Dette er et studentinnlegg fra kurset ALIT3302 «Klagesangen fra folkedypet: Skillingstrykk om katastrofer i Norge og Europa, 1600–1800» våren 2021, et fordypningskurs i allmenn litteratur. Innleggsforfatter er Benedikte Fiskergaard Ytterli.
Natursynet i den tidligmoderne perioden karakteriseres av sammenhenger, eller korrespondanser, i alle ledd. Dette var sammenhenger som menneskene kunne lese i sin omverden, tolke og forstå med visshet. For eksempel kunne stormer og forlis bli tolket som korrespondanser fra Gud, som et uttrykk for hans rettmessige vrede. Både menneskene og Gud selv ble sett som aktører med en viss påvirkningskraft på omverdenen. Menneskene kunne tilsynelatende forhindre ulykker og utsette den uunngåelige dommedag ved å følge Guds lov. Samtidig fremstilles også denne Guden som vi finner i skillingsvisene med makt til å enten temme eller starte stormer på jorda. Interessant nok kan vi i flere av visene om forlis og drukningsulykker, også finne eksempler på at havet, bølger eller naturen selv skildres som autonomt og til dels skyldstynget. Hva sier det om natursynet i den tidligmoderne perioden når havet er blitt en kaldblodig morder?
«Ingen kand dem forhindre»
Skillingsvisene beskriver Guds rolle i naturkatastrofer noe tvetydig. Samtidig som de skildrer naturens egen handlingskraft, hvor Gud virker mer passiv, har han også makt til å forandre hendelsenes utfall. Denne tvetydige tolkningen av Guds rolle kan vi for eksempel skimte i visen med tittelen Threnologia Numdalensis, Eller Numdal Tenck der paa… (Nasjonalbiblioteket) om en orkan og forlis i Namdalen i 1625, heretter omtalt som Threnologia.
I visas 24. vers hører vi følgende:
Naar Elementer strenge
grassere met en fart,
Ingen kand dem forhindre,
De far’ snelle oc snart,
Det har den art,
Herren kand dennem binde,
Med sit Ord dennem tvinge,
At de maa vige bort.
Dette verset impliserer at Guds rolle ikke er å få uværet til å oppstå, ingen kan nemlig forhindre elementene. Samtidig ser vi at Gud har makten til å binde stormen heller enn å initiere den, en noe mer passiv rolle. Her ser vi også elementenes kraft bli understreket. Til og med Gud må bruke tvang for å få stormen til å vike.
En lignende usikkerhet synes også i En Sørge-Sang over den salige Mand Anders Christophersøn Heskeholmen… (NTNU Gunnerusbiblioteket) om et forlis i Lofoten i 1798, heretter omtalt som Sørge-Sang.
I det niende verset av denne visen blir det anerkjent at den «Søefarend’ er ofte i Fare», som kan føre til den sikre død «hvis ikke GUd / Rædder dem ud». Kyrre Kverndokk (2015) peker dog på at «Guds allmektighet og forsyn gjorde det mulig for Ham å gripe inn og påvirke skaperverkets forløp» og videre at Han ble «oppfattet som en aktivt handlende kraft i verden» nettopp på grunn av dette forsynet. Det vil si at ingenting var fullstendig skjebnebestemt ettersom Gud kunne gripe inn og enten stoppe eller slippe igjennom naturkatastrofene.
«Veyrets Magt og Bølgers Kraft»
Begge de ovennevnte visene legger vekt på ikke bare Guds vrede, men også havets makt over de ynkelige menneskene. Menneskene i den tidligmoderne perioden underkastet seg nemlig også naturen som en ytre påvirker, i tillegg til Gud. I Sørge-Sangs to første linjer kan vi lese at luften og havet «Drager tilsammen som udi et Aag». Et «aag», eller «åk» på mer moderne stavemåte, kan i overført betydning referere til enten en byrde, et tvangsherredømme eller et tyranni (NAOB). Her virker det som at været og havets makt kommer sammen for å skape en tyrannisk storm. I andre vers av visa understrekes luften og havets «brusende Magt», og i vers 21 gjentas «Veyrets Magt og Bølgers Kraft». Det uttrykkes en stor ærefrykt for havet. Vi kan også lese om at naturen selv er den som herjer, bølgene som bruser over skipene med en voldsom vold; Havet er personifisert som en ond tyrann. Her befinner vi oss i motsatt ende av skillingsvisenes informerende og journalistiske funksjon, nemlig på den skjønnlitterære enden av spekteret for hva denne sjangeren kan romme. Kanskje er dette enda et virkemiddel som viseforfatterne tok i bruk for å forklare det uforklarlige?
