I dag er det 200 år siden den verste brannkatastrofenen i Norgeshistorien, målt i tapte menneskeliv. Den 26. mai 1822 tok Grue kirke fyr midt under pinsegudstjenesten. Kirken var fylt til randen og 116 mennesker omkom, de fleste av ofrene var kvinner og små barn. Skillingsvisen som er skrevet om hendelsen er oppsiktsvekkende, av flere grunner. Forfatteren var antakelig selv til stede under brannen, og hverken skillingsvisen eller dens forfatter kommer særlig godt ut av historien som følger her.
Skillingsvisen er hentet fra NTNU Gunnerusbiblioteket. Den er skrevet av skoleholder i Grue, Anders Vold. Han var, som de fleste på denne tiden, en rettskaffen og gudfryktig mann. I flere av versene reflekterer han over hvor hardt Grues befolkning ble rammet av tragedien.
Den Dag Brændoffer Mange blev:
Tag dem, O Gud! til Ære;
Det Offer-Sted vor Kirke blev,
Stor Sorg var her, desværre!
Vi mistet Folk og Bedehuus,
Det hastelig blev lagt i Gruus,
Med Been og Aske blandet.
Forfatter Vold personifiserer brannen i kirken som en «Gjæst saa grum», som avbrøt prestens preken, og som trengte seg inn i Guds hus. I følge samtidige kilder siterte presten denne dagen et vers fra bibelen som omhandler «Vær og ild som bilder i de hellige skrifter på åndens kraft og virkning.» Presten greide å redde livet ved å knuse et vindu med sin jernbeslåtte bibel. Det gikk ikke like godt med mange av de andre som var i kirken:
Fra det at Ilden aabenbar,
For os sig gav tilkjende,
En Time halv, knap længer var,
For det Alt havde Ende;
Og blev ved Brand til Aske vendt,
Guds Huus og Folk saa hastig Skjendt.
O Jammer og Elende!
Anders Volds skillingsvise er trykt i Trondheim, sannsynligvis samme år som brannen fant sted. I et av de 24 versene skriver forfatteren at brannen drepte «over hundred’ Mennesker»; dette tallet nevnes igjen i prosaberetningen som følger med visen, og unøyaktigheten tyder på at visen er skrevet ganske umiddelbart etter brannen, før man hadde oversikt over antall omkomne. I virkeligheten dreide det seg altså om 116 mennesker. Hvordan kunne ulykken få et så stort omfang?
Denne pinsedagen i 1822 var korskirken fullsatt med 500-600 mennesker, mye takket være at det på denne tiden var pliktig fremmøte etter Christian 6.s helligdagsforordning om tvungen kirkegang fra 1735. Historikere har fastslått at brannen tok så mange menneskeliv på grunn av svært mangelfulle rømningsveier: Grue kirke hadde små vinduer plassert høyt oppe på veggen og behengt med jerngitter utvendig, noe som gjorde det vanskelig å rømme via vinduene. De fleste inngangsdørene var innadslående; i panikken som oppstod ble dørene stengt av menneskemassen som forsøkte å komme seg ut. I tillegg var kirketaket besmurt med tykke lag av tjære som under brannen dryppet ned over de flyktende menneskene og gav mange en svært smertefull død. I nordfløyen dannet den forkoksede menneskemengden en «uhyggelig monolitt» av mer enn 50 personer, hovedsakelig kvinner og små jenter.
Brannkatastrofen rammet altså så hardt fordi kirken i seg selv var en brannfelle. Men i denne ulykken berodde også sjansen for å overleve i ekstrem grad på hvor man befant seg i kirken. Det vil ikke overraske noen å høre at de bedrestilte klassene var plassert slik at de fleste greide å komme seg raskt ut, med balkonger med egen trapp ned og hver sin dør på bakkeplan. Tanken var at de velstående familiene skulle slippe å ha kontakt med allmuen når de kom og forlot kirken. En hendig bonus med denne ordningen var at de også slapp å kjempe for livet på lik linje med allmuen når de skulle rømme fra brannen.
Verre gikk det med de mange som satt på galleriene i sideskipene: De ugifte, de unge og tjenestefolkene. Her satt menn på sørveggen og kvinner på nordveggen, og aller verst gikk det med kvinnene. Trappen ned fra kvinnenes galleri endte ved døren til sakristiet, og når folk forlot kirken gjennom sakristiet, sperret dette døren for kvinner som var på vei ned fra galleriet. På mennenes side slo døren derimot motsatt vei, og de kunne derfor fritt komme seg ned fra galleriet. Kirkens tradisjon med faste plasser knyttet til stand og kjønn fremgår tydelig av fordelingen av de døde etter brannen: Av 113 døde var hele 105 kvinner og barn; kun åtte menn over 15 år omkom i brannen. Historikere har senere fastslått at plasseringen i kirken er bare en av flere forklaringer på hvorfor så mange kvinner og så få menn døde i brannen. Øyenvitneskildringer tyder også på at den store skjevfordelingen på kjønn også skyldtes at mange menn hadde benyttet seg av sin overlegne fysiske styrke til å trampe ned og klatre over kvinner og barn.
