Vannet som myrder: Stormfloen i 1717

Weihnachtsflut kalles den på nederlandsk; Kerstvloed på tysk, og the Christmas flood på engelsk. På norsk har vi ikke noe kallenavn på den katastrofale stormfloen som tok livet av til sammen 14.000 mennesker i Tyskland, Nederland og Danmark i 1717. Selv om Skandinavia var rammet, så synes denne hendelsen å være mindre kjent i Norge. Kanskje kan to skillingsviser om hendelsen bidra til at historien rykker nærmere.

Klimahistorikere mener at det dreide seg om en såkalt stormflo, en heving av vannspeilet ved værsystemer med lavtrykk kombinert med vann som skyves i en bølge mot kysten. Stormflo er særlig ødeleggende når den sammenfaller med tidevann, og det var nettopp det som skjedde i Nordsjøen den 24. og 25. desember 1717. Astronomisk tidevann kombinert med en voldsom storm fra nordvest skjøv massive vannmengder mot land. Vannet reiste seg hele 4 meter høyere enn normalt. Dette fikk katastrofale følger for de landene som på engelsk ofte kalles low countries. Deler av Nederland ligger bare én meter over havet, mens mange områder ligger under havnivå og er vernet av diker langs kysten. Når dikene brast av de enorme vannmassene døde 2.500 mennesker nord i Nederland, og 9.000 mennesker i Nord-Tyskland. 

Det fins to skandinaviske skillingstrykk om juleflommen, og begge tilhører Norsk Folkeminnesamling ved universitet i Oslo. Den ene visen er trykt i København, den andre mangler trykkested men er antakelig også trykt i Danmark. Begge oppgir 1718 som trykkeår, og de bærer preg av å være aktualitetsviser snarere enn minnesanger. De har omfattende skildringer av kaos og lidelser, men ingen av dem nevner dødstall, så vi kan gå ut i fra at de er skrevet ganske tett på begivenhetene i tid. Den ene visen har en topikal illustrasjon – en sjeldenhet for katastrofeviser fra denne perioden. Illustrasjonen viser et skip i storm, og tresnittet kan godt være brukt tidligere til for eksempel en skillingsvise eller et annet småtrykk om forlis, snarere enn å være laget spesifikt til denne hendelsen. 

«O Sørge-Jule-Dag«

De innledende versene av En smuk Dog Sørgelig Ny Viise vektlegger det spesielle tidspunktet for hendelsen. Forfatteren griper til bibelhistorien allerede i første verselinje: 

Op, Rachel! op at græde 
For dine sønner smaa 
Der Sverdet maatte væde 
Med eget Blod, og gaa 
Saa hastelig til Døde 
Foruden skyld og Sag,  
Den tid Maria føde 
Sin Søn paa Jule-Dag. 

I Matt. 2,16-23 hører vi hvordan Rakel gråter over barna sine og vil ikke la seg trøste. For de er ikke mer. Rakels store sorg er knyttet til en av de mest hjerteskjærende historiene fra det gamle testamentet, om kong Herodes som beordret drap på alle guttebabyer i Betlehem – en hevn for at vismennene ikke hadde rapportert om Jesu fødsel. Koblingen mellom barnemordene på Rakels tid og juleflommen i Hamburg har, som vi skal se, småbarn i sentrum. Men koblingen handler kanskje først og fremst om peripeti  – en vending fra lykke til ulykke, fra frelserens fødsel, til brå død. Fra andre vers av skillingsvisen vender forfatteren seg fra bibelsk tid til nåtid for å skildre dette omslaget fra lykke til ulykke. Og nå er det selve den rammede byen som tiltales i en apostrofe. «Men Hamborg! Du maa græde/Dog paa din glædis Dag»: 

Thi sidste Aar, da skreven 
Blef sytten hundret Aar, 
Og sytten tillagt bleven, 
Da Jubel-Aaret vaar.
Var Holt med megen Glæde 
I Luthers Kircker om, 
Og Julen min indtræde
Da saadan Sorg paa kom. 
 
At første Jule-Morgen 
Om Klocken henved syf, 
Da alle uden sorgen 
For nogen Morder-Tyf
I Kircken tryg var gangen 
At fryde sig i GUd 
Sin Frelser, sød, undfangen 
udaf sin Kircke-Brud 

Skildringen av idyllen som råder før kaos bryter frem er et typisk retorisk virkemiddel i de aller fleste katastrofeviser. Men i denne visen betoner forfatteren uskylden til, og sympatien med, de som snart skal rammes i større grad enn tilfellet er med en del andre utenriksrapporterende katastrofeviser. Årsaken finner vi i det tredje verset, hvor forfatteren spesifiserer hvilken religiøs bakgrunn de rammede tilhører – de er fromme lutheranere som har kommet for å feire «Sin Frelser, sød.» 

