Et altfor kort liv foreviget i en skillingsvise
En Underlig Skabning seet paa et Barn som blev født til Verden den 13. Sept.1720, kl: 7 om Aftenen i Teylsgaardstræde udi Kiøbenhavn/hvilket haver langt Haar og to store Knuder bag paa Hovedet/og en gandske flad Næse/paa den høire Haand 6 Fingre og paa den høire Fod 6 Tær/begge Beenene ere gandske tycke og krumer imod hverandre/haver ogsaa ingen Gemegt men 2 Ykver som et Faar/efter denne Viisis videre Indhold/hvilken siungis som Naar vi i største Nøden staa/ og vide ey etc
Visen om den underlige skapningen har forfulgt meg i over ett år. Jeg har skrevet en setning om den hist og pist, for så å legge den bort. Det religiøse budskapet i visen har gjort meg utålmodig; de fysiske detaljene har fylt meg med ubehag. Men først og fremst tror jeg min uvilje skyldes et ønske om at denne historien ikke skulle være sann: Visetrykket er publisert i København i 1720, i en periode hvor det florerte av danske og svenske skillingstrykk om dyr og fisker med menneskeansikter og andre fantasifoster; eventyrlige historier hvor ”underlige skapninger” ble tolket som jærtegn, som advarsler om dommedag. Nå er jeg imidlertid ikke lenger i tvil, og den underlige skapningen i denne visen skal få lov til å tre frem i sin rette eksistens: Som et barn som fikk leve, antakelig i noen få timer, for så å bli foreviget i en skillingsvise.
I motsetning til samtidige danske viser om underlige fisker eller andre dyr med mennesketrekk, så signaliserer dette visetrykket en autentisitet som mangler i de andre visene. For det første har vi benevnelsen av sted og dato på tittelsiden. Dette er ikke nødvendigvis noe håndfast bevis for sannhetsgehalt, all den tid skillingsviseforfatterne kunne nevne tid og sted selv i viser som helt åpenbart skildrer hendelser som aldri har funnet sted. I visen om det vanskapte barnet har imidlertid forfatteren valgt å gå særskilt detaljert til verks i steds- og tidsangivelser, og vi får opplyst både gatenavn og eksakt fødselstidspunkt: ”13. Sept.1720, kl. 7 om Aftenen i Teylsgaardstræde udi Kiøbenhavn.” En annen og enda viktigere grunn til at vi kan tro på denne historien er den detaljerte skildringen av barnets fysiognomi, som vi får gjengitt først på tittelbladet, og så gjentatt og utvidet i tre av versene:
To Knuder bag paa Hovedet
Flad Næse og paa Ansigtet
Paa høyre Haand ser Fingre mand
Skindbarlig see og spørge kand:
De Beene gandske tycke er
Og til hver andre krummer nær
Ser Tæer er og paa højre Foed
I Moders Liv paa Barnet groed.
Det ligner icke Kiøn og Slegt
Og har aldelis ey *Gemegt (*Lem)
To *Yfver ere der at see (Utvekster)
Som det sig underlig mon tee.
Dette er en ganske presis skildring av et barn med den sjeldne lidelsen Meckels Syndrom (også kalt Meckel-Gruber syndrom). Barn med Meckel syndrom har ofte en eller to knuter bak på hodet; er født med bein som krummer inn mot hverandre; de har gjerne ekstra tær og fingre, forstørrede nyrer, og de kan også bli født med underutviklede kjønnsorganer. I en medisinsk kontekst er Meckels syndrom en relativt ny diagnose – første gang beskrevet av den tyske legen Johann Friedrich Meckel i 1822 –men det fins flere skildringer av barn født med dette syndromet lenge før diagnosen fikk et navn. Medisinhistorikeren Alan William Bates har funnet minst tre tilfeller av Meckel syndrom (”multiple congenital malformations”) i eldre medisinske tekster publisert i Europa i perioden 1578 til 1690. De presise observasjonene av barnets fysiske fremtoning i det danske skillingstrykket kan bety at det er skrevet av en lege – eller i alle fall noen med en viss medisinsk kompetanse – men dette blir ren spekulasjon: Skillingstrykket er publisert anonymt, slik tilfellet var med de fleste skandinaviske visene på 1700-tallet.
