I mai 2019 sitter forskere, historikere og arkeologer samlet rundt en liten skjerm i kontrollrommet til en båt som ligger ankret utenfor Kristiansand. På skjermen ser vi mudrete, skittenbrunt vann, med en og annen fisk og reke som bukter seg forskremt forbi i lyset fra undervannsroboten. Men plutselig fanger lysene opp noe annet: Dekksbjelker i jern, et stort skovlehjul, vindu dekket med alger, en spiss baug, et kommandobrett. Vraket som undervannsroboten har funnet på havbunnen er dampskipet D/S Norge som forliste etter en kollisjon med D/S Bergen ved Oksøy utenfor Kristiansand rundt midnatt den 10. September i 1855. Dette er historien om skillingsvisene som ble publisert i kjølvannet av ulykken; om 40 mennesker fanget bak en dør og om en mann med en slegge. Men det er også en historie om telegrafen i Norge; om en postsekk som forsvant og dukket opp – og om et munnhell som kan bidra til at Bergen løsrives fra Norge.
Hver sin tid har sitt medium. De første undersøkelsene av vraket D/S Norge ble direktesendt på Maritim Museums youtubekanal den 9. mai i år. Her står arkeolog Frode Kalvø på dekk ved funnstedet, mens bildene fra undervannsroboten 200 meter under han fanger opp de første bildene av vraket etter den tragiske ulykken.
D/S Norge var utgående på vei fra Bergen via Kristiansand til Hamburg, mens D/S Bergen var inngående, på vei fra Hamburg til Bergen via Kristiansand. Begge skipene var hjuldampere i jern. Ulykken skjedde ved at D/S Bergen traff D/S Norge midtskips, og Norge gikk brått ned etter 15 minutter. 40 mennesker mistet livet. Ulykken er en av de mange glemte skipsforlisene i Norge, og oppdagelsen av vraket skjedde ved en tilfeldighet, i forbindelse med legging av sjøfiberkabler fra New Jersey til Kristiansand. I sin tid fikk ulykken imidlertid mye oppmerksomhet i avisene – dette var den første store ulykken i Norge hvor dampskip var involvert. Det var også en av de første ulykkene som nådde avisene via den elektriske telegrafen som ble etablert i Kristiansand kort tid før ulykken. Som Morgenbladet skriver den 12. September: “Vi meddeelte igaar…den sørgelige Efterretning, som den nylig aabnede Telegraf fra Christiansand mandag morgen meldte os, om de store og ny Bergenske Damskibes Sammenstød udenfor Christiansand.»
1855 var en milepæl i norsk mediehistorie. Det var dette året at Det Norske Telegrafvæsen åpnet Norges første sivile telegraflinje, først fra Christiania til Drammen, og senere samme år til flere byer, inkludert Kristiansand. Etableringen av telegrafen endret avisenes nyhetsformidling for alltid. Der hvor avisene tidligere var avhengig av meddelelser via posten som kunne ta dager og endog uker på å nå frem, fikk journalister nå mulighet til å tilby publikum oppdaterte nyhetsmeldinger nærmest fra samme dag som en hendelse hadde funnet sted.
Den «bjergede Postsæk»
Etableringen av telegrafen betød imidlertid ikke at posten mistet sin relevans som medium – folk flest var fortsatt avhengige av postvesenet for å kommunisere med alle som ikke befant seg i umiddelbar nærhet. Og posten, eller snarere én bestemt postsekk, har også en særegen og gripende rolle i historien om forliset. D/S Norge og D/S Bergen var de viktigste skipene for utenlandspost fra Norge til kontinentet rundt midten av 1800-tallet (Strömer 2009). I en av første meldingene om ulykken i Aftenbladet den 10.september, altså på den påfølgende dag som ulykken fant sted leser vi:
“Til Indredepartementet er i morges indløben nedenstaaende Telegrafefterretning af kl. 8 1/2 idag fra det Bergenske Dampskibselskabs Kommisjonær i Kristiansand: “Dampskibene Norge og Bergen er inat ved Udseilingen stødte sammen i nærheden af Oxø, Norge sunket, Bergen indkommet hertil synkefærdig, Posten tabt, mange omkomne.”
