Heldige er vi som får samarbeide med Skandinavias største ekspert på skillingsviser, et svensk festfyrverkeri av en forsker ved navn Karin Strand.
Det er nå snart to år siden jeg først møtte Karin Strand: På det første seminaret om skillingstrykk i Norge – et seminar som senere skulle vise seg å bli svært viktig for vårt prosjekt – var hun keynote og jeg var oppkomlingen som skulle lage forskningsprosjekt om norske skillingsviser. På det tidspunktet visste jeg lite om forskningsstatus i vårt naboland, og hvor langt de faktisk var kommet i Sverige med å studere visetrykk. Men etter å ha hørt Karins kunnskapsrike innlegg på nasjonalbiblioteket var jeg rask med å skaffe hennes bøker og artikler, og så ringe henne når jeg satt med søknaden til Norges forskningsråd. Kunne hun tenke seg å stå som professor II i et mulig forskningsprosjekt om norske skillingsviser? Jajamensan!
I søknadsøyemed startet dette samarbeidet med ren kynisme fra min side: Jeg hadde ikke selv noen forskningserfaring på skillingsviser, og jeg visste at jeg ikke ville ha nubbjsjans med å nå gjennom i forskningsrådet med en publiseringsportefølje som handlet om engelsk 1700-tallslitteratur og mediekultur. Jeg trengte en skandinavisk skillingsviseekspert, med lang publikasjonsliste og prosjekterfaring. Jajamensan, du får använda mig som det behövs.
Og gjett om vi har! Karin er direktør for Svenskt Visarkiv og forsker på skillingsviser: Hun har skrevet mange artikler om svenske skillingstrykk, har utgitt en bok og redigert flere antologier om visetrykk. Boken Brott, tiggeri och brännvinets fördärv. Studier i socialt orienterade visor i skillingtryck kom ut i 2016 og er en studie av tre visesjangre (på norsk: Forbryterviser, tiggerviser/blindviser og avholdsviser). Her studerer Karin hvordan svenske skillingstrykk forholder seg til den sosiale virkeligheten de beskriver – spesifikt til nettopp forbrytelser, tiggeri og alkohol – og hun sammenligner fremstillingen av virkeligheten i visetrykkene med andre historiske dokumenter, slik som den trykte avisen og rettsprotokoller. Hun gir også en svært god og presis definisjon av skillingstrykk som sjanger og hun viser utviklingslinjer i skillingstrykkets historie i Sverige. I tillegg til denne boken har altså Strand skrevet mange artikler og redigert antologier – og her er det spesielt verdt å trekke frem Tryckta Visor (2015, red.Märta Ramsten, Karin Strand och Gunnar Ternhag) som har en spennende, interdisiplinær tilnærming til sjangeren – og hun har deltatt i et stort forskningsprosjekt om skillingstrykk, med den flotte tittelen Utanförskapets röster. For tiden forsker hun på kvinnelige forbrytere i skillingstrykk, i et prosjekt finansiert av Stiftelsen Olle Engkvist Byggmästare – og hun har i tillegg altså en 20% stilling som professor II i vårt norske prosjekt om skillingsviser.
Siden vi kom gjennom nåløyet i forskningsrådet og startet vårt prosjekt i januar 2018, så har vi allerede lagt bak oss utallige møter, telefon- og skypessamtaler og en uendelig rekke mailer om digitalisering, seminarer og publisering. Når vi møtes snakker vi på inn- og utpust, og talestrømmen stanser kun om man skal legge inn en snus, hvilket man skal ganske ofte. Og arbeidsdagen er ikke ferdig klokken 18, men fortsetter inn i de sene nattetimer, på Antikvariatet i Trondheim eller på pub i Stockholm – eller hjemme hos en av oss, mens ens respektive samboere forsøker å sove med pute over hodet for å stenge ut en endeløs dialog om barnemordere, henrettelser, skipskatastrofer, historiske skandaler og glemt kulturarv. – Are you turning swedish this week, spør min samboer, Paul, når han skal forberede seg på Karins besøk. For da vet han at det blir svorsk på hjemmebane og bortebane, til ham og til Elinor på 4 år og nabohunden og dama i kassa på Rema.
Nå i høst fokuserer vi på et felles kapittel til en stor antologi om europeisk gatelitteratur, redigert av en av nestorene i feltet, Steve Roud. Dette skal bli den første publikasjonen som presenterer skillingstrykk som en pan-skandinavisk sjanger: I tillegg til en sammenlignende studie av svenske og norske visetrykk har vi med refleksjoner om skillingsvisen i Danmark og Finland, og vi deler på oppgaven med å maile forskere og institusjoner i våre naboland. Å skaffe seg en oversikt over sjangeren på tvers av landegrensene – bestand, tidligere forskning, pågående forskningsprosjekter og likheter og forskjeller mellom skandinaviske trykk – har vært et mål fra starten, men en slik ambisiøs utvidelse av prosjektet ville aldri vært mulig om ikke samarbeidet mellom Karin og meg hadde vært så himla godt: Sammen er vi svensk-norsk dynamitt, rett og slett!
I tiden mellom samskriving jobber vi mot felles seminarer i inn-og utland; presenterer forskningen vår ved hverandres institusjoner; planlegger antologi, og hjelper hverandre med tidligere og kommende publikasjoner. Å ha en god sparringspartner å diskutere prosjektet med har for meg så langt vært en eneste lang opptur. Og så hjelper det også at Karin er den festligste forskeren jeg noen gang har møtt: Rett og slett et fargerikt fyrverkeri av formidlingsglede og faglig entusiasme. Takk for at du er med i prosjektet vårt, Karin. Frem med den svensk-norske kulturarven!
