En sangbar kulturskatt i Bergen

Kjære Bergen offentlige bibliotek,

Dere sitter på en kulturhistorisk skattekiste. Jeg var så heldig å få åpne denne kisten da jeg fikk sitte med fem proppfulle visebokser en torsdag i slutten av oktober. Jeg hadde en viss aning om hva jeg skulle finne: Med utgangspunkt i en liste over visetrykkene som ble laget hos dere for noe år tilbake fikk jeg assistanse av en hjelpsom bibliotekar til å se på de tekstene jeg er mest interessert i. Men jeg var likevel ikke forberedt på hva som ventet meg der nede i boksenes mørke, og pulsen steg når jeg trakk opp det ene sjeldne trykket etter det andre. Bergens offentlige biblioteks samling av 400 skillingstrykk er et unikt korpus av viser som spenner fra aktualitetsviser om henrettelser, ildebranner og kometer, til tidløse kjærlighetsviser, og gamle visetrykk med tekster av Petter Dass. Måten visetrykkene er oppbevart på innebærer at det haster med å få disse omemballert. I samme operasjon så håper jeg at dere også vil vurdere å digitalisere og tilgjengeliggjøre skillingvisene for publikum. Nedenfor forteller jeg hvorfor. 

Unike henrettelsesviser

Hvor skal jeg begynne? Jeg kan starte med henrettelsesviser, for her har dere en fantastisk minisamling. Dere sitter for eksempel på den eneste eldre visen jeg har sett i et norsk arkiv som har en topikal illustrasjon, dvs. en gjengivelse av selve henrettelsen. Illustrasjonen på siste side i denne henrettelsesvisen er et tresnitt som viser to forferdelige men faktiske deler av henrettelsesritualet på 1700-tallet: Hodet til forbryteren som kappes av med øks, og torturinnretningen steile og hjul.

Skillingsvisen med illustrasjonen er defekt: Den starter på tredje vers og mangler tittelblad, noe som er nedslående for en historiker som ønsker å finne ut mer om akkurat denne hendelsen: Det er på tittelbladet vi får oppgitt navn på den som skal henrettes, såvel som tid og sted for hendelsen. I pappomslaget til denne visen er det skrevet at dette «kan muligens være B. B sp. 631. Lars Olsen Een Klagelig Digt 1757.» B. B. viser til Bibliotheca Bergensis (oversiktsverket over Bergenstrykk), og på side 631 står det kort en kort innførsel om Lars Olsens klagedikt, «componeret af mig selv, under den Melodie: Hiertelig mig nu længes.» At forbryteren Lars Olsen benevnes som forfatter av sin egen henrettelsesvise er interessant i seg selv – her smøres det tykkere på enn i andre slike viser hvor forfatteren nøyer seg med å skrive visen i 1. person entalls ”jeg”, som opplevd av den som skal avrettes, mens forfatteren oftest er anonym.

Likeså vesentlig for oss er om det faktisk er denne visen om Lars Olsen som befinner seg i Bergen offentlige bibliotek. Og det tror jeg ikke. På tittelsiden til Lars Olsens vise står det at «Jeg i Dag den 26. Octbober 1757. for mine Misgierninger og Tyverie skal miste mit Liv i Galgen paa Sydnæs-Haugen ved Bergen.» Henrettelsesviser var nøyaktige med å oppgi riktige detaljer om forbrytelsen på tittelblad og i sangtekst, og i den defekte visen nevnes spesifikt et mord, ikke «Tyverie» eller andre uspesifiserte «Misgierninger.» Faktisk er denne visen i Bergens bibliotek særdeles detaljert i sin gjengivelse av misgjerningen, en mann som myrder en annen mann («Med en Øxe udi Haanden/Jeg ham for hans Pande slog»); den beskriver endog hvordan øksemorderen slepte liket ut av huset og senket det i vann med steiner. På Lars Olsens vise står det dessuten at han skal miste sitt liv i galgen, altå henges, mens på Bergen bibliotek sitt trykk viser illustrasjonen steile og hjul samt halshogging – en langt mer vanlig henrettelsemetode i Danmark- Norge på 1700-tallet. Så da gjenstår det å finne ut hvem denne henrettelsesvisen egentlig omhandler. Hvis noen ønsker å ta fatt i forskningsarbeidet kan de ta kontakt med meg som nå har avfotografert trykksidene – og hvis Bergen offentlige bibliotek digitaliserer sin samling blir nok denne saken løst nokså raskt, av dyktige lokalhistorikere! 

