Hva sang man, når man sang om kvikkleireskred? I dag søker vi forklaring og kunnskap om skred hos geologer. Fra 1600-tallet og helt til slutten av 1800-tallet vendte folk seg til Gud for å forstå hvorfor naturkatastrofen rammet, slik skillingsvisene kan fortelle oss. Men visse ting har ikke endret seg på 300 år: Lyden av leire og jord i bevegelse, og ropene fra et folk i sorg og sjokk.
Deler av dette innlegget stod også på trykk i Klassekampen, torsdag 7/1 2021, s. 14-15.
Da Bakklandet i Trondheim sentrum ble rammet av leirras en novembernatt i 1634, så fantes det ingen medier som kunne informere om hendelsen som tok minst tre menneskeliv. Det var enda mer enn hundre år før Norge og Trøndelag skulle få sin første avis, i henholdsvis 1763 og 1767. Men på Nærøy i Namdalen satt presten Mikkel Mogenssønn og sørget over de omkomne. Han tok fjærpennen fatt, og skrev en sang Om det gruelige Jordefald, som skeede ved Trundiemb, paa Backelandet den 10 Novembris 1634, imellom 5 oc 6 slet, om Morgenen.
I skillingsvisen bruker forfatteren ordet jord snarere enn leire – ordet kvikkleire figurerer ikke i skillingsvisene på denne tiden. Vi vet heller ikke så mye om hva slags kunnskap folk hadde på 1600-tallet, om leire og rasfare. Men den uhyggelige lyden av et stort ras som bryter nattestillheten var antakelig den samme, da som nå:
Før mand Sex hørde Klocken sla, Jorden begynte at tumble, Oc brast i thu; Mand tænckte da Paa HErrens sidste Trumme; Gud sig offuer os forbarme
I verset over vektlegger forfatteren det auditive og hørbare, både med klokkeslagene som antyder tidspunkt, lyden av raset, og – mest skremmende av alt – lyden av dommedag. I åpningsversene får vi høre om en rekke bekymringsfulle tegn i naturen, som tyder på at «Christi Spaadom gaar nu i Suang.» Mogenssønn vender blikket opp mot luften og skildrer ”Comæter” og andre «onde Aspecter/Som steds’ i Lufften vancke»; han ser ut mot havet hvor stormen raser og fiskere omkommer i hopetall, og han forteller om store ildebranner. Naturens fire elementer – vann, ild, luft og jord – kan når som helst snu menneskets skjebne fra lykke til ulykke, og det er Gud som står bak. Slik tilfellet var med andre ulykkessanger på denne tiden, er dette en jærtegnsvise, hvor jordraset er ett av mange tegn i naturen på at Gud er vred. Når ulykken rammer bratt og brutalt er det et tegn på at dommedag er nært forestående.
I denne visen har forfatteren bevisst vektlagt hørselssansen for å fremheve et særtrekk ved den naturkatastrofen som er visens sentrum, nemlig leirraset. «Neden for oss stor Bulder er» skriver Mogenssøn, i et frempek i versene før raset. «Jorden skelffuer oc beffuer fast,/Mulden hid oc did driffuer,» heter det i et annet vers. Det er som om uhyggen er enda større i møtet med elementet jord, enn med vann og ild: I motsetning til storm på havet og ildebranner, så foregår jord- og leirskred under overflaten, ”neden for oss”. Det er usynlige krefter som er i sving – vi kan ikke se dem, slik vi kan se en ildebrann, en komet, eller enorme bølger under en storm. Men raset kan altså høres.
De færreste av oss i dag vet, heldigvis, hvordan et kvikkleireras høres ut. Ikke vet vi heller hvordan en skillingsvise faktisk hørtes ut når den ble sunget på denne tiden. Men i linken nedenfor får du musiker Øyvind Smidt sin versjon av et utvalg vers i visen om Bakklandsraset, innspilt høsten 2020.
