Kolera i koronaens tid

Hvis du søker optimisme, lys og varme i krisetider, så har du kommet til feil blogginnlegg. Her skal det handle om kolera og død. Men hvis du leser til slutten så kanskje du finner trøst i vissheten om at dine formødre og forfedre også har engstet seg, hamstret, dødd, grått, sunget og ledd mens pandemiene har herjet utenfor husveggen.

Alle har sin koronahistorie, her er min. Når viruset rammet verden og Norge i mars 2020 hadde jeg følgende kriseplan: 1) Ringe bestefar for å skaffe barnevakt, 2) Hamstre dagligvarer og 3) Flykte til hytta. Når alle tre punkter nå har blitt listen over det du ikke skal gjøre, forsøker jeg å redde siste rest av stolthet med vissheten om at jeg tenkte ut min kriseplan flere dager før hamstrerne ble samfunnets avskum, og før hyttefolket ble lagt for hat. Med velfylte matskap og dopapir nok for et år er det bare å spørre: Hva skyldes denne dommedagsprofetiske evnen hos en ellers rasjonell akademiker? Svaret er: Yrkesskade etter flere år med forskning på skillingsviser. For skillingsvisenes verden er den brå dødens og katastrofenes verden: Ildebranner, jordskjelv, vulkanutbrudd og skipsforlis. Men hva så med epidemier og pandemier?

Jeg har trålet norske arkiver etter skillingsviser om spanskesyken, koleraepidemier, lepra, tuberkulose. Men jeg har funnet veldig lite. Store sykdomsutbrudd er tydeligvis ikke et gjennomgangstema i de norske skillingsvisene som fins bevart. Det kommer en egen bloggpost senere om hvorfor det mon er slik. Inntil da får vi se til Sverige. Karin Strand er leder for Svenskt Visarkiv i Stockholm og er min nærmeste samarbeidspartner. Jeg skulle vært hos henne i skrivende stund, på et nokså viktig prosjektmøte, men den reisen ble avlyst. Da var det fint å kunne ringe og ha en hyggelig samtale: 

–       Her Karin, har du noen viser i deres arkiv om influensa, kolera, kopper, pest, spanskesyken? 
–       Jaha. Tja, låt mig kolla her. Skal vi se. Vil du ha kolera, eller foretrekker du spanska sjuken?
–       Oi, den om kolera er spennende. Quarantaine, står det. Fru Cholera, Charon. Ja, denne vil jeg bruke. Takk for hjelpen.  

Dödens timme synes stunda

Med unntak av navnet, så ligger kolera fjernt fra korona. Vibrio Cholerae er ikke et virus, men en dødelig magebakterie som først og fremst smitter gjennom forurenset vann. Men bakterien spres også mellom mennesker, og man kan være smittebærer uten å være syk, noe som gjør faren for spredning særlig stor. Bakterien gir heftig diaré og uttørring, og dødeligheten har vært stor opp gjennom historien. Fortsatt i dag dør folk av kolera i fattige land. På 1800-tallet døde mer enn 100 millioner mennesker av kolera i fem store kolerapandemier (1817-1896). Om den medisinske konteksten er ulik nåtidens koronautbrudd, så er det likevel interessant å se på møtepunkter mellom fortidens og samtidens reaksjoner på en pandemi. Og her er skillingsviser et godt nøkkelhull for å kikke inn i fortiden. 

I 1831 ble det publisert et skillingstrykk i Jönköping som inneholdt tre viser, alle relatert til et stort kolerautbrudd som herjet i Europa på denne tiden.  

Det er den første visen som er mest omfattende, og det er også denne vi skal se på her. Gjennom 20 vers beskrives sykdommens grusomme utbredelse, dens konsekvenser for samfunnet, og noen forslag til hvordan man skal håndtere den. Tittelen er Recept emot Cholera Morbus, altså medisin mot kolera. Allerede i første vers møter vi flere ord som nå, uhyggelig nok, har blitt en del av vår dagligtale: 

Strängt Cholera morbus hotar, 
Quarantaine den knappast motar 
Influenzan re’n man botar, 
Som des förbud wara plår. 
Dödens timme synes stunda: 
Nå wi ej för faran blunda, 
Utan saken blott begrunda 
Lugnt och sådan som den är. 