Guddom og natur blir videre sammenstilt i både Threnologia og Sørge-Sang når de bruker antikke guder for å beskrive herjingene. Selv i et så folkelig medium som skillingsvisene kommer prestedikternes utdanning fram. Her ser vi eksempel på skillingsvisenes hyppige intertekstualitet, med referanser til ikke bare Bibelen, men på at «De modellerende fortellingene kunne også være hentet fra antikkens tekster» (Kverndokk, 2015). I Sørge-Sang er det den romerske havguden Neptun som «Vil os […] udfordre til Strid» i vers åtte, mens vi i Threnologias vers fem kan lese at «Æolus lod sig mercke», altså den greske vindguden Aiolos. Dette legger et mystifiserende teppe over hendelsene ved bruk av antikke – og per kristen definisjon hedenske – gudeskikkelser. I tillegg blir været her kroppsliggjort til to menneskelignende figurer, noe som kanskje var lettere å forholde seg til for lytterne enn den usynlige vinden og det enorme havet.
Af Rødøe Fierding en Mand, af Sædvane,
Reyste til Lofodens Fiskerie hen,
Den Gang vild GUd Veyen for ham ey bane,
Af fire Mand kom ey nogen igien;
Veyrets Gevalt
Dem overfaldt,
De blev af Døden i Bølgerne qvalt.
Denne kroppsliggjøringen forsterkes i beskrivelsene av naturkreftene som om de var menneskelige aktører. Dette er ikke så framtredende i Threnologia, men også her kan vi lese om at «Folden den kempe stercke / Fnyste med bølger blaa» i vers fem. Folden, eller bølgen, er en sterk kjempe som fnyser; nok en tydelig personifikasjon av havet. Sørge-Sanghar mange eksempler på antropomorfistiske skildringer. I vers to står det at luften og havet «Ofte Søefarende hæftig forfølger» og i vers fem kan vi lese om «Bølgers Gevalt» altså vold eller makt (NAOB). Været blir beskrevet med menneskelige egenskaper som «ublid» i vers åtte og som overfallsmenn i vers ti, elleve og 32, samt på tittelbladet. Vers elleve lyder slik:
Af Rødøe Fierding en Mand, af Sædvane,
Reyste til Lofodens Fiskerie hen,
Den Gang vild GUd Veyen for ham ey bane,
Af fire Mand kom ey nogen igien;
Veyrets Gevalt
Dem overfaldt,
De blev af Døden i Bølgerne qvalt.
Igjen kan vi lese om værets vold mot menneskene. Skildringene minner gjennomgående om beskrivelser av et mord, heller enn et forlis. McIlvenna (2016) beskriver at personifikasjon av naturen er en typisk komponent i det følelsesladde språket i skillingsviser (s. 278). Dette ser vi også tegn på i En smuk Dog Sørgelig Ny Viise… (Folkeminnesamlingen, UiO)om stormfloden i Nederland og Danmark i 1717, hvor floden beksrives som en «Morder-Tyf» i fjerde vers, som har «Vand-Myrdet» ofrene i trettende vers. I nok en annen vise, En Sørgelig Viise Om Trende Menneskers hastige Endeligt, hvilke faldt ned igiennem Isen sidstleden Juule-Dag 1776… (NTNU Gunnerusbiblioteket) kan vi lese at menneskene «Blev af Stormvind hart antasted» i vers 16. Tidligere i samme vise står det at «Havet, som er stærk og hæftig, / Da sin Kraft og viise vil». Man får inntrykk av at havet selv, naturen alene, har en autonom kraft og egne ønsker om å gjøre menneskene vondt. Disse formuleringene hadde nok evnen til å vekke sterke følelser i det syngende og lyttende publikum.
Nevningsfordommer og salgbarhet
Kan det også være at personifiseringen av havet uttrykker en slags berøringsangst hos viseforfatterne? Narve Fulsås skriver om det som Svale Solheim har kalt nevningsfordommer ved fiske, i førstnevnte sin bok Havet, døden og vêret: kulturell modernisering i kyst-Noreg 1850-1950 (2003). Disse fordommene gjaldt «alt som på ein eller annan måte hadde noko å seie for arbeidet» (Fulsås, 2003, s. 18). Her ser vi et eksempel på menneskenes tro på evnen til å korrespondere tilbake til naturen og til Gud, oppover i værenskjeden. De tenkte seg at ord hadde makt til å påkalle både det gode og det onde og fant derfor opp sitt eget bildespråk (Fulsås, 2003, s. 33-34, 18-19). En av disse nevningsfordommene innebar at «i Nord-Noreg har ein sagt at ‘han blei’ når nokon omkom på sjøen» (Fulsås, 2003, s. 20).