Skillingsvisen om Bakklandsraset forteller oss at skadene var store denne novembernatten. Tre mennesker druknet – «De sanck ned i det dybe Vand»– sannsynligvis i det raset fra Bakklandet førte til en liten tsunami ved Nidelva. Visen forteller også om store materielle tap: «Huse, Brygger i Trundhiembs By/Den stride Strøm bortførde,/Med gode Varer der udi/Stor Suck oc Graad man hørde.» Selv den gamle bybro, «som stod i mange Aar,» den «Flød hen, som Vinden Bølgen slaar.» Likeså «Jagter oc Baader, stor’ oc smaa/Bleff brøt oc knusit sønder.» Forfatteren skildrer også hjelpesløsheten når raset rammer, og mangelen på beredskap. «Ingen kund’ giøre hielp, bistand» når «Den tunge Jord, det skadelig Sand» rev med seg alt i sin vei.
Skillingsvisen gir ikke bare en unik innsikt i dramaet som utspilte seg og hvordan naturkatastrofen ble fortolket – den er også, foreløpig, den eneste kilden vi har funnet til selve raset, som skjedde bare ni år etter et annet og enda større ras i samme område på Bakklandet i Trondheim, hvor 20 mennesker døde. Siden oktober har jeg søkt hjelp fra geologer, historikere og arkivarer: Ingen har hittil funnet andre kilder til raset, noe som blant annet innebærer at vi ikke vet eksakt hvor dette raset gikk – som jeg skrev i blogginnlegget «På kanten av stupet» den 10. november 2020. Men én ting vet vi sikkert: Trøndelag har, i likhet med deler av Østlandet, vært hardt rammet av kvikkleireras opp gjennom historien, slik skillingsvisene forteller.
Kirken som «nedsank i Jordens skjød»: Tiller, 1816.
Da 500 mål jord og leire – tilsvarende et areal på 70 fotballbaner – raste ut ved Tiller utenfor Trondheim den 7. Mars 1816, så trodde mange at dommedag var nær. «Iblandt almuesklassen spredte det sig… spaadomme om verdens (d.v.s Trondhjems) undergang,» heter det i en samtidig kilde. Antakelig var endetidsfrykten knyttet til rasets store omfang og tragiske konsekvenser: 15 mennesker døde og minst fem broer og mange hus gikk med i raset. Leirmassene førte også til at demninger ved Nidelven brast, slik at hus og næringsbygg langs elva – fiskebruk, høyløer og møllehus – ble tatt av leirmasser eller vann; det ryktes at leirmassene i elven ville nå Trondheim. En annen årsak til dommedagsstemningen var at nybygde Tiller kirke forsvant i raset. Det hadde dannet seg en stor sprekk under kirken, og sammen med Tiller gård stupte kirken utenfor raskanten og forsvant i leiren, med både inventar og klokker, slik vi kan lese på tittelbladet til en skillingsvise skrevet om hendelsen:
Visen er skrevet av den trønderske læreren og haugianeren Anders Nielsen Gylland (1781-1833), som gir kirken en sentral plass også i selve viseteksten:
At øine Tillers Gaard og Kirke, Nedrevne iblandt Steen og Gruus; Dens Jord oplod sin graadig Strube Nedsvælgte Mennesker og Huus.
Forfatteren besjeler naturen, men ikke gjennom et romantisk bilde av den gode Moder Jord; snarere har jorden monstrøse egenskaper – en grådig strupe og et veldig svelg som sluker alt i sin vei. Bildet gir en pekepinn på den følelsen av avmakt folk følte i møte med de voldsomme naturkreftene som åpenbarte seg i et slikt leirras: Når selve fundamentet du står på – til vanlig en fast og urørlig grunn under beina – åpner seg, da er det mister du fotfestet, i bokstavelig og overført betydning. Besjelingen av den monstrøse jordens grådige strupe og svelg aktiviserer dette unaturlige ved naturen, utviklingen fra naturlig stillstand til voldsom, unaturlig og uventet bevegelse. Bildet av jorden som et levende, monstrøst svelg, fortsetter inn i neste vers, og da vender forfatteren seg direkte til selve jorden, i en apostrofe:
O! Afgrunds-Svælg, du tog dit Bytte, Retfærdig Almagt gav dig Bud; Bortrev saavel fra Huus som Hytte En Støtte for sin’ Børn og Brud.