For en moderne leser kan det synes underlig at informasjonen om den tapte posten gis før det opplyses om ”mange omkomne”. Når vi leser de påfølgende telegrafmeldingene fra Aftenbladet og andre aviser blir vi imidlertid påminnet hvilken viktig rolle posten har for folk på denne tiden. Den 12. September melder Aftenbladet: “Den… fra “Norge” bjergede Postsæk, som fandtes flydende ved Oxø, indbragte hertil kl. 12 form. og blev ved den herværende Administrations velvillige Omsorg besørget afsendt med St. Olaf.” 40 mennesker var døde, men postsekken ble altså reddet. Hvordan var dette mulig?
Morgenbladet melder den 12. September: ”Postsækken til Hamburg fundet og afsendt med St. Olaf. Altonaer-Sæk og Postexpeditør Kahrs savnedes”. En postsekk er savnet – ja, og så postmannen… Når man er henvist til telegrafmeldingenes korte og kalde setninger er det godt at det fins frimerkehistorikere med bankende hjerter. Filatelisten Georg Strömer har undersøkt et brev og frimerke som viser seg å stamme fra den reddede postsekken fra D/S Norge, og han skriver: ”Meget tyder på at postekspeditør Kahrs med livet som innsats har fått kastet post- sekken (med flyteelement?) over-bord slik at posten ble reddet, mens han selv ikke overlevde.” En postman Pat med supermannkappe! Kahrs var ikke den eneste helten om bord på D/S Norge. Men for å komme litt nærmere menneskjebnene i skipstragedien skal vi skifte medium, til skillingstrykkene.
«Bergen” kom og ”Norge” gik
Det ble trykt minst tre, muligens fire, skillingsviser om hendelsen. En av disse må ha blitt skrevet umiddelbart etter ulykken: I Morgenbladet den 18. september melder bokhandler Halvorsen i Øvre Slotsgade at han har følgende visetrykk til salgs for 2 skilling: ”En sørgelig Viise om Dampskibene ”Norges” og ”Bergens” ulykkelige forlis.”
Annonsen stod altså på trykk bare 8 dager etter ulykken og skillingsvisen inngår slik sett i den samtidige medieringen av katastrofen. Jeg har hittil ikke funnet ut hvilken vise det her er snakk om – avisannonser som reklamerte for skillingstrykk kunne være ganske unøyaktige i gjengivelsen av visetitler. Men i det følgende skal vi konsentrere oss om den bevarte visen som har mest fokus på nyhetsaspektet ved hendelsen:
En ganske ny og meget sørgelig og bedrøvelig/Vise/Om/Dampskibene Bergen og Norges/Sammenstød i nærheden af/Orøe samt om den sidstes Undergang,/Ved hvilken en stor mængde Mennesker druknede, i det/De tildeels vare indestængte i Skibet, der sank paa et/Sted, hvor der er omkring 100 Favne Dybt.
Uvanlig nok nevnes dybden på stedet der vraket sank på tittelsiden, men for historikere vil ikke dette komme som noen overraskelse: En av grunnene til at vraket av Norge har vært vanskelig å lokalisere, er at det sank på et sted hvor vannet er dypt – når det ble funnet i mai 2019 måtte undervannsroboten ned på 207 meter. Også ett av versene i visen nevner dette med dybde: «Norge” havde een Miil kuns/til det skulde havne,/idets Sted det sank tilbunds/over hundred’ Favne.» Visen inneholder også opplysninger om selve ulykkesforløpet, og forfatteren spekulerer i årsaken til forliset:
Bergen” kom og ”Norge” gik;
de hinanden mødte; –
Ingen holder sit Beskik
og de sammen stødte.
”Bergen” bored tæt og fast
sig i ”Norges” side,
og at ”Norges” Side brast,
maa nu hvermand vide.
Når forfatteren av denne skillingsvisen opererer som en selvutnevt havarikommisjon, så skyldes nok dette at disse opplysningene var kjent i avisene. I hele september verserte ulike versjoner av hva som hadde hendt, og i de tidligste rapportene var det fortsatt uklart hvilke av skipene som var skyld i ulykken, slik antydet ovenfor. Den saklige, journalistiske stilen i visen forsterkes av at informative noter bringes inn for å forklare en viktig del av handlingsforløpet:
Norges Styrmand, brave Mand,
ei han sig betænkte,
Døren*) som var stængt af Vand
han med Slæggen sprængte.
Vandet steg ham til hans Mund,
men hans Maal er naaet**)
var han bleven end en Stund,
var tilbunds han gaaet.