Der hvor et moderne menneske relativt raskt kan gjøre seg bekjent med hva et slikt syndrom består i – det tar ikke lang tid fra vi plotter inn symptomene i google før riktig diagnose dukker opp – så hadde ikke folk på 1700-tallet de samme mulighetsbetingelsene for å forstå en slik fødsel. Visen er trykket om lag hundre år før teratologien, læren om misdannelser hos fostre, som ble etablert av Etienne Geoffroy Saint-Hilaire (1772–1844). Forøvrig regnes nettopp Johann Friedrich Meckel som en av grunnleggerne av teratologien.
Forut for teratologien og embryologien ble barn med misdannelser kalt «monstere», både i vitenskapelige og i folkelige tekster. Dette høres brutalt ut (og det var det også), men her er det viktig å skyte inn at selve termen «monster» hadde en annen og mer sammensatt betydning i den tidligmoderne perioden enn det har i dag. Etymologisk stammer ordet «monster” fra det latinske verbet «monstrare” som betyr «å vise frem, advare og forkynne” – tenk bare på ordet «de-monstrere”. Som vi skal se så er ordet monster helt i tråd med også denne visens viktigste funksjon: Å holde frem den underlige skapningen som et oppbyggelig eksempel og en advarsel fra Gud.
Meckels syndrom regnes i dag som svært alvorlig – de fleste barn dør i mors liv eller kort etter fødsel og ingen barn som fødes med dette syndromet er levedyktige; og det var og er fortsatt et nokså sjelden sykdom. Det er veldig sannsynlig at ingen i København anno 1720 noen gang hadde sett noe lignende, og det er derfor forståelig at barnet fremsto som et mysterium, en gåte man søkte svar på. Forfatteren vektlegger ”undringen” allerede i visens hovedtittel, og ordet «underlig» og «Vunderverk» gjentas en rekke ganger; i sjette vers utbryter forfatteren: «Forunderlig er Skabningen.” De underliggende spørsmålene for forfatteren og antakelig også leseren er: Hva skyldes deformitetene; hvorfor ble akkurat dette barnet født med en vanskapt kropp, og – aller viktigst – er det noe man kan gjøre for å unngå at dette skjer igjen? Moderne medisin har funnet ut at syndromet skyldes genfeil, men de som overvar denne fødselen på 1700-tallet – den som skrev visen og de som leste om barnet eller hørte visen sunget i gatene – hadde ikke den samme vitenskapelige forståelsesrammen rundt en slik hendelse, og grep derfor til religionen for å finne svar på sine spørsmål. Hvordan tolkes så fødselen av dette barnet inn i en teologisk ramme?