Peder Balke: The North Cape by Moonlight (1848). Hentet fra The Metropolitan Museum of Art, New York.
I Lofoten-visa kan vi lese på tittelbladet at de sørger over de «Som af et grum Uveyr blev overfaldne» og at det hele er en «ulykkelig Tildragelse», men ikke ett eneste ord om drukning. Likevel, mot slutten av visa – i vers 32 – står det at deres kjære «Drukner og sænker i Afgrundens Skiød». Man kunne spekulert i om tittelbladet er sådant omskrevet for å kunne tiltrekke seg de mer ‘overtroiske’ blant publikummet i Lofoten. Denne teorien slår dog raskt sprekker ettersom allerede første vers omtaler vind og bølger, elementer som det for fiskerne var vanlig å ha særskilte navn for (Fulsås, 2003, s. 19). Senere i visa finner vi også ganske groteske beskrivelser, som ikke akkurat kan sies å være eufemismer. Uansett uttrykker nevningsfordommene en «respekt for dei kreftene ein stod overfor, og sin eigen sårbare situasjon på havet» (Fulsås, 2003, s. 34), noe som også visene anerkjenner i stor grad.
En annen mulig grunn til at viseforfatterne har valgt å bruke personifikasjon er for å nettopp kunne spille på publikums følelser. Begge visene inneholder sensasjonelle skildringer, i form av voldelige bølger som kveler sine ofre i Sørge-Sang, eller som i Threnologia, hvor vers 14 til 16 har mange svært ekstreme beskrivelser av skader, blod og død. Disse barokke, overdådige skildringene er kanskje et glimt av det som i danske avisartikler fra 1700-tallet ble kalt for vulgær «gatepoesi» (Piø, 1969, sitert i Brandtzæg, 2018, s. 99). Om man vil kalle de vulgære eller ei, så var slike voldsomme skildringer garantert med på å få publikums oppmerksomhet.
Man må også anerkjenne at skillingsvisene ble skrevet for å selges og at publikum derfor også var potensielle kunder. Da kunne sensasjonelle og kreative vendinger i visene være avgjørende for å engasjere lytterne. Skillingsvisene var nemlig «åpentlyst kommersielle og et «underholdningsprodukt» (Brandtzæg, 2018, s. 101). At vi i parateksten til Sørge-Sang kan lese i fete typer at de seilende ble «af et grumt Uveyr blev overfaldne», kan være én måte å tilføre en mer morbid karakter til stormværet på. Tituleringen var et av mange «salgsfremmende virkemiddel» som viseforfatterne kunne spille på» (Brandtzæg, 2018, s. 101). «Katastrofekulturen befinner seg et sted mellom fiksjon og virkelighet» skriver Kverndokk (2015) om at vi betrakter medierte katastrofer med en viss litterær distanse. Vi kan si at visene gjennom et poetisk, antropomorfistisk språk og iscenesettelser, dramatiserer og distanserer hendelsene. Både for å hjelpe de sørgende til å se det store bildet, målet om evig liv i himmelen, men også for å kunne selge skillingstrykkene med god samvittighet.
Den personifiserte naturen kan også sies å brukes retorisk, i en religiøs didaktisk sammenheng. Kristiina Savin trekker parallellen mellom den eksplisitte bildebruken, både visuelt og litterært, og menneskers meditasjon over egne synder. Hun hevder at «The painful memories generated by imagination and meditation on anomalous bodies, accidents and other dreadful phenomena remind man of the sins and the Lord’s commandments» (Savin, 2018, s. 81-82). Slik kunne Sørge-Sang og Threnologia vekke sterke følelser i lytterne og sangerne. Videre skriver Savin (2018) at «crafitng mental images belonged to the basic rethorical skills and habits of the time», også for de som ikke hadde utdannelse (s. 82). Eksplisitte bilder av blod og bølgers vold kunne altså brukes for å overbevise lytterne om å endre handlingsmønster, lytte til Guds lover og minne dem om deres forgjengelighet.