*) Da Sammenstødet skeede, blev Dørren til anden Kahyt ved de indsprengte Stykker av Skibet ganske barricaderet, saa at Passagererne, som vare i Kahytten bleve indestængte.
**) Dørren var sprengt.
«Vi skal ikke begynne å kikke inn der»
I verset ovenfor vises det altså til at D/S Bergens skar inn i D/S Norge slik at døren til andre klasse ble barrikadert og de som lå der og sov ble innestengt. Men forfatteren har utelatt en viktig og tragisk detalj, eller snarere: Verselinjen ”hans Maal er naaet” antyder at styrmannen lyktes med sitt prosjekt. Men hvis vi vender tilbake til dypet, der hvor Norges vrak ligger, skal vi høre at arkeolog Frode Kvalø ved Norsk maritimt museum har en annen versjon:
Vi nærmer oss nå området rett bak baugen… Hvis dere ser, er det et vindu der, et rundt vindu, hvor glasset fortsatt sitter i. Dette er inn mot soverommet i andre klasse. Der er det en tragisk historie, med at de som var der inne, de ble stengt inne, fordi Bergen traff akkurat midstskipskottet, hvor døren inn til andre klasse var, og døren ble stengt igjen. Styrmannen prøvde å hogge seg inn men klarte det ikke tidsnok. Så de som var der inne, de kom ikke ut. Så vi skal ikke begynne å kikke inn der.
Arkeolog Frode Kalvø forklarer bildene på skjermen. Det lille, runde vinduet kan ses til høyre i bildet.
Styrmannen lyktes altså ikke med å få åpnet døren, og det var barrikaderingen av denne delen av skipet dette som antakelig førte til at tapstallet ble såpass høyt. Opplysningene om de innesperrede passasjerene og den heltemodige andrestyrmannen stod på trykk i avisene noen uker etter ulykken. Vi leser følgende i Morgenbladet den 21. september:
”Passagerene paa den anden Plads forhindredes i at komme ud, da Døren af de indsprængte Stykker blev aldeles barrikaderet. Det fortælles, at anden Styrmand, for at frigjøre disse Passagerer og efterat have bestræbet sig forgiæves for at aabne Døren, hentede op fra Maskinrummet en svær Hammer, hvormed han knuse Dyldningen i Døren, men Vandet var allerede da steget saa høit, at det stod ham til Munden og han maatte skyndsomt begeve sig bort, men skal være druknet undet Forsøget.”
Overlevde styrmannen eller døde han? Her håper jeg på hjelp fra publikum, spesielt siden denne bloggposten skrives fra Oxford, hvor jeg har begrenset tilgang til nasjonalbibliotekets ressurser. I mellomtiden kan vi konstantere at vår skillingsviseforfatter i sin rolle som havarikommisjon er opptatt av skurkene som vel som heltene i sin gjengivelse av skipsulykken:
”Norges” Chef, hr Ibsen, stod
paa Commandobrædtet,
men han viste lidet Mod
(saa er mig berretet.)
Agterud paa Stand han foer,
Da han Faren skuer,
og han mæler ei et Ord
nu da Døden truer.
Hans Ibsen var kaptein om bord i D/S Norge, og i følge skipsforklaringer sitert i avisene så var han delvis skyldig i ulykken, slik viseforfatteren antyder: Da kollisjonen var et faktum ”glemte” Ibsen å melde fra til passasjerene (”han mæler ei et Ord”) og livbåtene kom ikke fort nok på vannet fordi de var surret for godt fast. I sjøforklaringen etter forliset var det D/S Norge som ble tildelt all skyld i ulykken, både på grunn av feilnavigering og manglende initativ i redningsaksjonen, og kaptein Ibsen ble dømt til 160 dager i fengsel.
Sov da sødt paa Havsens Bund
Slik tilfellet er med de fleste viser om skipsforlis, så er skillingsvisen om Norges forlis noe annet og noe mer enn informativ nyhetsvise inspirert av avisreportasjer og sjøforklaringer. Og tonen er slett ikke uforsonlig gjennom hele visen. Forfatterens viktigste prosjekt er å skape medlidenhet: ”Faa om bord kun reddet blev/tredive man siger – /blandt de Liig som landværts drev/var to unge Piger,” heter det i ett vers. Nyheten om de to døde kvinnene ble meldt av Aftenposten allerede dagen etter ulykken, den 11. September: ”Kl. 4 (i gaar Eftermiddag) inbragtes dertil tvende Damer, de av nogle Lodser fandtes drivende i en af Norges Baade i nærheden af Oxø”. Visen ender i en sørgmodig nattasang:
Sov da sødt paa Havsens Bund
til Basunen gjalder,
til vor Herres Alvors Stund
Jer for Dommen kalder.