Det fins flere henrettelsesviser i Bergenssamlingen. For eksempel følgende som er bevart i to eksemplarer, og som omhandler en kvinne dømt for barnefødsel i dølgsmål og drap. Tittelbladet gir oss sted og tid for hendelsen, til og med klokkeslett, og den uttrykker medlidenhet med kvinnen i større grad enn hva som er tilfelle med de fleste henrettelsesviser fra denne perioden:  

Feticidum, fostermord, er den vanligste kategorien av kriminelle handlinger som beskrives i de bevarte henrettelsesvisene i norske arkiver. Skillingstrykket om Kari Fartins datter er skrevet over samme fortellertekniske lest som andre viser fra samme periode. Den beskriver en angrende synderinde som står foran et publikum og tar farvel med verden, vel vitende om at hun skal havne i himmelen: I følge Luthersk tro så fikk man frelse om man innrømmet og oppriktig angret sine synder fremfor Gud. Tittelbladet forteller oss med all tydelighet at Karen anses å ha gjennomgått den botsgangen som nå gir ”Saligheds Haab”. Vi vet også hvem denne kvinnen var. I følge Torgrim Sørnes dreier det seg om bondedatteren Karen Farteinsdatter Nysengen (1766-1788) fra Stord, som skar halsen over sitt nyfødte barn og gjemte liket for å skjule at hun hadde født barn utenfor ekteskap (Hun var forlovet men ikke gift). Karen satt fenglset i Bergen rådstuerett i påvente av henrettelsen, som altså fant sted den 19. september 1788. Henrettelser hadde en pedagogisk funksjon, de skulle avskrekke andre fra å begå lignenede misdåder. Og visen er skrevet i forlengelse av dette grusomme, didaktiske prosjektet; som det heter på tittelbladet er visen «De Unge og Lætsindige til Advarsel og Eftertanke.» Henrettelsen av Kari var antakelig en av de store publikumsbegivenheter i Bergen dette året, og hun kan ha blitt fulgt av en stor prosesjon gjennom byen til retterstedet, slik det heter i visen: 

O! Bergen! O! Du yndig Plan! 

Du nok for mig bevidne kan, 

Om Paradises Glæde, 

Mig følges af en Skare stor, 

Ret som det var et Engle-Chor

Det er skrevet en del om henrettelsespraksiser i Norge de siste årene, ikke minst av nevnte Sørnes. Men skillingsvisene har ikke blitt tilstrekkelig belyst. Kanskje er det i disse visene, skrevet i enkle vers med en kjent melodi, vi kommer tettest på en folkelig og allmenn oppfatning av et rituale som for oss fremstår som barbarisk. Slik vi forsøker å vise i dette forskningsprosjektet så er skillingsvisene en verdifull kilde til å forstå historien nedenfra, og de gir en annen inngang til historien enn kilder skrevet av, og for, autoritetspersoner og statsapparat. Hvis Bergen bibliotek digitaliserer sin samling vil dette utvilsomt være et viktig bidrag til å kaste lys over en mørk men viktig del av vår kulturarv.

«Den Stierne med den grumme Svantz»: Tre kometviser

Fra sangbar rettshistorie med dystre undertoner skal vi nå rette blikket mot himmelen. Hvis man er nysgjerrig på hvordan folk oppfattet kometer i den tidligmoderne perioden kan man nemlig også gå til Bergen offentlige biblioteks samling. Her fins det bla.a tre skillingsviser om én og samme komet som ble sett på himmelen over Norge og flere andre land i 1744. Disse er såpass tidlige viser at vi kan anta at de er trykket i København – men to av dem omtaler hendelsen som ”sett fra Norge,» og en av dem er skrevet av en norsk forfatter, Aron Actander (1694-1781), som var sogneprest i Hammerfest, og som har signert trykket fra ”Ævenæs Præste-gaard i Ofoden d. 23 Julii 1744”. 

Hvorfor ble det skrevet (minst) tre ulike viser om én og samme komet? Jeg kan jo begynne med hva et slikt trippelt funn innebærer for oss som forsker på skillingsviser: Det betyr at vi kan si med litt større sikkerhet at skillingsviser har vært et viktig medium for å formidle og fortolke aktuelle hendelser, og da særlig i perioden før den trykte avisen ble etablert i Norge (1763). Når det fins tre viser om samme nyhetshendelse så kan vi anta at det fantes et marked for slike aktualitetsviser – et ønske om å kjøpe, lese og synge om hendelsen i ulike deler av landet. De fleste skillingsviser om aktuelle hendelser fins i kun én utgave, og derfor er disse tre kometvisene i Bergen offentlige bibliotek viktige for vår forståelse av skillingstrykkenes sirkulasjonshistorie. Samlingen inneholder også flere utgaver av samme henrettelsesvise, og det kunne vært svært interessant å vite mer om hvem som har samlet og kuratert skillingsvisene.