Enten de betraktet katastrofene som en aktiv gudesendt straff eller som naturens autonome voldshandling, understrekes skillingsvisenes religiøsdidaktiske funksjon. Visene fungerte som «a vehicle of learning, a pedagogic tool that encouraged their listener-singers to interpret negative events as a warning of divine retribution and as an opportunity to repent for one´s sins» (McIlvenna, 2016, s. 277). Sett med tidligmoderne briller, så benytter Gud naturkatastrofene som et verktøy for å korrespondere med menneskene, som må tolke de etter beste evne.
«Lad Sværmere ikkun Opstandelsen nægte»
Vi kan finne indikasjoner på at havets morderiske makt var mer fryktet enn andre dødelige farer, i hvert fall av den norske allmuen. Av flere skillingsviser framgår det nemlig at enkelte kanskje tvilte på gjenoppstandelsen, særlig etter dødsfall til havs. Flere av forlisvisene ser seg altså nødt til å forsikre lytterne om at sjelen til et menneske som dør på havet, trygt kan hentes til himmelen. Dette kan knyttes til datidens syn på havet; «Sidan renessansen hadde kysten og havet vore oppfatta som fråstøytande, ei oppfatning som mellom anna hadde røter i Bibelen», dette fordi havet var knyttet til kaos og Gudestraff i form av blant annet syndefloden (Fulsås, 2003, s. 28). I Threnologias vers tolv, kan vi lese hvordan visen forsikrer lytterne om at:
Haffuet skal dog hereffter
Antvorde ed’r fra sig,
Som scrifften oss beretter,
Di Døde Christnis Liig,
Uden all Suig,
Oc dem, som Fiske tærer,
Guds mact igienleurer,
Fornufften tror ey sligt.
Havet skal antvorde, altså ‘overlevere’ (NAOB), dere fra seg, slik skriften har fortalt oss. De døde kristne – de som er uten svik vel og merke – skal Guds makt levere til himmelen, selv de som ligger på havets bunn og blir spist av fisker.
Joseph Mallord William Turner: The Shipwreck, utstilt i 1805 (Hentet fra Tate, http://www.tate.org.uk/art/work/N00476)
I vers 26 av Sørge-Sang finner vi en interessant bruk av et retorisk spørsmål, bokstavelig talt lagt i munnen på det syngende publikum av viseforfatteren, for å overbevise skeptikerne:
Havet skal vist ey formaae at beholde
Dem som der sover og hviler i GUd,
Alle Slags Graver er mørke og kolde,
Skal Almagten ikke kan kalde dem ud,
Basunens Stød
Af Gravens Skiød
Hastig fremskaffe dem, der ligger Død?
Havets gravlunder er nemlig «mørke og kolde», akkurat som alle andre gravsteder. Dersom du er trofast mot Gud, skulle ikke han da kunne kalle sjelen din til seg uansett hvor den befinner seg? Viseforfatteren impliserer nesten her at hvis du tviler på gjenoppstandelsen så er det kanskje ikke på grunn av din frykt for havets makt, men heller på grunn av din manglende dyd. Denne mistroen til havet som gravlund finnes igjen i en annen vise, En Nye Viise, om den Ulykkelige Hændelse, Som tildrog sig i Aaret 1779… (NTNU Gunnerusbiblioteket), om tre brødre som havner i et forlis på trøndelagskysten. Også her ser viseforfatteren det nødvendig å understreke at de dødes sjel kan innhentes fra havets dyp. I vers 14 og 15 kan vi lese det følgende om et av ofrene:
Og I hans Moder! da den Dag,
Som havde været lang Tid svag,
Skulde nu faae den Harm og Vee,
At han blev iblandt Fiskene.
Det skal I ikke sørges ved,
Lad kun der Kroppen ligge ned!
Thi GUd, som gav ham Siælen, har
Den nu alt udi sin Forsvar.
Her ser vi at det er en «Harm og Vee» at han skulle dø til havs, «iblandt Fiskene». I visens påfølgende vers anerkjenner viseforfatteren også at det hadde vært «meer hæderlig» om han hadde gått bort hjemme, sammen med familien sin. Likevel trenger de gjenlevende ikke å sørge, hevder han, for hans sjel er jo allerede innhentet til himmelen. Dette viser det kristne prinsippet om at Gud gir og tar; Gud har gitt ham sjelen, og nå er den tilbake i hans «Forsvar».