«Afgrunds-Svælg» kan bety en dyb kløft i landskapet, av typen leirraset på Tiller avstedkom, men i overført betydning antyder det også religiøs fortapelse, og det leder tankene til underverdenen og til helvete. Det er kanskje ikke så underlig at forfatteren velger å koble jordras som naturkatastrofe til idéen om helvete som, topologisk, knyttet til jorden og det underjordiske (i kontrast til Gud i himmelen). Men det er ikke djevelen som har aktivisert naturkreftene og leirraset som gikk på Tiller denne marsdagen – det er Gud selv, med retten i sin hånd. Gylland var haugianer, og dypt religiøs. Slik tilfellet er med så mange andre tidligmoderne katastrofeviser, er også denne opptatt av å påpeke at katastrofen rammet som en Guds straff over menneskene. I motsetning til tidligere viser, som noen ganger utpekte de lokalt rammede som spesifikke skyteskiver for Guds rettferdige straff, så er Gylland opptatt av å frikjenne trønderne som ble offer for Tillerraset:
Var de strafværdig fremfor Andre, Som fandt sin Grav blandt Stok og Steen? O Nei! vi maae den Bane vandre, Som er bestemt for vore Been. Fra Grusets Bred den Stemme lyder Til En og Hver: Dersom du ei Gjør Bedring og din Daad fortryder, Som jeg du vandrer Gravens Vei.
Forfatteren gjør her straffverdighet til et retorisk spørsmål som han selv besvarer, og Guds allmakt handler om at det er Han som bestemmer menneskenes skjebner, veien vi må vandre Dette var det, i følge Gyllands logikk, lite å gjøre med, all den tid Gud bestemmer over lykke og ulykke. Men om man vil unngå å havne utenfor stupet, så kan man altså gjøre bot og bedring – igjen velger forfatteren besjeling i form av nokså morbid stemme «fra Grusets Bred», her antakelig i betydningen de døde som ble begravet i raset. Stemmen fra graven kan også være knyttet til samtidige beretninger fra Tillerraset, om at gravene på kirkegården åpnet seg i det kirken seilte ned i leirmassene.
«Jorden rysted, Husene de sank«. Verdal, 1893
Det er 77 år mellom Tillerfallet og det store leirraset på Verdal, Norgeshistoriens verste kvikkleirras i nyere tid. Likevel lyder de fleste av versene i Beretning og Sang om den forfærdelige Ulykke i Værdalen 18de og 19de Mai 1893 kjent, blant annet dette:
Den skjønne Værdals Gaarde og Huse Nedgravet iblandt Ler og Grus, Dens Jord oplod sin vældige Strube, Nedsvælger Mennesker og Hus.
…og det er fordi forfatteren av visen om Verdalsraset har kopiert Gyllands vise om Tillerraset, nesten ordrett. Forfatterens egne kunstneriske bidrag begrenser seg stort sett til å bytte ut stedsnavn. «Kast hen et blikk til Tillers Grave» har blitt til «Kast hen et blikk til Verdals Grave.» Men ellers er Gyllands religiøse formaninger og litterære bilder videreført. Og slik gjenoppstår altså Tillervisen i leirmassene fra Verdalsraset.