Koleraen beskrives her som en trussel (”hot”) så sterk at ikke engang karantene hjelper. Dette er historisk interessant, for det viser den utbredte og folkelige oppfatningen som var en av årsakene til at koleraepidemien på 1830-tallet fikk så stor utbredelse: Man var på dette tidspunktet ikke så overbevist på at kolera smittet mellom mennesker. Med unntak av skip fra land hvor sykdommen var utbredt, så var ikke streng karantene en del av tiltakene som ble iverksatt. Influensa nevnes her i forbifarten – som noe man er i gang med å helbrede (”botar”). La det være sagt med en gang: Dette er en tid hvor alvorlige sykdommer, ulykker og tidlig død herjer med en for oss ufattelig regularitet – ”Dödens timme synes stunda” oppsummerer i grunnen temaet i tusenvis av skandinaviske skillingsviser fra 1500-tallet til 1900-tallet.

I følge forfatteren skal man likevel ikke blunde for faren – ”Utan saken blott begrunda/Lugnt och sådan som den är.” Den siste verselinjen kan kanskje stå som et slags motto for hvordan svenskene håndterer vår tids koronautbrudd? Nei, huff, den var litt upassende. Heia Sverige.

Fru Cholera, i sin rysliga gestalt.

I skillingsvisens neste vers blir koleraen personifisert som en skrekkelig og kvinnelig gestalt: 

Sig kurera, preservera, 
hinner man knappt någotdera, 
När hun kommer, Fru Cholera, 
I sin rysliga gestalt. 
Då hon färdig är att härja, 
Charon med sin gamla färja 
Sliter ondt, att hinna berga 
Hennes offer öfwerallt. 

«Charon med sin gamla färja” er Kharon, dødens fergemann fra gresk mytologi, som fraktet de døde over elvene Styx og Axheron til dødsriket, Hades.

• 

I den tidligmoderne perioden var det vanlig å legge en mynt i den dødes munn for å betale fergemannen for skyssen og sikre inngang til dødsriket. Men det spørs om koleraofrene i 1831 fikk en slik mynt: I verset over blir det antydet at Charon ”sliter ondt” og har det travelt under epidemien. Det er heller ikke tid til å kurere pasienter. Fru Kolera har hastverk – men hun har faktisk ikke ankommet Sverige og Stockholm enda: ”Ei till wåra lugna stränder/Gud med straffet henne sänder,/Blott till barbariets länder:/ Så man ännu hoppas bör,” heter det i et annet vers. Takk og lov: Epidemien er der, ikke her. Dette er altså først og fremst en vise om frykten for kolera. ”Barbariets länder” kan her bety Russland og andre deler av Øst-Europa – på tittelsiden benevnes koleraen som ”Den ryska Pesten”. 

Men tre år senere kom koleraen til Sverige. I 1834 døde 3700 Stockholmere, ca 4.5% av byens befolkning, i det som blir kalt den andre kolerapandemien på verdensbasis (1829-1837). I følge historikere kunne dødstallene i Sverige vært enda høyere, men myndighetene var forholdsvis godt forberedt. Karanteneregler var innført for skip som ankom fra områder hvor det var mye smitte; man hadde opprettet egne ”sundhetsbyråer”; man klistret opp informasjonsplakater (”Kolera-bulletins”) over byen, og opprettet nye sykehuslokaler. I tillegg florerte det av mer eller mindre gode medisinske råd for å bekjempe sykdommen:

Skillingstrykket kan leses som en del av denne bølgen av forberedelser. I og med at det er publisert allerede i 1831, tre år før utbruddet kom til Stockholm, kan vi tillate oss å lese det som et innlegg i en samfunnsdebatt, en appell om å handle før det er for sent: 

Vist Choleran os förskräcker, 
Stundom hopp, än frugtan wäcker. 
Sinneslugnet aldrig räcker, 
Då wi träffas af des hot. 
För att dette mindre störa, 
Borde wi wäl något göra, 
Att des ankomst kunna höra, 
Kanske, med än mindre knot. 

Klasseforskjeller og kontraster i krisetider

I et annet vers av skillingsvisen handler det om forholdet mellom rik og fattig ved et sykdomsutbrudd, og at koleraen er blind for klasse.  «Fru Cholera tycks befalla/Liten jemnlighet bland alla.” Når den grymme fruen kommer ”Guldet efter er skall blifwa.” Her uttrykker forfatteren en viss skadefryd når han påpeker at du kan ingenting ta med deg dit du går, for å parafrasere en annen kjent svensk visesanger. ”Hwad har rikedom för wärde då Choleran är å färde”, heter det i et annet vers i skillingsvisen.

