid. I 1481, akkurat to hundre år før Hornemannsbrannen, ble byen også flammenes rov. I 1531 gikk det meste av byen, inkludert Nidarosdomen tapt. I 1598 brant det igjen; Domkirken var nå en av få bygninger som ikke ble rammet. Og bare 30 år før Hornemannsbrannen, i 1651, brant så godt som hele byen ned, inkludert Vår Frue Kirke. Store verdier gikk tapt, inkludert byens arkiv. Byen ble reist igjen etter storbrannen i 1651, så da flammene igjen tok tak den 19. april 1681 var Trondheim relativt nybygd. 90% av bygningene gikk tapt og minst fire mennesker mistet livet.
Om brannen i 1681 er én i en lang rekke av trondhjemske bybranner, så er det likevel den mest kjente i vår bys historie. Dette ble nemlig «brannen som endret byen», takket være kong Christian V krav om at gjenoppbyggingen skulle skje etter en ny byplan, ulik den middelalderske , med trange gater og tett bebyggelse. Den franske arkitekten Johan Caspar de Cicignon fikk gjenreisningsoppgaven – og det er hans byplan som fortsatt preger bystrukturen i kjernen av sentrum. Cicignons symmetriske kvartalstruktur, med brede, rette gater og åpne plasser var etter modell av byer på kontinentet, og det var primært brannsikring som dannet grunnlaget for byplanen.
Brannen i 1681 kalles «Hornemannsbrannen» på folkemunne, for den skal ha startet i handelsmannen Henrik Hornemanns brygge ved Nidelven. Ilden spredte seg raskt mellom knusktørre bryggehus og i de tettbygde tømmerbyggene i sentrum, og katastrofen var et faktum. Muligens kan brannen ha hatt sitt utspring i en skonnert som lå fortøyd ved brygga. I Stod prestegjeld på Innherred satt dikterpresten Peder Mathissøn Ofvid, som mente at det fantes en annen, og langt mer alvorlig årsak bak Trondheimsbrannen.
En ynkelig klagevise
Skillingsvisen Medlidende Christnes Tillige med Trundhiems Byes Ynckelig Klage-Viise Offver hendis Jammerlige Undergang aff Ildebrand dend 19. Aprili 1681 er skrevet som en dialog mellom «Byen» og «Gud», hvor innbyggerne klager sin nød og stiller spørsmål om hvorfor brannen har rammet – og de får altså «svar derpaa aff Gud», som det heter på tittelbladet.
Tillige med
Trundhiems Byes
Ynckelig
Klage-Viise
Offver hendis Jammerlige Undergang
aff Ildebrand dend 19. Aprili 1681.
Og Svar derpaa aff GUD…
Stemme som:
Alt hos de Floder i Babylon, etc.
Prentet aff Christian Wering Acad. Bogtr.
I visens første vers møter vi, uvanlig nok, «Author», forfatteren selv, i dialog med Byens, altså byens implisitte innbyggere:
Ach Trundhiem, Trundhiem Landsens Fryd med Niderkrantz* befæsted. hvad gaf din Harp saa dum en Liud? Svar: Den HErre streng mig giæsted. Jeg tæncker paa din forig Stand En Prydet Brud, nu uden Mand Som en Elendig Encke, Der blot oc Huusvild betler Brød, Aff hunger Kummer lider Nød; Det maa mit Hierte krencke! * Niderkrantz er et gammelt ord for Nidelven
Forfatteren minnes byen forut for brannen, som en vakker brud – mens nå er Trondheim å ligne med en «Elendig Encke» som må tigge for sitt brød. Ofvid besjeler Byen gjennom prosopopeia – et lyrisk-retorisk virkemiddel som var vanlig i forbindelse med naturkatastrofer som rammet store byer. Her brukes det for å la Byen komme til sin rette med sin klagesang:
2. Byen klager: Ach ja! min Harpe er ophengd, Jeg kand ey siung, ey braske! Min Luth er brusten hver en Streng, Jeg er nedsæt i Aske! Jeg er Elendig Jammerlig, Thi HErren har bedrøffvet mig; Udi sin Grumme Vrede! Hand sende ud saa glubsk en Ild, hastig jaged min’ Børn Huusvild; I Flugt for Flammer heede!