Det ligger en mannsalder mellom de to visetekstene, og likevel har forfatteren av visen om Verdalsraset kjent til, og kopiert, visen om raset i 1816. Kanskje skyldes det at leirrasene skjedde i samme region; kanskje er fordi det dreier seg om samme type ras, og at Gyllands litterære bilder – ”Afgrunds-Svælg” og jordens ”vældige Strube” – ble ansett som særlig treffende. Idéen om å låne Gyllands tekst har forfatteren antakelig fått gjennom avisene. I den aller første rapporten om Verdalsulykken, i Aftenposten samme dag som raset fant sted, blir Tiller-raset nevnt i relasjon til Verdalsraset. Når skillingsviseforfattere skulle skrive om en ulykke eller en naturkatastrofe, skulle teksten helst skrives så raskt som mulig etter at hendelsen hadde funnet sted. Flere av skillingsvisene om Verdalsraset er tydelig skrevet og utgitt umiddelbart etter hendelsen, for de oppgir antall omkomne som samsvarer med de tidligste avisartiklene om ulykken, hvor man trodde at minst 120 mennesker var omkommet. Tallet ble senere nedjustert til 116.
Skillingsviseforfatterne lånte også vitneskildringer fra avisenes reportasjer, blant annet om den tragiske skjebnen til en kvinne som overlevde raset men mistet sin familie:
En Kone sin Mand og to Børn hun misted, Hun sto der tilbage i Leret og gisped, Hun raabte saa høit op til Himmelens Gud: O red mig fra Døden og Rædselen ud.
Konen blir skildret nærmest som en kristusfigur, og forfatteren skaper et tablå – et fryst bilde – av kvinnen som roper til Gud. Fokuset på det kroppslige ved sorgen er et moderne trekk ved skillingsvisene. Et annet moderne aspekt er vektleggingen av detaljer rundt redningsarbeidet, slik som i Vise om Katastrofen i Værdalen 19de Mai 1893:
Nu Ler og Vand, alt blandedes sig sammen, Saa Redningsfolkets Arbeid, det blev strengt, Der Hørtes Dyrebrøl og Folkejamren; Thi al Udvei for Folket syntes stengt. Kavalleriet gjorde megen Nytte; De første var som hen til Stedet kom; De søgte Vei for Elven straks at rydde Og lede bort den stærke, vilde Flom. Nu Rædselsbudet sendtes fjern og nær; Thi Sorg og Nød blandt Folket, den var stor. Og Hjælp der kom fra Trondhjem og fra Stenkjær Ei noget saadant havde hændet her i Nor. Artilleri og Depotfolket seiled Med Dampskib straks til Rædselstedet hen; Og mange glade Sind her straks blev tøiled; Thi mange mistede en trofast Ven.
Forfatteren navngir de ulike og stedfester hvor noe av hjelpen kommer fra – de nærliggende byene Trondheim og Steinkjer. I følge geolog Henrik Svensen var det en enorm vilje til å hjelpe de som var rammet av raset, og forsvarsdepartementet sendte hundrevis av soldater til Verdal.
I et av versene ovenfor hører vi om artilleri og depotfolk som seilte med dampskip til rasstedet. Men det var ikke bare redningsfolk som ankom Verdal med dampskip i tiden etter raset. Journalister så vel som skuelystne valfartet til rasstedet gjennom hele våren og sommeren, og i følge Svensen var pågangen var så stor at det ble satt opp ekstra dampbåter med avgang fra Trondheim og med plass til 800 passasjerer. Lokalbefolkningen guidet katastrofeturistene til årsryggene rundt stedet skredet hadde gått.
Årsaken til at Verdalsraset ble åsted for katastrofeturisme er at raset ble en mediebegivenhet i og utenfor Norge. Gjennom avisene ble det arrangert pengeinnsamlinger til de rammede, hvor det kom inn bidrag fra hele verden. Slik Svensen skriver var dette den første naturkatastrofen i Norge som ble en del av det daglige mediabildet, takket være at telefon og telegraf gjorde det mulig å oppdatere lokale, nasjonale og internasjonale medier flere ganger daglig.