Skillingsvisen om stormfloden i Hamburg bruker sterke ord for å beskrive selve naturen som en antagonist, en fiende: Med Morder-Tyf i verset over menes formodentlig selve flommen. I et annet vers hører vi hvordan «De mange døde Liig/Saa ilde er Vand-Myrdet.» Kanskje har forfatteren assosiert videre på den bibelske parallellhistorien om Herodes som drepte Israels guttebarn. Men ordvalget her understreker også uskylden til de fromme lutheranerne gjennom at de nådeløst angripes av en vannkraft som gjør dem aldeles maktesløse. 

«Bortskyller Huus og Goeds»: Vannet som en morderisk naturkraft 

Det er et slående trekk ved denne visen at idéen om Guds rolle i naturkatastrofen er mer tilbaketrukket enn tilfellet er med de fleste katastrofeviser. I En smuk Dog Sørgelig Ny Viise stilles spørsmål ved det forfatteren kaller «Guds underlig Justiss»: 

Her af maa andre lære 
Guds underlig Justiss, 
Og bede ham, afskiære 
Slig haarde straffis Riis, 
At Vandet ey skal blive 
En vældig Overmand, 
Men maa sin tienist give, 
Enhver udi sin Stand. 

Igjen personifiseres vannet som en fiendtlig kapasitet, her som en «vældig Overmand.» For det er altså naturkreftene som er kraftsentrum i denne skillingsvisen, snarere enn noen guddommelig makt. Slik er visen mer observerende, og også mer detaljert i sin skildring av vannets herjinger, enn tilfellet er i de fleste katastrofeviser. 

Da udbrød Elvens Vande 
I magt og mængde stor
Som veldig Hafsens strande 
Der overskyller jord
Og ind paa Hamborg vælder 
Bortskyller Huus og Goeds 
Kaldkaster og omfælder 
Baad folck og fæe der hos 
 

Tre Alne (vil mand sige) 
Det Vand paa Vegge stoed, 
En gandske døgn tillige 
Var denne Vande-Floed: 
Fra første Dag til anden
Om samme Klocke-Slag 
Blef disse Vande standen: 
O Sørge-Jule-Dag. 
 
Her vælder Vand i Gaarde, 
Her fyldis Kielder op, 
Her ind ad Dør og Porte 
Slaar Bølgerne i trop, 
Her Vorer Vand til ankler 
Og nu til Axlerne
Nu under Bielken dankler 
Nu skyll til Tagene 
 
Her skyllis Leered-Vegge 
Her rumler Steene-Muur 
Her svømmer som i begge 
Stoel, skamel og Træe-Suur: 
Her klyver hver paa Recke
Som redde kand sit Lif,
Paa Lofft, paa Tag og tæcke 
Paa Træer og Greene stif. 
 
Her stander Huusen øde, 
Her falder hytten need, 
Her Bord og Bæncke fløede, 
Her ald Boehave med
Det vilde Vand omtumler 
Snart som i Noe Tid, 
Baad Muur og Veg udrumler 
Igien staar huule viid. 

Før henvisningen til Noa og syndefloden får vi fem vers som skildrer det brutale dramaet på poetisk-journalistisk vis. Beskrivelsen av de materielle skadene vannet gjør på natur, boliger og innbo fremstår troverdige – ikke minst når forfatteren setter en parentes rundt en detalj i visen: «Tre Alne (vil mand sige)/Det Vand paa Vegge stoed», som vil han understreke at vannhøyden ikke er verifisert; kanskje er det fra en muntlig overlevert kilde. 

I de neste strofene vender forfatteren seg fra de materielle skadene til å skildre de menneskelige lidelsene som stormfloden forårsaket. Her finner vi en mer gjenkjennelig språk fra katastrofevisens retoriske reportoar, nemlig melodramaet: 

Her Fostret, hisset Vuggen 
Omtumler hver for sig, 
Her Barnet, hisset duggen 
Omflyder ynkelig, 
Her usle Bartsel-Qvinde, 
Hist hendes spæde Noer, 
her Syge, Halte, Blinde 
Omvelter i den Fior. 
 