Byen forstår at den er straffet av Gud, men den sterke ordbruken her – Herrens «Grumme Vrede! » og «saa glubsk en Ild»– antydet at Byen mener straffen er altfor hard. Gud, derimot, mener straffen er akkurat som fortjent, slik vi hører i de versene hvor Gud fremfører sin jeremiade:
GUd svarer. Du klager for det timelig Ad dit Hierte maa værcke, Men jeg hør icke Anger slig For dine Synder Stercke Din stinckende Pragt og Hoffmod Din Gierighed den Afguds Roed Din Løzagtighed store Sin Offverdaad og Fylleri Din Uretfærdig Skinderi. Du ey deert sørger fore.
I følge Gud har byens innbyggere altså vært løsaktige, horete og gått på fylla; vært forfengelige, hovmodige og overdådige; de har vært gjerrige og falske. Denne lite flatterende katalogen over trønderske synder kan synes litt tatt ut av det blå fra Guds side. Men i flere av versene er Gud faktisk nokså konkret når han beskriver årsak og virkning. Se bare på dialogen om en av byens viktigste bygninger som gikk tapt i flammene:
Byen. Ach Zions Veye sørge nu, I min Nedre-Qvarteere! Mariæ-Kirck mon Ildens Luu, Skamfere oc fortære, Predickestoel Altartaffle skiøn, Orgel oc Ornamenter kiøn; Med Flamme-Røg opfore! Hvis Nazarere maa nu staa Og predick under Himmel blaa, hvad var den Aarsag store? GUd svarer: Fordi mit Ord hultis for Spot. Som bleff kundgiort der inde, De som ey giør der effter got Leg, Lærde Mand oc Qvinde, Hvad skulde de med Kircke giør? Som forgieffvis mit Ord mon hør og det slaar hen i Vinde Det er ickun en Dødsens Lugt, For de Forhærdet og Forslugt, Som ey har GUd i Sinde.
«Mariæ Kirck» er middelalderkirken vi i dag kjenner som Vår Frue Kirke, og i verset over klager Byen sin nød over at både prekestol, altertavle, orgel og ornamenter ble flammenes rov. Ha! sier Gud, det har Byens seg selv å takke: «Hvad skulde de med Kircke giør?/Som forgieffvis mit Ord mon hør».
En trist og fyrrig tango
Idéen om en ildebrann som straff for byborgeres usedelige og umoralske oppførsel er ikke uvanlig i det Lutherske Danmark-Norge anno 1681. Den dialogiske formen som Ofvid har gitt visen, derimot: Den er unik og, må vi også si, nokså snål. Hva gjør en moderne musiker så når han får en slik snurrig og tung visetekst i fanget – en dialog mellom depraverte Trondhjemmere og en illsint Gud, ført i pennen av en ukjent dikterprest fra Stod? Vår strålende husmusiker Øyvind Smidt tok utfordringen på stående fot, og med fele i hånd laget han en trist og fyrrig tango av et utvalg av versene. Hør den her og se for deg Byen og Gud som danser, kinn mot kinn:
I Ofvids skillingsvise hører vi at oppførselen til Trondheims befolkning er å ligne med den bibelske syndens pøl, Gomora; disse ble straffet med «Svogl og Ild» og «Fick Løn som de fortiente.» Så også med Trondheim, som her har blitt straffet med ild for sin syndige oppførsel. Og dét til tross for at de burde visst bedre: «Jeg har dig Trundhiem nock advart/Med haarde Ord og milde». I vers 11 er det tilløp til en mildere tone, for Gud ber her Byen gjøre Poenitenze, altså angerbot – og hvis folk nå endelig kan «Leff Christelig», ja, «Saa vil jeg hielpe dig paa Food…/som en Fader mild og good». Men den faderlige tonen forsvinner som mørke dommedagsskyer i de neste versene, hvor Gud med harde ord minner om hva som skjer om botsgang og en fullstendig omvendelse er fraværende – da er det lukt til «Helffved snart». Gud skal «Ihielslaa…med fart»; Han skal komme «som en Tiuff om Nat/At heffne Eders Ondskab brat». I siste vers minner forfatteren om at Gud også «Med Ild og Ret vil dømme sag» og gjør her en kobling mellom Trondheims ildebrann og helvetes ild på dommens dag. Slik tilfellet var med de fleste nyhetsviser i denne perioden, så er også dette en eskatologisk klagevise: Den mener at den foreliggende katastrofen er et varsel om at en enda verre katastrofe er nært forestående – selveste apokalypsen.
