«Bog og Sang var mit hele Liv,» skrev Trondheimspresten og læreren Hans Skanke, og godt var det. I Gunnerusbibliotekets samling av skillingstrykk finner vi nemlig hans «Fire Aandelige Jule-Sange», en liten krans av perler som hadde fortjent et nytt liv i kirkebenkene.
Hans Jonassøn Skanke (født 18. april 1679 i Trondheim, død 21. mars 1739 på Melhus) var også kjent under stavemåten Schanche, eller med den latinske navnevarianten Johannes Jonæ Skanke. Han var både elev og rektor ved katedralskolen i Trondheim, men han er mest kjent som Thomas von Westens medarbeider og misjonær blant samene. Etter von Westens død fullførte han beretningen om Finnemisjonens tidlige historie, og han skrev også en avhandling om språkene på Nordkalotten «Om Qvænerne og de 3de fornemste Finners Sprogs Dialecter, nemlig den Qvænske, Lappiske og Finniske» fra 1730, utgitt 1745. I likhet med oss i skillingsviseprosjektet var også Skanke interessert i gamle tekster: I 1710 fant Skanke en pergamentbibel fra 1200-tallet innmurt i Nidarosdomen. Denne bibelen er nå kjent som Aslak Bolts Bibel, og finnes på Deichmanske bibliotek i Oslo.
Skanke skrev vers på dansk og latin gjennom hele sitt liv. Antagelig ble ingen av dem utgitt før biskop Gunnerus fant manuskriptene hans etter hans død. Mest kjent ble diktet «Jonas, udi danske alexandrinske Vers». Våre «Fire Aandelige Jule-Sange» ser ut til å være utgitt første gang i 1770, i nettopp det trykket vi har i Gunnerussamlingen, men det kan jo hende at Skankes elever har ved Katedralskolen har sunget disse sangene mens han var lærer og rektor der?
De fire julesangene beveger seg gjennom handlingen i juleevangeliet. I den første, «O hvad søde Himmel-Stemme, O hvad Engle-sød Music» møter vi Maria og Josef, og teksten dveler ved det store mysteriet at Gud kan bli født som et lite barn:
3. Skal vi finde Dig du Største?
Som den Kleinligste blant smaa,
Ligger Du, O! Himmel-Første
Udi Krybbe, Stald og Straa?
Du Ældgammel udaf Dage!
Vilt du Die af Brøstet drage?
Hvordan skal vi sligt forstaae?
Denne teksten fortsetter med et ønske om at «vi» som troende kan unnfange og føde Jesusbarnet – i sinnet, får vi anta – gjennom vår tro:
6. Gid vi kunde Dig undfange
Søde J E S U i vor Troe!
Og Dig føde udi mange
Siæle-Smerter til vor Roe,
Gid vort Liv Dig Ære kunde!
Og du prises i vor Munde
Ald den Stund vi her skal boe!
I den andre, tredje og fjerde sangen «Stille, alle Verdens Kanter, Fred paa hele Jorderig», «Fryd og Glæde Fra Guds Sæde Høres af en Engle Hær» og «Op Hyrder! Haster Hiem Til Eders Betlehem» skildres spesielt englenes glade budskap og hyrdene på marken. Samtidig, som i andre religiøst pregede skillingstrykk fra samme tid, minnes vi sangerne på at vi er syndere som må strebe etter å være bedre mennesker. Dette er beskrevet i inderlig 1700-talls språkdrakt: «Ach! Min Længsel! / Denne Trængsel / Har min Synd tilføyet Dig / Gid Du ville, JESU lille! / Og din Naade rekke mig! / Und mig dog et Naade-Kys! / Saa blir Siælen taus og tys. :/: «
Den andre sangen, «Stille, alle Verdens Kanter» er den eneste som har en oppgitt melodi i trykket: «Sollen nun die Grünen Jahren etc.». Det kan se ut som om akkurat denne salmen fikk et liv som strakte seg utover Trondheim på 1700-tallet. I Nils Larsens bok «Bøljan Blå» fra 1930-tallet omtales «Stille, alle verdens kanter» som en velkjent sang som «har vært i omløp helt ifra gammel tid». Har noen av våre lesere muligens vært borti denne salmen før?
Trykk på denne lenken https://youtu.be/gEugiZgessQ for å se en video der to strofer fra «Stille, alle Verdens Kanter» blir sunget av medlemmer av Nidaros domkor. Dermed er denne sangen ført tilbake til Nidarosdomen, der den en gang sannsynligvis har hørt hjemme. Også denne teksten undrer seg over det selvmotsigende miraklet at Gud som er alle tings far, og skaper av verden og tiden, kan bli født som et lite menneskebarn.
Stille alle Verdens Kanter!
Fred paa heele Jorderig!
Thi de himmelske Gesanter,
Kommen ned fra Himmerig:
Et velsignet Budskab fører,
Hør al Verden, hører til!
Kommer Hedninger og hører,
Hvad nu GUD bebude vil.
5. Ordet nu i Kiødet møder,
A og O! undfanges her,
Datteren sin Fader føder,
Moder Sønnens Datter er,
Evighedens gamle Fader
Ligger nu i Krybben spee,
Skaberen sig fostre lader,
Hvem kan det forklaret see?