I de tre innledende versene er det livets forgjengelighet som tematiseres, og opptakten til visen er langt fra lystig: «Vor Liv er Jammerfuld og kort,» skriver forfatteren; elendigheten starter allerede ved fødselen, når den smertefulle inngangen til livet er et varsel om det som siden skal komme: «Vor Liv det lader sig ansee/I Fødselen med megen vee/Og om vi længer leve skal/Bedrøvet er vor Dagis Tal.» Livet er en smertefull jammerdal, fra vugge til grav. Betoningen av memento mori – kom i hu din forgjengelighet – er et standardisert grep i 1700-tallets skillingstrykk, spesielt i nyhetsviser som skildrer sørgelige saker. Her, som i andre nyhetsviser, er memento mori til stede for å minne leseren om å leve sitt korte liv fri for last og synd. Det er imidlertid verdt å merke seg at i akkurat denne visen fremstilles et lytefritt liv nærmest som en umulighet: «Selv ere vi kun Støv og Muld/Og ald vor idræt Syndefuld.» Det er her at denne visen når sitt gammeltestamentlige høydepunkt, for når forfatteren skal forklare hva som har forårsaket fødselen til denne underlige skapningen henvises det ikke til konkrete, håndfaste laster; snarere synes det å være forfedrenes synder som ligger bak:
Thi hvad kand andet sluttis af
End som Guds Vrede Hefn og Straf
Naar de umyndig’ Børn og smaa
De Gamlis Synd undgielde maa:
Slik som i en del andre viser om underlige skapninger, så er et viktigste budskapet i visen at man skal være ydmyk og takknemlig fremfor Gud – i dette tilfellet takknemlig for om man føder et frisk, velskapt barn, et poeng som gjentas i tre strofer. Som det står i strofe fire: «Enhver sin Gud dog tacke maa/ Som saadan naade først kan faa/De Børn vel skabt og skickede/at nyde med Velsignelse.» Det å føde et velskapt barn er et «Vunderverk», i kontrast til den «underlige» skapningen som visen omtaler, og alle bes å «legge meget nøye merk» at man må be til Gud om å slippe «Straffen» det er å føde en vanskapning. I kontrasteringen mellom det velskapte og det vanskapte fins det spor av en Augustinsk forklaring på årsaken til at det fins «monstre»: I følge den berømte kirkefaderen Augustin var tilstedeværelsen av det misformede et nødvendig onde, fordi de i all sin imperfeksjon kunne kaste glans over det velskapte og perfekte. Monstre eksisterte, for Augustin, for å ære Gud.
Visens tematisering av fødselen av en ”underlig skabning” kan, som med andre «monsterviser» såvel som visene om branner og store naturkatastrofer også leses inn i eldre tradisjon om jærtegn. Men i denne visen er det altså ikke som varsel om kommende katastrofe; i motsetning til viser som hvor leses som et tegn på apokalypsen – tidligere skillingsviser om vanskapte dyr eller monsterfisker er eksempel på dette – så er den uvanlige barnefødselen en advarselom å leve i pakt med Guds ord, snarere enn et varsel om endetidens komme. Barnet er altså ikke bærer av noen profeti, og visetrykket kan slik sett ikke leses som eskatologisk på samme måte som en del andre, tidligere nyhetsviser hvor grusomme hendelser er et jærtegn om kommende katastrofe.
Imidlertid er det muligens tale om det som religionshistorikeren Morten Fuglestad kaller en «implisitt eskatologi»: Nødvendigheten av en kollektiv omvending i form av botferdighet og påfølgende renselse fra synd for å avverge at alle mennesker straffes med ulykker, i denne sammenhengen fødsler av barn med misdannelser. Sagt på en annen måte: Fødselen av et vanskapt barn er ikke i seg selv en katastrofe, fordi det (i motsetning til større ulykker) først og fremst rammer én enkelt familie – men forfatteren mener likevel at det kollektive samfunnet, gjennom bot og renselse, må ta ansvar for å unngå lignende hendelser, og for å være på den trygge siden.
Vektleggingen av det kollektive her – den retoriske insisteringen på et ”vi” – er i tråd med lignende viser om monstefødsler i England fra 1500- og 1600-tallet, hvor forfatterne oftest skrev om en kollektiv straff snarere enn Guds straff mot enkeltindivider, for eksempel foreldrene til barnet. Ifølge historikeren Dudley Wilson fins det noen få eksempel på broadside ballads hvor foreldrenes usedelige oppførsel – gjennom utenomekteskapelig seksuell omgang eller incestuøse relasjoner – ble brukt som forklaring på monsterfødselen, og hvor dette ble holdt frem som advarsel for leseren. Men i en del av balladene så er det eksplisitt vist til at foreldrene ikke har noen skyld – og i majoriteten av balladene er det altså tale om felleskapets og samfunnets kollektive usedelighet. Dette kan, ifølge Alan Bates, begrunnes med en ganske enkel og logisk deduksjon: «As monstrous births were rare and sin common, the relationship was more subtle than this. A monstrous birth was not a warning of what would happen if one sinned – daily observation would have shown that adulterers, fornicators, heretics and blasphemers did not give birth to monsters – but a warning that God was watching from behind the scenes» (Bates, 41). Når forfatteren så hever den kollektive pisken, håper han å treffe leseren midt i fleisen: “It was the reader, not the child’s parents, to whom the ballad addressed its moral warning” (Bates, 41) Slik også med denne visen, hvor foreldrene ikke nevnes med et ord, men hvor det snarere er “Enhver nu som Gud selv har sadt/I Ægtestand og dem tilladt/At aule Ægtepoderne/Gaar frem til Herren takkende” (min utheving).