En sannsynlig årsak til at det fins flere viser om kometen i 1744 er at det her er snakk om en oppsiktsvekkende himmelobservasjon. Kometen ble oppdaget i november 1743 av den sveitsiske astronomen Jean-Philippe de Chéseaux. Kometen ble observert over flere måneder og den blir kalt «århundrets komet» på grunn av sin lysstyrke – til tider skinte den like sterkt som Venus. Men også fordi den i sin siste fase, på morgenen den 6. Mars, fikk et spektakulært haleheng i form av seks haler som i følge vitenskapelige observasjoner fikk den til å ligne en japansk vifte. 

• 

Det er denne karakteristiske halen som blir fortolket som en pisk, eller et ”Riis” som det heter på tittelsiden til ett av skillingstrykkene. Skillingvisene om kometen av 1744 i Bergenssamlingen vitner om hvilken enorm redsel folk følte i møte med dette himmelobjektet som viste seg på himmelen, og som kom nærmere og nærmere. «En særdeeles stor Comet,/med en Grusom Blus og Glands,» heter det i den ene visen. «Den Stierne med den grumme Svantz,/ Som drager Pisken efter sig Forferdelig/ O Norge, Norge vogte dig!», heter det i en annen.

Kometviser utgjør en egen liten undersjanger av skillingsviser fra 1600-tallet og helt inn på 1800-tallet. De fleste av disse er religiøse nyhetsviser som skildrer faktiske kometobservasjoner blant annet i 1671, 1680, 1744 og 1769. Innenfor denne tidligmoderne perioden mente man at kometer var et ondt jærtegn som varslet at noe tragisk var i vente, og her handler det ikke om frykten for at en komet skal kollidere med jorden – dette katastrofescenarioet kommer først i moderne tid, etter at astrologer oppdager at kometene er en del av vårt eget solsystem. Derimot er kometene, i følge tidligmoderne oppfatning, et jærtegn sendt fra Gud selv, gjerne visualisert som en «pisk» med hale, Guds ris som skal straffe mennesket for syndig livsførsel. Og kometvisene settes også i sammenheng med pestutbrudd, krig og sult – og, verst av alt: De er et forvarsel om selveste dommedag. I en av visene spekulerer forfatteren ”hvad denne sælsom Stierne/Egentlig betyde maa”, og fastslår så at ”Mange Mennesker vil meene,/At den er for Domme-Dag,/”: 

Nogle meen, den betegner, 

Farlig Freyde, Kriig og Død, 

Andre fleere Ting opregner: 

Saasom Pestilentz og Nød; 

Men hvo vil saa ilde spaa, 

Og sit Hierte byrde paa

Denne Angest, Sørg og Møye, 

At den skulde ont tilføye. 

Hva tror så forfatteren av denne visen at kometen skal fortelle den norske og skandinaviske befolkning anno 1744? Ja, det må du gå til Bergen offentlige bibliotek for å finne ut. Så da må du: a) Se gjennom listen med visetitler som ligger på hjemmesiden til biblioteket, b) Sende en forespørsel til biblioteket om å få se på visetrykket, c) Få en godkjenning av forespørselen fra biblioteket som antakelig (og forhåpentligvis) er restriktive mtp. på hvem som får håndtere trykket, d) Håpe at en bibliotekar er like rask og grei som jeg opplevde, og finner trykket raskt for deg i en av de fem boksene, e) Oppsøke biblioteket etter avtale og se på trykket, f) Skrive det av eller ta bilde av trykket med telefonen. Men hvis biblioteket digitaliserer sin skillingstrykksamling greier det seg med en operasjon: Søk opp trykket på bibliotekets hjemmesider:)

Hvorfor digitalisere? 

Jeg skriver ikke dette brevet til biblioteket for min egen forsknings del: Jeg har fått avfotografert de visene jeg trenger til boken jeg skriver om naturkatastrofer i skillingsviser. Men det sitter svært mange forskere, studenter og allment interesserte folk rundt omkring i Norge, og i Skandinavia for øvrig, som veldig gjerne skulle sett visetrykkene som fins i denne samlingen.