Skillingsvisene kan leses inn i som en deltaker i denne mediebegivenheten. Det ble skrevet minst seks skillingsviser om leirraset i Verdal, hvilket betyr at dette antakelig er den naturkatastrofen som det ble diktet flest viser om i Norge. Slik vi har sett var ikke alle disse like originale – visen om Tillerraset ligger som et palimpsestisk spor i flere av Verdalsrasvisene. Men i omfang ser denne hendelsen likevel ut til å være den som førte til størst antall skillingviser om en enkeltstående naturkatastrofe. Dette skyldes antakelig til dels at hendelsen ble en stor mediebegivenhet, og at viseforfatterne kunne forsyne seg fra avisene til både prosaberetninger og visetekster; dels har det nok å gjøre med at 1890-årene representerer skillingsvisenes gullalder i Norge – en periode hvor mediet er på topp med tanke på popularitet og distribusjon. Endelig kan vi peke på selve hendelsens dramatikk og omfang som medvirkende årsak til at det fins så mange skillingsviser om Verdalsraset. ”Den Ulykke, som overgik Værdalen Natten til 19de Mai, er enestaaende i vort Land,” starter prosaberetningen i Sang og Beretning om Ulykken i Værdalen Natten til den 18de og 19de Mai 1893, og den avsluttende setningen i beretningen stadfester at ”Dette er den største Rædselsnat som har været i Norges Land.”
Skillingsvisene gir oss innblikk i hvordan katastrofehåndtering og natursyn har utviklet seg – fra 1600-tallets undergangstro og det tidligmoderne synet på den monstrøse naturen, til moderne redningsarbeid og sensasjonslyst. Sangene hadde imidlertid en ting til felles, på tvers av århundrene: De skulle forklare og bearbeide hendelsen i en tid hvor det ikke fantes et apparat for psykologisk katastrofehåndtering, og de skulle trøste en befolkning i sjokk og sorg. I de tidligste skillingsvisene kan med-følsomheten være vanskelig å spore bak dommedagsprofetiene. Men den fins der i melodramaet, i hendene som er opprekt mot den tidens viktigste beredskap – «Gud sig offuer os forbarme», og i nevene som knyttes i raseri mot naturens groteske voldelighet. I skillingsvisene fra Verdalsraset er medlidenheten mer eksplisitt uttrykt, med oppfordringer om å gi penger til de rammede. Den folkelige deltakelsen viser seg også i skildringer av ofrene og deres skjebner, i bildene som males av «det smukke, rige Værdal» og av den rolige natteidyllen som brytes:
Klokken et; man vækkedes af Larmen, Jorden rysted, Husene de sank; Der hørtes Raab om Hjælp, og Brøl og Jamren. Alle grebes af en dødelig Angst.
Nettopp larmen av rasene og smerteropene lyder som et ekko gjennom visene, fra 1635 til 1893. Vi kan ikke lenger høre skillingsvisene, eller forstå hvilken plass sanger om sorg og ulykker har hatt i livene til folk. Likevel er det kanskje dette auditive som gjør sterkest inntrykk på en leser av i dag. For etter støy og kaos, så kommer stillheten. «Nu ligger Dalen trist og tom og øde,/For Skredet har alt jævned med sin Gang.»
Kilder
Skillingsvisen om raset på Bakklandet i 1634 kan leses i sin helhet på blogginnlegget med tittelen «På kanten av stupet?» Takk til Solrun Hommedal ved Doraarkivet som har søkt etter 1600-tallskilder, og til geologer og andre historieinteresserte som har forsøkt å finne svar på hvor presis raset i 1634 gikk. Jakten på svar fortsetter.
Skillingsvisene er hentet fra NTNU Gunnerusbiblioteket, nasjonalbiblioteket, Bergen offentlige bibliotek, og fra boken:
Øystein Walberg: ‘‘Verdalsboka’: En bygdebok om Verdal. Ras. Verdal kommune: Bygdeboknemnda, 1993.
Astor Furseth, Skredulykker i Norge. Oslo: Tun forlag, 2006
Arvid Møller: Den farlege naturen. Oslo: Samlaget, 1986.
Henrik Svensen: Enden er nær, Om naturkatastrofer og samfunn. Oslo: Aschehoug, 2006.
Henry Kristian Jensås: ‘»Tiller». Utg. Trondheim kommune, 1980.