Skandinaviske skillingstrykk om vanskapte barn har neppe vært særlig utbredt, hverken i den tidligmoderne perioden eller senere. Faktisk er dette danske visetrykket det eneste jeg kjenner til som fins bevart i et norsk arkiv, og jeg har enda ikke funnet noe tilsvarende vise trykt i Norge. Shirley Näslund skriver om ”monstervisor” i en svensk kontekst, og hun har funnet kun åtte skillingstrykk om monsterfødsler i Sverige for perioden 1600-1800. Tendensen er tilsvarende i England i den tidligste perioden. I følge Bates var kun 17 av totalt 3081 registrerte broadside ballads såkalte ”monsterballads” (36). Om slike skillingstrykk faktisk var så sjeldne som arkivene antydet, så skyldes antakelig det at selve fenomenet – altså forekomsten av sterkt vanskapte barn – var en sjeldenhet i seg selv, eller at slike sjeldne forekomster ikke nådde offentligheten og derfor ikke ble foreviget i visetrykk. Kanskje er også forekomsten av vanskapte barn i den førmoderne perioden så vel som senere kraftig underrapportert fordi slike fødsler har, til alle tider, vært tabubelagt, samt at det i de fleste tilfellene vil være snakk om spontanaborter. Her må vi også føye til at temaet ikke bare er knyttet til tabu og skam, men også smerte og sorg: Selv om andre typer skillingsviser om sørgelige saker – for eksempel branner og skipsforlis – befatter seg med offentlige hendelser hvor langt flere ble berørt, så er det kanskje i dette ene danske visetrykket, om det vanskapte barnet, at vi virkelig kan tenke oss hvilken personligtragedie som ligger bak.
Leserens medfølelse bli muligens enda sterkere fordi den er, i hvert fall tilsynelatende, anakronistisk: De holdningene til vanskapte barn vi møter i tidligmoderne europeisk populærlitteratur så vel som i vitenskapelig, medisinsk litteratur er preget av en blanding av avsky og frykt. Få, om noen, synes å ha reflektert særlig mye over de menneskelige omkostningene ved å bære frem et slikt barn, eller for den del væreet slikt barn. Dudley Wilson ser mange utviklingstrekk i synet på ”monsterfødsler” fra 1500-tallet og fremover – fra religiøst-didaktiske fortolkninger av monster som advarsel fra Gud, til en mer vitenskapelig og medisinsk inngang til fenomenet – men ikke på noe tidspunkt i historien kan han se at humanismen har stått særlig sterkt i skildringene av barn født med misdannelser. På 1800-tallet ble barn og voksne med misdannelser – og da særlig siamesiske tvillinger – vist frem i såkalte freak shows og på omreisende sirkus. Først i moderne tid, fra 1900-tallet og frem, har synet endret seg, fra et vitenskapelig til et humanistisk syn. Barnet født i Teylgaardstrede i København ville sannsynligvis ikke overlevd uansett hvilken tid det var født inn i, men takket være en skillingsvise får vi i alle fall mulighet til å reflektere over dets skjebne, på tvers av tid og rom.