Jeg oppfordrer derfor Bergen offentlige bibliotek til å smi mens jernet er varmt – eller snarere: Digitalisere mens trykkpressen går varm med publikasjoner om skillingsviser, og konsertscenene fylles med musikere som vil formidle materialet. I skrivende stund foregår det en aldri så liten skillingsviserevolusjon her til lands, slik en journalist fra bladet Folkemusikk oppsummerte det for en tid tilbake: Spesialsamlinger så vel som mindre biblioteker og nasjonalbiblioteket er i gang med å digitalisere sine samlinger. Fra vårt forskningsprosjekt kommer det to antologier i 2021 (Scandinavian Academic Press), med bidrag fra 28 forskere og spesialister fra en rekke ulike fagdisipliner. Dette er forskning som tar utgangspunkt primært i de digitaliserte samlingene. Og det er fortsatt ikke for sent å henge seg på: Det kommer flere antologier, artikler og formidlingsbidrag de neste årene; det er PhD-avhandling på gang som ønsker å bruke også deres samling; det er planlagt mange foredrag og konserter de neste årene, og digitaliseringen på de ulike institusjonene er nylig igangsatt snarere enn ferdigstilt, så det er ikke for sent å hive seg på. Men om ti år kan det være at skillingsvisebølgen har lagt seg, så derfor haster det litt, hvis man vil være med i dugnaden som skal kaste lys over en av de mest forsømte delene av vår kulturarv.  

En annen og like viktig årsak til at skillingsvisene ved Bergen offentlige bibliotek bør digitaliseres handler om hvordan de er oppbevart. Trykkene er alfabetisk sortert i bokser og de fleste har pappemballasje. Men de ligger hulter til bulter og tett-i-tett i boksene på en slik måte at mange av dem bøyes, og får bretter og skader som ødelegger trykkene. 

Jeg lurer også på om pappomslagene de fleste visene er emballert i er «sure», slik at visetrykkenes papirkvalitet på lang sikt vil forringes. Her må en konservator inn i bildet og avgjøre om trykkene bør omemballeres og legges i syrefrie konvolutter. Hvis denne redningsoperasjonen skal iverksettes så er dette en utmerket anledning til å digitalisere trykkene – slik vi også gjorde med Gunnerussamlingen i Trondheim, og slik det nå gjøres med flere samlinger rundt omkring i landet. 

Skillingstrykkene i Bergenssamlingen har holdt seg usedvanlig godt; her har konservatorer vært inne å reparert og ”sveiset” trykkene (i enkelte tilfeller med litt for hard hånd, slik tilfellet er med flere andre samlinger). Men skillingstrykk er skjøre trykksaker i den forstand at de ofte ble trykket på billig, tynt papir som ikke tåler tidens tann og publikums håndtering særlig godt. Hvis samlingen digitaliseres bevares skillingsvisene for fremtiden, og dere unngår at trykkene forringes ved at de håndteres av besøkende. Skillingstrykk egner seg dessuten svært godt for digitalisering: I motsetning til en del andre sjangre er de begrenset i omfang og egner seg godt i skjermvisning. Visene er også relativt enkle å katalogisere, og i Bergen har det dessuten blitt gjort et forarbeid i form av en liste med titler og andre bibliografiske detaljer. 

Hvis det blir aktuelt å digitalisere samlingen kan vi som jobber med skillingsviser bistå med viktige metadata slik som emneord og undersjanger, slik at vi har en viss stringens på tvers av de digitaliserte samlingene i Norge. Jeg kommer gjerne også og kikker på trykk katalogisert under andre emneord i deres samling: Kanskje fins det også skillingsviser i noen av de andre boksene? Ikke minst så kan vi rådføres mht. hvordan skillingstrykkene kan digitaliseres på en slik måte at både spesialiserte og allmenne lesere får glede av å bla i visene på skjerm.  Vi samarbeider også med nasjonalbiblioteket som har spesialkompetanse på konservering og katalogisering av eldre trykksaker; med Norsk Folkeminnesamling (UiO); med Glomsdalsmuseet som forvalter Væringsaasens skillingstrykksamling, og med universitetsbiblioteket i Bergen (UBB), som er godt i gang med å digitalisere sin samling av skillingstrykk.

Dette er på ingen måte et klagebrev. Jeg har ikke tatt kontakt med dere tidligere, men jeg velger altså å gjøre det nå, i form av et åpent brev – som en slags kulturarvens, bloggskrivende geriljasoldat. Men jeg gjør det også for å spare tid, min og andres tid: Jeg vet at digitaliseringsprosesser er en arbeidsom prosess som ikke er gjort i en håndvending; en opprydding og digitalisering av skillingstrykk konkurrerer dessuten med tilgjengeliggjøringen av andre, verdifulle samlinger innenfor en institusjon. Men jeg håper dere har lest dette innlegget til ende, og så kan ta en vurdering på om skillingsviser skal flyttes frem i digitaliseringskøen.

Skillingsvisene jeg har nevnt ovenfor er bare en liten del av samlingen deres: Her er ildebrannsviser i snodige, små format, og viser om en misgeburht (et barn født med misdannelser). Her er dusinvis av kjærlighetsviser og sjømannsviser – og muligens også noen svært sjeldne 1700-tallstrykk med sanger skrevet av Petter Dass. Så da gjenstår det bare å si: Frem med den Bergenske kulturarven!