Sov i Fred i Jesu Navn
under salten Vande;
himlen var den Fredens Havn,
hvor I skulde lande.
Verset blir ekstra sterk når man ser videoklippet med undersøkningen av vraket i mai 2019. Arkeolog Frode svarer på spørsmål fra publikum som følger direktesendingen, og det er en som lurer på om de har planlagt å hente opp skipet fra sjøbunnen. Svaret er nei: Vraket for skjørt, men like viktig er at D/S Norge er en gravplass for 40 kropper som skal få ligge i fred. Men, slik arkeologen påpeker, så er det er viktig at vi husker på ulykken og minnes det som skjedde. Skillingsvisene representerer en inngang til å minnes, og selv om visene er glemt i dag så tyder antall utgaver og versjoner på at formidling av nettopp denne ulykken i viseform var viktig i sin samtid.
Berxit
Vi skal også ta med en ganske annerledes, og festligere, detalj om hvordan et aspekt av denne ulykken lever videre i dag. Antakelig har en episode i etterkant av forliset gitt opphav til munnhellet “Jeg er ikke fra Norge, jeg er fra Bergen” som brukes til å eksemplifisere Bergensernes selvhevdelse og hang til regional nasjonalfølelse. Utsagnet skal ha falt når de overlevende fra D/S Norge stod oppstilt på dekket til D/S Bergen og skulle redegjøres for; en matros fra Bergen hadde forvillet seg inn blant dem, og når han ble talt, skal han etter sigende ha sagt: «Men jeg er ikke fra Norge, jeg er fra Bergen!» Muligens er munnhellet enda eldre enn 1855, men i folks bevissthet spiller opprinnelsen liten rolle: Uttrykket lever sitt eget liv på folkemunne, og det har inspirert en egen sang, ” Vi ekje nåkke vi”, av Kurt Foss og Reidar Bøe, hvor frasen inngår i refrenget. Sangen brukes i sammenheng med fotballkamper for laget Brann, og dette er ikke dets eneste bruksområde: Med hashtagen #Berxit ønsker organisasjonen Bergen ut av Norge at Bergen skal løsrive seg fra Norge, og uttrykket ”Eg e’kje fra Norge, eg e fra Bergen” er organisasjonens viktigste slogan. Tull og satire, fremsatt i en reklamekampanje for VG – men hvem vet hva fremtiden vil bringe? Det e jo lov å håp da sjø! Hilsen trønder.
«Berxit: Bergen ut av Norge» (2018) er et av VGs dyreste PR-stunt noensinne, og det forteller den fiktive historien om hva som ville skjedd hvis Bergen erklærte seg som en selvstendig nasjon. Munnhellet «Eg e’kje fra Norge, eg e fra Bergen” er den satiriske reklamekampanjens slogan.
Kilder
- ”Følg arkeologene på direktesendt søk etter vraket av D/S Norge forlist 1855”. Live streaming fra Norsk Maritimt Museum, 9 mai 2019. https://www.youtube.com/watch?v=GtAxHqRoWVk
- Georg Störmer, En skips-tragedie” http://filatelist.no/media/3006/norge-skipstragedie_nft2009-7.pdf.
- ”Vrak av 165 år gammelt dampskip funnet i byfjorden”, Aftenposten 9. Mai 2019.
- Morten Hammerborg, ”Eg e’kje fra Norge”, Bergensavisen,Publisert 6. november 2017
- Digitaliserte utgaver av historiske aviser er hentet fra nasjonalbiblioteket.
