Politikere og andre som stikker seg fram for en sak de brenner for, eller på en eller annen måte er synlige i offentligheten, har til enhver tid vært utsatt for satire og parodier. Dette gjelder spesielt de som har noen tydelige karaktertrekk som skiller dem fra mengden av menn i dress med innøvde budskap, noe vi har fått se tydelig i dagene etter kommunevalget.
Mange fikk nok med seg forrige ukes store medieøyeblikk, da et sjarmerende bedugget (og nå forhenværende) medlem av Folkeaksjonen Nei til mer Bompenger i Bergen ønsket å feire sin leder Trym Aafløy med en heidundrende skålsang. Se video her, med mindre du er hardt plaget av sekundærydmykelse:
https://www.dagbladet.no/nyheter/raste-mot-lederen—kastet-ut/71582872 .
I etterkant av denne hendelsen har kreative sjeler på blant annet Twitter benyttet anledningen til å strekke seg mot nye høyder av satire. Noen av bidragene er av det litterære slaget:
Men hva har dette med skillingsviser å gjøre? Jo, i denne samlingen av tekstlige morsomheter ser vi altså at skillingsvisene lever i beste velgående. Denne lille strofen kunne like gjerne vært begynnelsen på en nidvise fra 1870-årene:
Forskjellen er at i dag når nidvise-dikterne fram til publikummet sitt ved hjelp av noen trykk på mobilen og formatet til ett av flere populære sosiale medier. I 1870 ville en godt øvet rimsmed og satiriker av det slaget som «Georgia Bro’Keeffe» er, kanskje en blakk student på jakt etter litt ekstra drikkepenger, gått til en trykker med noen vers av denne typen. Trykkeren ville sett at dette er høyst aktuelle saker – «on point» som vi sier i dag, og sendt skillingstrykkene ut med selgerne sine på gata. De ville sunget deler av sangen på torvet og i gatene, slik at folk hørte dem, moret seg over dem og kjøpte dem for å synge dem selv. Verken publikum dengang eller publikum nå behøver å få vite eksplisitt hvilken melodi denne sangen skal synges på – det er selvfølgelig «For Norge, kjempers fødeland». Det ser vi umiddelbart på hvordan teksten parafraserer denne «nasjonalsangen». Bruken av en melodi som tilhører en litt pompøs, hypermaskulin og sterkt patriotisk originaltekst, bidrar naturligvis med en ekstra brodd til satiren.
I arkivet vårt finner vi tilsvarende tekster tilegnet en kontroversiell mann i sin samtid, Søren Sørensen Jaabæk, som var stortingsrepresentant i hele 45 år, fra 1845 til 1891. Som Trymmen var han en gjenkjennelig figur, med dialekt fra Listertraktene og annerledes bakgrunn enn mange andre politikere på den tiden. Jaabæk var blant annet kjent for å være så gjerrig med statens utgifter at han fikk tilnavnet «Neibæk» og «Blaabæk». Satiriske viser og karikaturer bidro til å bygge opp under denne oppfattelsen av Jaabæk som en særegen skikkelse i norsk politikk.
«Neibæk» kutter i pensjoner. 
Søren Jaabæk og Johan Sverdrup som stridsmenn for folket
I de to visene som er sitert nedenfor ser vi at begge tekstene har en melodi som på 1800-tallet ble flittig brukt til humoristiske eller satiriske tekster, tidligere sett på denne bloggen under «I pølsevisenes verden», og mest kjent i dag med Margrethe Munthes tekst «Å, jeg strever så med mine små, du». Her har vi en lite smigrende skildring fra 1872:
Har du hørt om Landets Skrub og Skræk san?
Han som kaldes Jaa- Jaa- Jaa- Neibæk, san
Han som over Landet
Spreder Vrøvl og andet
Løst som sluppet ud af tomme Sæk, san.
Fælt te Fant, san,
Ikke sandt, san?
Anti-Krist han er nok au iblandt san.
Mens «Georgia Bro’Keeffe» på Twitter har brukt 1800-tallets stavemåter og stor bokstav først i alle substantivene for å understreke poenget sitt, var det særlig dialektbruk som tjente som satiremarkør i skillingsvisenes glanstid. Her fortelles det om en prest som nektet å døpe et barn fordi Søren Jaabæk skulle være fadder:
Aasen ska’ det gaa for Tia naa? san
Unga vore vi ei døbt kan faa, san,
For, hvor my’ vi stræver,
Saa som Præsta kræver,
Ingen find’s det, som kan Fadder staa, san
Vore Smaa, san
Udøbt om i Væla; pas naa paa, san.
Ja, Di har vel hørt fra Listerland, san,
Atte Jaabæk maatte gaa med Skam, san
Væk fra Fadderpladsen,
Og at Præsten Lassen,
Kaldte ham for en «berøgta Mand», san.
«Slig en Fant», sa’en,
«Aldrig kan», sa’en,
«Jeg i Kirkeboka føre an», sa’en.
Tilbake i vår egen tid kan vi jo reflektere over at det i forrige (og denne) ukas gyldne satireøyeblikk er det ikke skålsangeren selv som trekkes fram og blir hovedperson i satiren, men mannen som nå har fått æren av å være hele Bergens «Trymmen». Dette er i tråd med satirens vesen: Tradisjonelt defineres satire av at den først og fremst rammer personer med makt. Gratulerer: Nå har du og frakken din fått makt, Trym, slikt blir det kreative krumspring av!
For øvrig vil jeg varmt anbefale dette musikalske bidraget til «Trymmen sin skål»-repertoaret: https://youtu.be/kE9SbmW0sEs.
Oppdatering: Forfatteren som inspirerte dette blogginnlegget, ble i sin tur inspirert til å skrive flere vers som ble publisert i Dagbladet, så nå kan dere ta med dere en hel nidvise på fredagens vorspiel:
https://www.dagbladet.no/kultur/trymmen-bommens-banemann/71627949?fbclid=IwAR2AZv2ODNGzDGL3Pa1bIO_x2tF7NER8XSVk67eC30zuNRbNwlAVBVfetM0
Skål for satirikerne før og nå, dere!