Ofvid og den europeiske ildebrannsvisen
Den strenge og uforsonlige tonen i denne skilingsvisen kaster nytt lys, eller snarere en mørkere kulør, over forfatteren. Peder Mathissøn Ofvid (1607-1684) var prest, bonde og salmedikter på Innherred i Trøndelag. I følge H. Blom Svendsen var Ofvid den første norske bonden som utgav salmesamlinger. Blom oppsummerer Ofvids tidlige forfatterskap på følgende måte: «Istedenfor å fordømme kirken og samtiden og true med den ytterste dag, har Ofvid kun gode ord til den tid han lever i. Han venter ingen dommedag, men håper godt for fremtiden. I det hele har han et lyst blikk på forholdene. Han forteller hvordan Guds ord nu lyder rikelig, så det næsten er overflødig for ham å legge noget til.» Vi kan trygt fastslå at med den rasende, svovelpredikantiske skillingsvisen om Trondheimsbrannen må historien om Ofvids forfatterskap skrives om.
Ofvids strenge tone i skillingsvisen om Hornemannsbrannen er imidlertid ikke eksentriske refleksjoner ført i pennen av en gretten gammel trønderprest. Snarere kan visen leses i lys av tidens religiøse strømninger i Europa og det teosentriske verdensbildet som preget samfunnet på denne tiden. I følge dette verdensbildet er alle hendelser, inkludert naturkatastrofer og ildebranner, Guds inngripen og straff for menneskers umoral. Alt skjer etter Guds vilje, men folk må selv bære ansvar når tragedier rammer. Dette verdenssynet preger de fleste litterære tekstene skrevet om katastrofer på denne tiden. Det er sannsynlig at forfatterpresten Offvid hadde lest lignende tekster om ildebranner publisert på andre språk, for eksempel litteratur som kom fra England. 15 år før Hornemannsbrannen, i 1666, ble London flammenes rov i det som har blitt kjent som «The Great Fire». 13.000 hus ble lagt i aske.
Storbrannen herjet knappe to år etter at et stort utbrudd av pest («The Great Plague») tok livet av nærmere 100.000. Religiøse makthavere så vel som folk flest satte de to hendelsene i sammenheng med hverandre, og når man søkte var på hvorfor katastrofene hadde rammet var det Londons innbyggere og deres syndige livsførsel som fikk skylden. «The sins of Men,/Made Churches then,/in Dust and Ashes mourn,» heter det i en samtidig broadside ballad, den engelske storebrorsjangeren til skillingsvisen. «Our God,/With his flaming Rod,/for Sin sends all his woe». Gud svinger altså den straffende brann-pisken over flere land i denne perioden, og gjennom sangbare tekster publisert på mange forskjellige språk får vi innblikk i en moll-stemt, pan-europeisk kulturarv. Men selv om ildebrannsvisene i den tidligmoderne perioden ligner på hverandre på tvers av landegrensene, så fins det også interessante forskjeller dem i mellom – også i skillingsviser om norske ildebranner.
Bergen som en «yndelig jomfru»…?
Ofvids skillingsvise hadde, som vi husker, et uttalt mål å refse Trondheims befolkning for at brannen hadde oppstått, og også å advare om at endetiden var nært forestående, om ikke trønderne skjerpet seg. Når den langt mer kjente dikterpresten Petter Dass (1647-1707) skrev sine skillingsviser om den store bybrannen i Bergen i 1702, så hadde han derimot et uttalt mål om å lege og helbrede de brannlidte Bergenserne, bokstavelig talt: Dass titulerte to av sine viser om brannen «Første Plaster» og «Andet Plaster», og han skriver at visene er «tjenlig at lægge paa de brændte saar Indbyggerne i BERGENS Stad blev plaget med den 19de Maj 1702». I anledning Hornemannsbrannen ble Trondheim by beskrevet som en «Elendig Encke»; Bergen, derimot, er i Dass sin vise en vakker jomfru som blir voldtatt av brannen:
Vor yndelig Jomfru blev tagen med Vold, En Rytter den skantze forkarved. Men spør du: hvad førte den Rytter I skjold? En Hest som var Rødebrun farved. Hand napped din Krands Du tabte din glands Hand røved hvad Jomfruen arved.