- Visetrykket brukt i dette blogginnlegget er hentet fra NTNU Gunnerusbiblioteket og er transkribert i sin helhet nedenfor. Denne visen fins i en ”modernisert” variant i samme arkiv: OM DAMPSKIBENE «BERGENS» OG «NORGES» Sammenstød i Nærheden af Oxø samt om det Sidstes Undergang, hvorved mange Mennesker tilsatte Livet. (hentet fra To nye Viser). Det fins også minst ett trykk til bevart om denne ulykken, nemlig To smukke Sange. Den Første: I Anledning af den ulykkelige Begivenhed, der tildrog sig Natten til den 10de September 1855 i Nærheden af Orø Fyr ved Christiansand, det Jern-Dampskibene «Norge» og «Bergen» stødte sammen, hvorved Norge efter kort Tid sank, og Bergen i synkefærdig Tilstand indkom til Chri- Stianssand. Af de paa Norge værende omtrent 100 Mennesker siges kun 30 at være reddede; De øvrige fandt sin Død i Bølgerne….Sammenskrevet overensstemmende med de herom givne paa- Lidelige Efterretninger af Ole Røe Skolelærer. Denne visen er fra Norsk Folkeminnesamling og er transkribert og undersøkt av Katrine Watz Thorsen i hennes masteroppgave i Museologi og Kulturarvstudier ved UiO. Masteroppgaven har tittelen «Historien kan ei opvise mage»: En analyse av skillingstrykk som dokumentarv (2018).
En ganske ny/og meget sørgelig og bedrøvelig/Vise/Om/
Dampskibene Bergen og Norges/Sammenstød i nærheden af/
Orøe samt om det sidstes/Undergang,/ Ved hvilken en stor mængde Mennesker druknede, idet/de tildeels vare indestængte i Skibet, der sank paa et/Sted, hvor der er omkring 100 Favne Dybt.
Priis 2 skilling
Throndjem 1855.
Trykt og tilkjøbs hos Chr. Høysager*
Mel. Rudolph med sin Pige gik/eller/Dannevang med grønne Bred/eller/Norafjeld med Jøkel blaa.
Alt i Søvnens Arme laae,
Alnaturen hviilte;
Maanen og de Stjerner smaa
ned fra Himlen smiilte.
Fjorden straaled som et Speil,
ingen Vind sig rørte;
Baaden kun med slappe Seil
langsomt frem sig førte.
2.
”Bergen” kom og ”Norge” gik;
de hinanden mødte; –
Ingen holder sit Beskik
og de sammen stødte.
”Bergen” bored tæt og fast
sig i ”Norges” Side,
og at ”Norges” Side brast,
maa nu hvermand vide.
3.
Norges Styrmand, brave Mand,
ei han sig betænkte,
Døren*) som var stængt af Vand
han med Slæggen sprængte.
Vandet steg ham til hans Mund,
men hans Maal er naaet**)
var han bleven end en Stund,
var tilbunds han gaaet.
*) Da Sammenstødet skeede, blev Dørren til anden Kahyt ved de indsprengte Stykker av Skibet ganske barricaderet, saa at Passagererne, som vare i Kahytten bleve indestængte.
**) Dørren var sprengt.
4.
Hundred’ Dampe kunde lagt
Side her om Side,
men naar Uheld er paa Vagt
kan jo Ingen vide.
”Norge” havde een Miil kuns
til det skulde havne,
idets Sted det sank tilbunds
over hundred’ Favne.
5.
”Norges” Chef, hr Ibsen, stod
paa Commandobrædtet,
men han viste lidet Mod
(saa er mig berettet.)
Agterud paa Stand han foer,
Da han Faren skuer,
og han mæler ei et Ord
nu da Døden truer.
6.
Ak, det var en rædsom Stund;
ingen hjælp er mulig;
”Norge” sank paa Havsens Bund –,
er det ikke gruelig?
Faa om bord kun reddet blev
– tredive man siger –
blandt de Liig som landværts drev
var to unge Piger.
7.
Mangen Yngling fandt sin Grav
under Fjordens Vande;
Mangen Fader, god og brav,
sank med blegnet Pande.
Godt det er at skulle døe
naar vor Frelser kalder,
ak, men tungt det er paa Søe
midt i Ungdoms Alder.
8.
Mangen Kind, som nys var rød
blegned; – mangt et Hjerte
stansede den grumme Død
under Kamp og Smerte.
Mangen Læbe her blev stum, –
Livet maatte svinde.
Skibet gjemmer i sit Rum
mangen Mand og Qvinde.
9.
Sov da sødt paa Havsens Bund
til Basunen gjalder,
til vor herres Alvors Stund
Jer for Dommen kalder.
Sov i Fred i Jesu Navn
under salten Vande;
himlen var den Fredens Havn,
hvor I skulde lande.