Litteratur
- Bates, Alan William,Emblematic monsters: unnatural conceptions and deformed births in early modern Europe, Clio Medica 77, Wellcome Series in the History of Medicine, Amsterdam and New York, Rodopi, 2005
- Fuglestad, Morten, Troens tegn: botsformhet, jærtegn of profetier som beskyttelse i ortodoks lutheranisme”I Chaos Skandinaivsk tidsskrift for religionshistoriske studier, 47 2007, 65-83.
- Morten Fuglestad: Jærtegn i Bergen på 1600–tallet: Religiøse, sosiale og intellektuelle forutsetninger for divinatoriske tegn i Danmark – Norge, med utgangspunkt i Bergen. Hovedfagsoppgave i religionsvitenskap Ved IKRR, UiB. Våren 2002
- Moerman, P., E. Verbeken, J.P. Fryns, P. Goddeeris and J.M. Lauweiyns (1982) ‘The Meckel Syndrome. Pathological and cytogenetic observations in eight cases’ Human Genetics vol. 62, 240-5.
- Wilson, Dudley, 1993. Signs and Portents. Monstrous births from the Middle Ages to the Enlightenment. Routledge. London & New York
En Underlig Skabning seet paa et Barn som blev født til Verden den 13. Sept.1720, kl: 7 om Aftenen i Teylsgaardstræde udi Kiøbenhavn/hvilket haver langt Haar og to store Knuder bag paa Hovedet/og en gandske flad Næse/paa den høire Haand 6 Fingre og paa den høire Fod 6 Tær/begge Beenene ere gandske tycke og krumer imod hverandre/haver ogsaa ingen Gemegt men 2 Ykver som et Faar/efter denne Viisis videre Indhold/hvilken siungis som Naar vi i største Nøden staa/og vide ey etc.
1.
Hvad er O Gud vor levetid
hvad er vor handel og vor Tid
Alt hvad vi her os tager til
At drive udaf verdens Spill
2.
Selv ere vi kun Støv og Muld
Og ald vor idræt Syndefuld
Alt Glæde for os svinder bort
Vor Liv er Jammerfuld og kort.
3.
Vor Liv det lader sig ansee
I Fødselen med megen vee
Og om vi længer leve skal
Bedrøvet er vor Dagis Tal.
4.
Enhver sin Gud dog tacke maa
Som saadan naade først kan faa
De Børn vel skabt og skickede
at nyde med Velsignelse;
5.
Thi hvad kand andet sluttis af
End som Guds Vrede Hefn og Straf
Naar de umyndig’ Børn og smaa
De Gamlis Synd undgielde maa:
6.
Exempel derpaa givis her
Et Barn til Verden kommen er
Forunderlig er Skabningen
I Teylgaardsstræde findis den.
7.
To Knuder bag paa Hovedet
Flad Næse og paa Ansigtet
Paa høyre Haand ser Fingre mand
Skindbarlig see og spørge kand:
8.
De Beene gandske tycke er
Og til hver andre krummer nær
Ser Tæer er og paa højre Foed
I Moders Liv paa Barnet groed.
9.
Det ligner icke Kiøn og Slegt
Og har aldelis ey Gemegt
To Yfver ereder at see
Som det sig underlig mon tee
10.
Hvor i mand saasom i et Speyl
For Syndens Skyld for Last og Feyl
Guds Vrede ret erfare kand;
Sig undre baade Qvind og Mand.
11.
Enhver nu som Gud selv har sadt
I Ægtestand og dem tilladt
Ataule Egtepoderne
Gaar fremtil Herren takkende
12.
Fordi hand eders Livis Frugt
Fremkomme loed velskabt og smugt
Efter sit eget Billede
Gud derfor Tack af alle skee;
13.
Enhver til dette Vunderverk
Og legge meget nøye merk
Og bede Herren inderlig
Afvende Straffen hver for sig;
14.
At om hand det saa have vil
At dennem Børn skal skikkis til
I Naade Gud bevarer dem
Og selv velskabte skicker frem.
15.
Saa mange og som Sanker har
Med lønlig Bøn og aabenbar
Ved Gud afvende Syndig Tid
Og vær os naadig ald vor Tiid!