Brannen er her personifisert som en rytter som rir på en rødbrun hest – et bilde på ilden som herjer . Bergen er konsekvent beskrevet som en kvinne; en jomfru men også en «moder». Og, viktigst av alt: Hun er uskyldig. «Om Morgenen var du som Svanen saa hvid/Om aftenen sorter end Rafne», heter det i et vers 30. Innbyggerne gjør, i følge visen, en heltemodig innsats for å stanse flammene, de «vild’ vove sit lif» – «Men Rytteren var ubarmhiertig og stif.» Gud har dessuten en mer tilbaketrukket rolle i denne visen sammenlignet med Ofvids ildebrannvise. Dass er kritisk og spør hvorfor Gud gjorde dette: «O! Herre hvi lods du saa bitter en drik/Oskienckis i Vennernis skaale?» Det kan synes som om ildebrannen rokker ved Dass tro: «Almægtige Gud,/Hvo grandske kand ud/Dine Domme og underlig stykke!», heter det et sted.
Ofvid og Dass’ ildebrannviser er derfor fundamentalt forskjellige: I Ofvids vise er ildebrannen den rettferdige Guds straff over den «elendige encken» Trondheim og over byens innbyggere som ikke fortjente bedre; i denne klagevisen er det Gud som får mest spalteplass til å klage. Hos Dass er det forfatteren som klager til den «underlig» straffende Gud, på vegne av den «yndelige Jomfruen» Bergen som har blitt voldtatt av ilden; byens Gudfryktige og heltemodige innbyggere er uskyldige offer som fortjener oppreisning. Kort sagt: Der hvor Ofvids vise er en jeremiade og klagesang til og om Trondheim, så er Dass sin vise en lovsang til Bergen og dens innbyggere. Hvordan i alle dager kan de to ildebrannsvisene være så fundamentalt forskjellige?
Bergenserne vil fristes til å tro at det er noe med selve byen som gjorde Dass så patriotisk når han skrev sin vise i etterkant av brannen. Som trønder leter jeg febrilsk etter alternative forklaringer. Dikterisk selvtillit, og mot til å gå egne veier kan være en del av historien: Dass var langt mer kjent og anerkjent i sin samtid enn tilfellet var med den sinte dikterpresten fra Stod. Jeg undres på om også tilhørighet til de brente byene kan ha spilt en rolle. Dass kom første gang til Bergen da han var 13 år, som elev ved Latinskolen, slik vi hører i et av versene: «Jeg hos dig var i min fremvoxende aar/Gik blandt din Ungdom i Skole,/En Moder for mig, og for andre du var,/Jeg sled paa dine Gader Skoesole.» Dass skriver seg inn i byen, bokstavelig talt: Han har satt spor i byen, og den har satt spor i ham.
Hva slags relasjon trønderpresten Ofvid hadde til Trondheim kan vi bare spekulere i. Skillingsvisen om Hornemannsbrannen tyder på at forholdet var litt betent. Men den trykte sangen er også et bevis på at man, i noen tilfeller, må kjenne på en takknemlighet over at en sint mann har satt fjærpenn til papir for 340 år siden: I skrivende stund er Ofvids skillingsvise enestående som kilde til hvordan storbrannen i Trondheim ble formidlet til et samtidig publikum. At det fins flere kilder om selve brannen er soleklart, og jeg kaster derfor ballen videre til historikere.
Takk til masterstudentene i allmenn litteraturvitenskap, på kurset om katastrofeviser våren 2021, for gode innspill i arbeidet med denne skillingsvisen: Benedikte, Thomas, Kristin Eline, Pernille, Sol og Simon.