Her høres Skrig og skraalen 
Ach redder! redder dog!
Her høres mumle-vraalen 
Af Vand, i alsken flog:
Her tumlis over ende, 
Arbeidis af ald Magt
Her mødig og Vand spændte 
Opgivis Geysten sagt. 
 
Forælderne er henne,
De kand ey hielpe dem
I Kircken de sig venne, 
De kand ey komme hiem 
At hielpe sine Kinder, 
De selv maa hielpe sig, 
Til Vandene forsvinder, 
O hvilket Jammer-skrig. 
 

Forfatteren påkaller lytterens sympati gjennom å fokusere på et persongalleri av mennesker som ofte rammes hardt i en naturkatastrofe: «Syge, Halte, Blinde», og små barn. Forfatterens bilde av barn og spedbarn i vuggen som flyter rundt kan være inspirert av illustrasjoner som sirkulerte: 

Som særlig medynkverdig trekker forfatteren frem hvordan mange foreldre var i kirken på julegudstjeneste, og at de antakelig ble innstengt i kirkene, ute av stand til å komme seg hjem for å redde sine små. Visen vektlegger også det auditive ved tragedien, den grusomme lyden av «Skrig og skraalen» og «mumle-vraalen». «O hvilket Jammer-skrig» bryter forfatteren ut når han skal skildre foreldrenes desperasjon i dét de ikke når frem til sine barn. Her fins det igjen en parallell til bibelens Rakel som vi møtte i første strofe. I historien om Rakels drepte babygutter i Matt. 2,16-23 står det at «I Rama høres skrik, gråt og høylytt klage: Rakel gråter over barna sine». Det er herfra vi har ordet ramaskrik. Forfatteren fører oss også tilbake til bibelhistorien når vi hører om foreldrene som ”omsider komme/ Om anden Dagen hiem,/Er alle Huuse tomme,/Som et Jerusalem,/Staar Staden heel forstyrret/De mange døde Liig/Saa ilde er Vand-Myrdet/Det meest er ynckelig.” Destrueringen av Jerusalem i år 70 be gjort med ild, mens i skillingsvisen er det morderiske vannet som legger byen øde.   

I den andre skillingsvisen om juleflommen, En Ynckelig Klage-Sang, har forfatteren også vektlagt tidspunktet for katastrofen: 

Nu i sidste Jule-Dage 
Er stor Lande Plage skeed, 
Saa mand maa med Graad beklage 
Ditmarken og Eydersted 
Hvordan Hafvet dem bortskyller, 
Og en yncksom Juel spiller. 
 

Mand og Qvinde Børn og Tyende
Blef paa første jule-Dag
Meget hastig og gesvinde
Drucknet, O stor jammers Klag’, 
Qvæg og Hester ligemaade
Yncksom omkom af slig Vaade. 

Visen forteller videre hvordan hele byer «Er bortskyllet Jammerlig». Forfatteren zoomer inn på en rekke navngitte steder, og skildrer den rekordhøye vannstigningen. «I Fredrickstad kand ingen minde/Nogentid saa høy en Flod».  I et av versene vektlegges hører vi hvordan folk ikke fikk tid til å rømme fra vannmassene. 

Ja saa selsom Floden stiged 
og saa uformoden kom, 
Saa at Folck hvor sterck de siged 
Ey fick Tiid til redde Rum, 
At de Lifvet kand halvere 
og paa Loftet herbergere. 

«Dommens Dag er ogsaa nær»: Flommen som et jærtegn. 

En Ynckelig Klage-Sang skiller seg fra En smuk Dog Sørgelig Ny Viise på ett viktig punkt: Den ser naturkatastrofen som et jærtegn sendt av Gud som straff for menneskets synder, slik vi hører i åpningsverset. 

 
Christus har om Verdens Ende 
Spaaet, hvordan det skal tilgaae 
Og har givet os tilkiende 
Hvad for Tegn som forestaae 
Hvor udaf at vi skal lære 
HErrens Dom er nær for Døre. 

Forfatteren ser ”Tegn i Stierner, Soel og Maane”. Dette er en jærtegnsvise preget av reformasjonstidens lutherske lære, hvor spektakulære naturhendelser og fenomener ble tolket som advarsler sendt av Gud. Slik religionshistorikere har påpekt innebar dette semiotiske, tegntunge verdensbildet at skaperverket ble lest som en guddommelig tekst. I biblia naturae (naturens bok) sendte Gud sine tegn blant annet i form av naturkatastrofer. 

Hafvet og Vandbølgers Vande 
Bruse og opgifve sig, 
Kuldkaster Skib, bortskyller Lande 
Er sligt ey forskræckelig; 
Slige Tegn skeer til den Ende 
At mand skal fra Synden vende.
 