Sannheten var imidlertid at kolerautbruddet, i likhet med mange epidemier, rammet samfunnsklasser ulikt. De som bodde i tettbygde strøk med dårlige sanitærforhold hadde større sjanse for å bli smittet og også dø av kolera. I et tettbebygd strøk i datidens Östermalm døde 8% av befolkningen, dobbelt så mange som i Stockholm for øvrig.

Det herjet også et utbredt rykte om at leger på sykehusene delte ut gift i stedet for medisin til fattige pasienter for å kvitte seg med de fattige, noe som førte til at mange ikke oppsøkte sykehus men heller døde i hjemmene sine – et slående eksempel på hvordan falske nyheter og vandrehistorier kan få dødelige konsekvenser, spesielt i krisetider. 

• 

Ryktespredningen om kolera skyldtes nok først og fremst at det var mye usikkerhet rundt hva man skulle og ikke skulle gjøre for å unngå smitte, og man manglet dessuten kunnskap om hvordan sykdommen skulle behandles. Det var først tjue år senere, i 1853, at man forstod hvordan kolera smitter. Da lanserte den engelske legen John Snow teorien om at kolera først og fremst ble spredt gjennom drikkevannet. Og det hastet med å finne smittekilden: 10.000 mennesker døde dette året, bare i London, i det som var den tredje kolerapandemien på verdensbasis (1846-1860). 1853 var det verste året for Kolera også i Norge. På bare noen få måneder døde 2 500 mennesker, 1597 av disse i Christiania.  

Vår svenske skillingsvise om kolera tematiserer en annen væske enn vann. For hva så med vin i krisetider? Har du kanskje hamstret litt ekstra på polet i det siste, i en kombinert frykt for at hyllene skal bli tomme og for å drikke en slags avskjedsskål til verden slik vi kjenner den? Det har jeg. Og det gjorde også folk under koleraepidemien på 1830-tallet:

Tidningerna till os skicka 
Warninger, Att win ej dricka 
blott en afskedsskål, min flicka! 
Och, min wän! Du ännu får.
Sedan, Måttlighetens Bröder! 
För os ingen drufwa blöder. 
Nykterheten helsan stöder: 
Knappt Choleran på os rår. 

Alt med måte, ber forfatteren av skillingsvisen, i det som egentlig er et vers som hyller nykterheten.

• 

Koronautbruddet som nå har rammet oss viser hvordan katastrofer får frem både det beste og det verste i folk. Edruelighet og panikk. Egoisme og altruisme. Samhold og fiendskap. Dugnad og dasspapir. Og det er her skillingsvisene kan gi oss en enestående innsikt i vår nære og fjerne mentalitetshistorie. Et slikt innblikk kan kanskje gi litt trøst i vanskelige tider – med påminnelsen om at våre krisehoder er tidløse; at katastrofene har kommet og gått opp gjennom historien, men at menneskene har kommet seg gjennom dem.

Kärlek! Och ditt hopp sig sänker, 
Då du på Choleran tänker. 
Mången suck och tår du skänker: 
Spar dock desa än en dag. 
Owiss huru Ödet ställer, 
Kanske din rival det gäller, 
Och blott honom döden fäller, 
Säkert till ditt wälbehag. 

Kilder og opplysninger

Takk for overbærenhet for evt. språklige og medisinske unøyaktigheter; dette blogginnlegget er skrevet av en svorsk historiker.

null
• Forsidebilde: 
• Patients suffering from cholera in the Jura during the 1854 epidemic, with Dr Gachet attending them.. Credit: Wellcome Collection. Attribution 4.0 International (CC BY 4.0)
• Skillingstrykk hentet fra Svenskt Visarkiv. Mikrofilm (rulle 506) av George Stephens’ samling. Orig. i Landsbiblioteket i Växjö. https://katalog.visarkiv.se/lib/views/visolat/ShowRecord.aspx?id=558609
• Stocholmsillustrasjoner hentet fra Stockholmskällan ( https://stockholmskallan.stockholm.se)
• Lena Karlsson, ”När koleran härjade i Stockholm”. https://stockholmskallan.stockholm.se/post/19029 (2009). 
• Cholera Online: A Modern Pandemic in Text and Images (History of Medicine/U.S.National Library of Medicine) https://www.nlm.nih.gov/exhibition/cholera/images.htm
• Chave, SPW. Medical History 11(2), 92-109, 1958
• Wikipedias artikkel om kolerapandemier. https://en.wikipedia.org/wiki/Cholera_outbreaks_and_pandemics.