Medlidende Christnes Tillige med Trundhiems Byes Ynckelig Klage-Viise Offver hendis Jammerlige Undergang aff Ildebrand dend 19. Aprili 1681. Og Svar derpaa aff GUD. Gid det gaar Eder ick som mig! Alle i som Begr. 1. gaa her frem, Seer dog oc acter, om der er V. 12. nogen Sorg som min Sorg; Thi HErren giorde mig fuld aff Jammer, paa sin grume Vredis Dag hand sende en Ild aff det Høye, og lod dend faa Magt; hand gior- v. 13. de mig til en øde Sted, at jeg maa Dagelig sørge/Begr. 1. Hvorfor haffver HErren saa handlet Jer 22. med denne Stad? Svar. Fordi de forlod. eV. 9 HErrens deris Guds Pagt Jer Der Ps. 92 v. 16 er icke Uret hos Herren Ps, 92. Tie derfor stille de ville icke lade sig paaminde i HEr- Am. 6.v. 10 rens Naffn Amos. 6. Stemme som: Alt hos de Floder i Babylon, etc. Prentet aff Christian Wering Acad. Bogtr. 1. Author klager. Ach Trundhiem, Trundhiem Landsens Fryd med Niderkrantz befæsted. hvad gaf din Harp saa dum en Liud? Svar: Den HErre streng mig giæsted. Jeg tæncker paa din forig Stand En Prydet Brud, nu uden Mand Som en Elendig Encke, Der blot oc Huusvild betler Brød, Aff hunger Kummer lider Nød; Det maa mit Hierte krencke! 2. Byen klager: Ach ja! min Harpe er ophengd, Jeg kand ey siung, ey braske! Min Luth er brusten hver en Streng, Jeg er nedsæt i Aske! Jeg er Elendig Jammerlig, Thi HErren har bedrøffvet mig; Udi sin Grumme Vrede! Hand sende ud saa glubsk en Ild, hastig jaged min’ Børn Huusvild; I Flugt for Flammer heede! 3. Gud svarer: Jeg Reisste dig oc gjorde Ret, Derfor dig nu besinde, Din Veyes Frugt har gjort dig mæt, Som vorte flux der inde. Din Pærsefuld var aff Fortræd, Som løb flux over alle Bredd’ Synde-Fruct var fuld mooden. Saa at den maatte pærsis nu, Hvor til mig tiente Ild oc Luu; At giøre din Perse Traaden. 4. Byen. Ach Zions Veye sørge nu, I min Nedre-Qvarteere! Mariæ-Kirck mon Ildens Luu, Skamfere oc fortære, Predickestoel Altartaffle skiøn, Orgel oc Ornamenter kiøn; Med Flamme-Røg opfore! Hvis Nazarere maa nu staa Og predick under Himmel blaa, hvad var den Aarsag store? 5. GUd svarer: Fordi mit Ord hultis for Spot. Som bleff kundgiort der inde, De som ey giør der effter got Leg, Lærde Mand oc Qvinde, Hvad skulde de med Kircke giør? Som forgieffvis mit Ord mon hør og det slaar hen i Vinde Det er ickun en Dødsens Lugt, For de Forhærdet og Forslugt, Som ey har GUd i Sinde. 6. Byen! Ach! Ach hvor klemmer det mit Hiert; Mit Gods og Huus’ er øde, Min Proviant har Ilden tært Jeg haffve skull’ til Føde Jeg er beengsted offvermaad Jeg veed ey Middel og ey Raad Til Huus eller til Spiise, Mit Gods min Klæder er forbrendt Min Mammon meest aff Ilden skiendt Hvo vil mig hielp beviise? 7. GUd svarer. Du klager for det timelig Ad dit Hierte maa værcke, Men jeg hør icke Anger slig For dine Synder Stercke Din stinckende Pragt og Hoffmod Din Gierighed den Afguds Roed Din Løzagtighed store Sin Offverdaad og Fylleri Din Uretfærdig Skinderi. Du ey deert sørger fore. 8. Det Forgængelig du angrer meer, Derfor din Øyen veder, Men gamle Vanføør Mennisker, Du icke snart begræder. Som bleff forbrendt aff Gløden heed Og ingen tog sig til at redd’ Derfor vil Dommen svare Vist sældis offver dend endnu Som bære skull for dem Omhu At redde aff den Fare. 9. Der Sodoma Vintræ var fult, Aff Galde-Beeske Druer, Hvis Synde-Raab min Øren fylt Som skreeg igiennem Skyer, Slet ingen acted mine Raad, Alle bar til min Tiener had. Som trolig dem paamindte Saa sende jeg dem Svogl og Ild At de Syndre Utysk og Gild Fick Løn som de fortiente. 10. Jeg har dig Trundhiem nock advart Med haarde Ord og milde, For din Vantro oc icke spart, Min’ Tegn som Straale-IIde, All min Umag giver dig ey Tvang, Jeg peeb, jeg græd eller jeg sang Lig-Stolt mon du fremtriine, Naar ey actis mit Sandheds Ord, Kiep og Riis forgieffs slidis bort, Hvad skal da hælske Piine? 