Forfatteren ønsker å skremme. ”Da skal Mennisken blive bange”, skriver han i et vers. For de som ikke omvender seg i tide, de skal møte noe enda verre: ”Dommens Dag er ogsaa nær”. Slik blir denne visen også eskatologisk, en sanglyrisk bearbeidelse av frykten for endetiden. Alle varslene i naturen peker i samme retning, og stormfloen i 1717 brukes som en eksemplarisk hendelse, slik tilfellet var med svært mange andre skillingsviser om naturkatastrofer fra denne perioden. 

Én katastrofe som brukes som advarsel på en annen, mye større katastrofe i fremtiden: Dette er en retorikk vi kan kjenne igjen. I vår tids klimadiskurs dominerer idéen om den globale og omseggripende økologiske katastrofen. Hendelser i ulike deler av verden henger sammen, og global oppvarming er den skremmende fellesnevneren. Også i dag blir naturhendelser forstått som fryktinngytende varsel om total økologisk kollaps i nær eller fjern fremtid. Hvis vi tillater oss å sette det litt på spissen, og oppsummere komplekse historiske sammenhenger i en setning: I følge sosiologer og historikere har det tjueførste århundrets katastrofeorientertesamfunnskapt et«angstens felleskap» som ligger nærmere en tidligmoderne idéverden enn den mer optimistiske moderne perioden under 1800- og 1900-tallets industrielle og teknologiske revolusjon. Dette er en av flere årsaker til at vi kan se sammenhenger mellom den tidligmoderne periodens idéer om korrespondanser mellom ulike typer av katastrofer, og dagens klimaadvarsler. 

I vår sekulære verdensforståelse er det en enkel sak å avfeie fortidens jærtegnstro som overtro, religiøs fanatisme og skremselspropaganda for å styre massene i en viss retning. Og det kan være fristende å gjøre det samme med vår tids klimadiskurs. Men da overser vi den store og viktige forskjellen på fortidens naturkatastrofer og de vi rammes av i dag. På 1600- og 1700-tallet var de fleste naturkatastrofer naturlige; i dag skyldes mange av katastrofene menneskelig aktivitet. Det er vår samtids tragedie, og det er også her retorikk – hvilke ord vi velger å bruke – er revnende likegyldig. Tallene og statistikken kan ikke snakkes bort ved å vise til fortidens naturkatastrofer. Juleflommen i 1717 skyldtes en stormflo fra havet, i kombinasjon med storm og tidevann – et naturskapt ekstremvær som svært sjelden inntreffer med et slikt katastrofalt resultat. I skrivende stund står deler av innlandet i Tyskland, Belgia og Nederland under vann på grunn av en type ekstremnedbør som vi har sett og vil se mer av i årene som kommer. I denne ferske artikkelen fra forskning.no står det om hvordan og hvorfor de siste 30 årene har vært preget av mye flom, sammenlignet med de siste 500 årene. https://forskning.no/historie-klima-naturvitenskap/historisk-mye-flom-i-europa-de-siste-30-arene/1727682

Faren ved stigende havnivå kommer i tillegg. I dette kartet fra National Geographic https://www.nationalgeographic.com/magazine/article/rising-seas-ice-melt-new-shoreline-maps vises en animasjon av hvordan jordkloden vil se ut hvis havisen og polene smelter. Scroller vi litt ned ser vi de områdene i Nederland, Tyskland og Danmark som skillingsvisene handler om. De har forsvunnet fra kartet. Da skal Mennisken blive bange. 

Opplysninger og kilder

Dette innlegget inngår som en del av boken I elementenes Vold: Skillingsviser om naturkatastrofer, 1500-1900, som kommer på Scandinavian Academic Press i 2022. Takk til Line Esborg ved Norsk Folkeminnesamling som sendte meg skillingsviser. For videre lesning anbefales Kyrre Kverndokks bok Naturkatastrofer: En kulturhistorie (Scandinavian Academic Press, 2015).

Gilje, Nils og Tarald Rasmussen. Tankeliv i den lutherske stat, bind 2 i Norsk Idéhistorie, redigert av Trond Berg Eriksen og Øystein Sørensen. Oslo: Aschehoug, 2002.

Kverndokk, Kyrre. Naturkatastrofer: en kulturhistorie. Oslo: Scandinavian Academic Press, 2015.

Svensen, Henrik. Enden er Nær: Om naturkatastrofer og samfunn. Oslo: Aschehoug, 2006.