Tilbake i Sørge-Sang, i visens 24. vers skriver forfatteren at «Lad Sværmere ikkun Opstandelsen nægte» og i vers 25 kalles svermernes utsagn for «Sludder, slig Mask og slig Drav». Det er tydelig at viseforfatteren ønsker å så tvil om skeptikernes troverdighet og dermed styrke sin egen. Fordi lekfolk ofte kunne tolke tegnene ‘feil’, argumenterte enkelte på 1600-tallet for at spesialistene som hadde autoritet og kompetanse skulle være tilbydere av tolkningsfasit (Gilje & Rasmussen, 2002, s. 232-233). Her ser vi at viseforfatterne spiller på sin geistlige autoritet. Ulykkene brukes som en mulighet for å undergrave og latterliggjøre tvilerne og oppfordre til å stå standhaftig i din tro.
Antropomorfisme i dag
En likhet vi kan se mellom natursynet fra den tidligmoderne perioden og nå, er nettopp personifiseringen av naturen. En nyere trend er for eksempel å gi orkaner navn. «Det er opplagt at denne praksisen innebærer en antropomorfisering av verden rundt oss» (Kverndokk, 2015). I tillegg til dette kan vi se uttrykk i dagens klimadiskurs som at ‘naturen slår tilbake’ mot menneskene som har forsømt den. Her «blir naturen karakterisert som en autonom og handlende kraft» (Kverndokk, 2015), på samme måte som skillingsvisene kunne skildre den.
Som nevnt innledningsvis, er dette natursynet kjennetegnet av korrespondanser, av å se sammenhenger. Da som nå mener mange at hvert enkelt menneske har en viss påvirkningskraft på det større universet, men på ett vis har naturen nå blitt den ynkelige og menneskene den sterke kjempen. Amanda Gormans dikt «The Hill We Climb», er et eksempel på performativ lyrikk i 2021. Skrevet for og framført i forbindelse med innsettelsen av den amerikanske presidenten Joe Biden, tematiserer diktet lokale og globale kriser, med referanser til religiøse tekster og virkelighetsmarkører som tid og sted. Parallellene til skillingsvisene er mange. Hun setter også ord på det som kanskje er den største forskjellen mellom natursynet i den tidligmoderne perioden og nå:
«So, while once we asked how could we possibly prevail over catastrophe?
Now, we assert
How could catastrophe possibly prevail over us?».
Mennesket er i dag sett på som den voldelige tyrann med makt over naturen, heller enn omvendt.
I den tidligmoderne perioden hadde de en enorm ærefrykt for naturen. I dag virker det som om naturen er underlagt vår makt og ikke omvendt. Fra vårt perspektiv er naturen nærmest like skjør som enkelte av skillingstrykkene som ligger bevart i esker på Gunnerusbiblioteket.
Les videre:
Brandtzæg, Siv Gøril (2018). Skillingsvisene i Norge 1550–1950: Historien om et forsømt forskningsfelt. EDDA: Nordisk tidsskrift for litteraturforskning, 105(2), 93-109.
Fulsås, Narve (2003). Havet, døden og vêret: kulturell modernisering i kyst-Noreg 1850-1950. Samlaget.
Garrard, Greg (2012). Ecocriticism (2. utg). Routledge.
Gilje, Nils & Tarald Rasmussen (2002). «Tankeliv i den lutherske stat». I T. B. Eriksen & Ø. Sørensen (Red.), Norsk Idéhistorie (Bind 2, ss. 181-234). Aschehoug.
Kverndokk, Kyrre (2015). Naturkatastrofer: En kulturhistorie. Scandinavian Academic Press.
McIlvenna, Una (2016). Ballads of Death and Disaster: The Role of Song in Early Modern News Transmission. I C. Zika & J. Spinks (Red.), Disaster, Death and the Emotions in the Shadow of the Apocalypse, 1400–1700 (s. 275-94). Palgrave Macmillan.
Savin, Kristiina (2018). Paintings in the Heart: Early Modern Swedish Broadside Ballads of Wonders and Accidents. I L. Esborg & K. W. Thorsen (Red.), Arv. Nordic Yearbook of Folklore, vol. 74, 71-84.
Nettkilder:
Åk: https://naob.no/ordbok/%C3%A5k_1
Gevalt: https://naob.no/ordbok/gevalt
SGB innlegg: https://skillingsviser.no/vannet-som-myrder-stormfloen-i-1717/
Antvorde: https://naob.no/ordbok/antvorde