11. Derfor begræd din Synd Forslugt, Og giør flux Poenitenze Beviis oc sande Bedrings Frugt, Med en god Conscienze Begynd foort at Leff Christelig Sky det Væsen Ugudelig Som Vantroens Børn øffve. Saa vil jeg hielpe dig paa Food Og som en Fader mild og good Min Velsignels forøge. 12. Jeg støde kand til Helffved snart Hastig igien opføre, Ihielslaa jeg og kand med fart, Igien Leffvende giøre, Ingen kand redde aff min Haand, De som ved Synd giør mig Modstand Og altid mod mig stride, Dem Heffner jeg mig paa engang Men de som gaa ret Veyen trang, Skal min Naade forbide. 13. Nu har jeg reffset Trundhiems By, For hindis Synd og Laster I andre hvis Synder i Sky Raabe, jeg flux tilhaster Jeg vil kom som en Tiuff om Nat At heffne Eders Ondskab brat Dersom I ey omvende, Som Ninivitter og giør Bood, Og Ydmygst falde mig til Food At undgaa Straff Elende. 14. Saa Biuder GUd Mennisken nu, Allsted i all Ende, At bedre sig aff Sind og hu, Og haffve Lamper tænde Fordi Gud har bestempt en Dag, Med Ild og Ret vil dømme sag Det gandske Jorderiige Ved en Mand som er ret Parat hand kommer vist maa skee i Nat, Vær bered Edruelige! 15. GUd, Fader Søn og Hellig Aand Hielp hver som er Elende Oplius og alle Qvind og Mand Din Tuctels’ ret at kiende Og randsage med største Fliid, Hver sin Idret fra førsten hiid, Saa kand enhver vel dømme At du til Straffen har got skiel Og endda maa aff Sind oc Siæl Din Godhed høyt berømme, Der aff at lære Ydmyghed, Og tiene dig i Hellighed, Din Doms Dag ey forsømme, Amen! Du HErre haffver forøget Straff offver Folcket. Du indlagde Ære, og bortstøtte dem hen til Jordens Ender. HErre, naar Prøffvelse er der, da søger mand dig, naar du straffer dem, da raabe de jammerlige… Ja, naar det gaar dem hart, da skulle de Aarle søge mig, og sige: Kommer vi ville vende om til HErren, hand haffver sønder-reffvet os, og hand skal læge os, hand haffver slaget os, og hand skal forbinde os igien…Det er min Trøst i min Elendighed, at dine Ord vederqveger mig. Før jeg bleff ydmyget foer jeg vild, men nu holder jeg dine Ord. Det er mig kiert at du ydmygede mig, at jeg maa lære din Ret. Nu veed jeg HErre at dine Domme ere rætte og du ydmygede mig troligen. Haffde din Lov icke været min Trøst, da haffde jeg forfarit (forsakit?) i min Elendighed. Jeg vil aldrig meere forglemme dine Bud. Thi du vederqvæger mig der med. Hvad haffver jeg din’ Lov saare kier, dend er min Tale hver Dag. Jeg holder mine Fødder fra alle onde Stier, at jeg kand holde dit Ord. Dit Ord er mine Fødders Lygte, og et Lius paa min Vey. Naar vi dømmis da reffsis vi aff HErren, at vi icke skulle fordømmis med Verden…. Thi hvo som lider paa Kiødet, hand lader aff at synde…. Saa ydmyger Eder nu under Guds Veldige Haand, at hand skal ophøye Eder i sin Tid…Og varer paa den store Guds og vor Frelseris JEsu Christi herligheds Salige Haab og Aabenbarelse, Lit vor HErris JEsu Christi Naade være med Eder alle! Amen. Stods Præstegaard dend VVIV Maij DVILIVIVLIIVV Den høyEdle Velbaarne Frue Fru Marene Bielcke. Tienstydmygeligst aff P. M. O.
Kilder
Bækken, Ingrid, og Anne Brit Vihovde, og Heidi Nordby. Byen Brenner: Om store branner i Bergen. Bergen: Det Hanseatiske og Bryggens Museum, 2002.
Hanson, Neil: The Great Fire of London: In that Apocalyptic Year, 1666. Hoboken, New Jersey: John Wiley and Sons, 2002.
Kirkhusmo, Anders og Per R. Christiansen. Trondheim Brenner. Brann og brannvern i byen gjennom 1000 år. Trondheim: Tordenskiold Forlag AS, 2013.
Svendsen, H. Blom: Norsk salmesang. Bergen: Lunde, 1935
Ødegaard, J.: Bybrandene. Oslo: Cammermeyers bogh., 1928
Samlede verker / Petter Dass; red. Kjell Heggelund, Sverre Inge Apenes. Oslo: Gyldendal, 1980