I skillingsvisen som er skrevet om brannen nevnes kjønnsaspektet flere ganger i prosaberetningen og i selve viseteksten – men her er spørsmålet om skyld, utrolig nok får vi si, snudd på hodet:
Den store Menneskehob, der blev sat i stor Forskrækkelse, stormede til Udgangene, og især til den nordre Dør, som blev lukket og ikke kunde igjen aabnes, fordi de forfærdede Mennesker, meest af Qvindekjønnet, stormede paa den, endskjøndt den i Begyndelsen strax oplukkedes og stod en Stund aaben. Endskjøndt nu Mange frelste sig gjennem Vinduerne og de to andre Døre, bleve dog over 100 Mennesker, meest af det andet Kjøn, Ildens Rov, fordi Trængselen og Forvirringen var alt for stor, Menneskehoben alt for sammenpresset, og altsaa disse Mange ikke kunde enten for Skræk og Fortvildelse bemærke, eller for Trængselen benytte de to Udgange, som vare aabne og en Tid, endog i Slutningen, temmelig befriet for Ild.
Om vi skal tro denne beretningen så må «Qvindekjønnet», her omtalt som «det andet Kjøn», bære mye av skylden for omfanget av katastrofen: Det er kvinnene som først og fremst utgjør hopen av «forfærdede Mennesker» som blindt «stormede» på døren og gjør den umulig å åpne. Her mener forfatteren tydeligvis at det oppstod et slags ukontrollert, kvinnelig hysteri; en kjønnet «forskrækkelse» og «forvirring» – og at kvinnene, indirekte, selv var skyld i katastrofen. Ikke ett eneste ord om dørene som vendte feil vei; ikke en setning om mennenes overlegne styrke og derfor evne til å redde seg selv ut – sannsynligvis klatrende på ryggene til kvinner og barn. I viseforfatterens versjon av hendelsene er det faktisk kvinnene som ofrer sine egne barn. Hør bare hva han besynger i ett vers av visen:
Hvor yndigt Moder-Hjertet er,
Kan hver hos sig erkjende;
Alt eget barn hun haver kjær,
Og vil fra Faren vende;
Forlade maa hun det og bort,
For eget liv at frelse fort;
Hun ilde sig bejamrer.
Gitt hva man nå vet om ulykkens logistikk og kjønnsfordeling på de omkomne er forfatterens utsagn nesten ikke til å tro – og det må være tillatt å uttrykke en retrospektiv forargelse på vegne av de 105 kvinner og barn som omkom i denne brannen. Utover en generell devaluering av kvinnekjønnet som kjennetegner denne perioden: Kan det finnes bakenforliggende årsaker til at forfatteren forsøker å lempe skyld over på de døde kvinnene?
Jeg tror det fins to årsaker, og de går begge i disfavør forfatterens ettermæle. For det første er ikke kvinnene der til å forsvare seg mot anklagene fra forfatter Anders Vold: Representantene for «det andet Kjøn» ble jo nettopp «Ildens Rov», og hadde ikke mulighet til å uttale seg. For det andre så var antakelig forfatteren selv til stede i kirken da brannen oppstod. «Vor Pintsefest med Agtsomhed,/Vi holdte til Guds Ære», heter det i visen. Forfatterens bruk av «vi» gjennom visen er ikke nødvendigvis et tegn på hans faktiske tilstedeværelse – i mange skillingsviser er viet gjerne et retorisk felleskap. Men i denne visen varieres og utdypes forfatterens status som øyenvitne. «Fra det at Ilden aabenbar,/For os sig gav tilkjende,/En Time halv, knap længer var», heter det i et vers; i prosaberetningen står det at «I en halv eller trefjerdedeel Time var den hele Bygning opbrændt, og styrtede sammen tilsidst mens vi saae derpaa.» Forfatteren av denne visen benevnes på tittelbladet som «Anders Vold. Skoleholder i Grue.» I følge Peter Wessel Zappfe, som har skrevet en filosofisk doku-roman om hendelsen, så var skoleholder Anders Vold «blant de reddede.»
Det er altså overveiende sannsynlig at Vold var tilstede under brannen, og at han var en av de mange mennene som klarte å redde seg ut. Hvorvidt han selv klatret på en kvinnerygg eller tråkket på et barnehode i kampen om livet kan vi ikke vite, men fraværet av kritikk mot sitt eget kjønns manglende beskytterevner så vel som forsøket på å tildele kvinnene skylden for sin egen død, kan få tale for seg.
Kilder
Hals Gylseth, Christopher: Inferno i Guds hus: Katastrofebrannen i Grue kirke i 1822. Oslo: Aschehoug, 2016.
Østberg, Kristian: Kirkebranden i Grue 1ste pinsedag 1822: Beretninger m.m, samlede og udgivne af Kristian Østberg. Christiania: Udgiverens forlag, u.å.
Zapffe, Peter Wessel: Lyksalig Pinsefest. Utg. Gyldendal. Oslo. 1972.
https://www.glomdalen.no/helvetesdagen-da-grue-kirke-brant-og-116-mennesker-omkom/s/5-19-15088.
https://www.glomdalen.no/nyheter/disse-omkom-i-grue-kirke/s/1-57-6088945
