Historien om to gamle skillingstrykk i et rekkehus på Flatåsen, og hvordan de endte opp i Gunnerusbibliotekets spesialsamling
I mine første dager som nyansatt i forskningsprosjektet fikk jeg en gledelig overraskelse i posthyllen min på institutt for språk og litteratur: Et brev fra en mann ved navn Terje Olsen. Terje hadde lest en reportasje om forskningsprosjektet som stod på trykk i Adresseavisen, og hadde her merket seg oppfordringen til publikum om å melde fra til meg hvis man hadde skillingstrykk i privat eie. Han hadde to gamle trykk liggende hjemme hos seg, og disse visene hadde han så tatt kopi av og sendt til meg i posten: Kunne disse være av interesse for forskningsprosjektet?
Skillingsviser: Fra privat eie til institusjonalisering
Årsaken til at jeg gikk ut med denne oppfordringen i Adresseavisen er at jeg mistenker at det fins en del trykk rundt omkring i norske hjem; på loft, i gamle kister, blant gamle papirer man har arvet fra en mormor eller gammel onkel. Det hører jo med til historien om skillingsvisenes sirkulasjon og tradering at de først og fremst ble kjøpt av privatpersoner. Den lave prisen på trykkene – en skilling eller to på 1700- og tidlig 1800-tall – og senere ti øre eller litt mer, gjorde at mange hadde råd til å skaffe seg en skillingsvise. Ofte var nok visene samt enkelte andre typer småtrykk det eneste mange hadde råd til å kjøpe, da bøker var mye dyrere og generelt mer utilgjengelig. I dag er imidlertid majoriteten av trykkene, også de som vi er så heldig å nå få tilgang på, havnet på institusjon. De store bibliotekssamlingene, slik som samlingen i Gunnerusbiblioteket eller nasjonalbiblioteket, består for det meste av trykk som er donert fra store antikvarer og boksamlere, slik som for eksempel Thorvald Boeck. Han er såpass viktig at han skal få en egen bloggpost senere. En del av trykkene er også donert av anonyme privatpersoner opp gjennom historien. Men vi kan anta at det fortsatt er mange som har visetrykk hjemme – muligens også eldre, verdifulle skillingstrykk – og kanskje man eier man et slikt uten å helt vite at det dreier seg om skillingstrykk. Da håper jeg at historien nedenfor kan oppfordre flere til å tipse oss om de har trykk i privat eie.
Terje Olsens skillingstrykk
Terje Olsen visste utmerket godt at det var to skillingsviser han hadde hjemme. Visene hadde han funnet hjemme hos sin mor, blant noen andre papirer. Han tror visene stammer fra oldeforeldrene på morssiden, og han fortalte engasjert om sin familie når jeg kom på besøk i huset hans på Flatåsen. Terje er født og oppvokst i Bergen, og hans hans familie på morssiden er fra Førde, Nordfjord, Naustdal og Sunnfjord. Tilknytningen til Vestlandet er ikke uvesentlig i denne sammenhengen: Terjes to viser er trykt i Bergen og har handling derfra.
Den ene visen er datert til 1856. Dette er en elegi (dødsvise), eller minnevise fra 1856, om en ung dreng som omkom på sjøen sammen med sin kamerat. Slik som de fleste skillingstrykk fra denne perioden, er visen utstyrt med en lang tittel som avslører det meste av innholdet:
En liden Mindesang om Drengen Erik Ingebrigtsen Helle, som ved en Ulykkelig Seilads kuldseilede paa Reisen til Røldals Kirke, den 26de December 1855, hvor han i de skummende Bølger snart fandt sin Død, og hans Veen antages at hvile nogenlunde sammesteds indtil Opstandelsens Morgen…Forfattet som den Avdødes Ord.
De 19 versene – skrevet i den avdødes egen stemme! – er overstrødd med noter (*) som viser til bibelsitater, og dets viktigste budskap er memento mori: Kom i hu din forgjengelighet, gi blaffen i jakt på jordisk ære og gods. Som det heter i ett av versene: ”Lad mit Exempel være Afbildet for Jers Sjel,/ hvor snarlig det kan være, I byde maa farvel!/Al Verdens Lyst og Ære, Den flygter som en Strøm;/ I mindes kun tilbage, at alt er som en Drøm.” Den unge drengen blir slik tillagt status som en slags gjenoppstanden Kristusfigur, som predikerer og minner folk om at de må leve i tråd med Guds ord. Mot slutten av visen henvender den poetiske jeg-stemmen seg direkte til sine ”Forældre kjære”. Kanskje ble denne visen skrevet til guttens begravelse, og vi kan slik kalle dette en form for leilighetsdiktning (Diktet til en spesiell leilighet/anledning). Slike åndelige dødsviser er vanlige i skillingsvisematerialet. De kunne være skrevet av et nært familiemedlem, en prest, eller en lokal forfatter. Vi kan også klassifisere dette trykket som en nyhetsvise: Trykket forholder seg til tidens gjeldende konvensjoner for denne sjangeren av skillingsviser ved å gjengi når og hvor hendelsen fant sted. Med tanke på det begrensede ulykkesomfanget, kun to døde, samt det faktum at visen ikke går i detalj om selve ulykken som en ”nyhetssak”, er det likevel mer riktig å kalle dette en minnesang hvis innhold og åndelige uttrykksform likevel er såpass generelt at visen antakelig har blitt solgt og sunget til trøst og advarsel.
Det andre trykket består av to viser, og det er dessuten et kombinasjonstrykk, som vil si at det består både av poesi og prosa: De første seks sidene er skrevet som en innledning til den første visen. Tittelen på trykket er ”Politifremfærd i Bergen samt en Vise om den forvandlede lurendreier.” Denne tittelen er ganske lite vise-aktig, så allerede her antydes det at prosa-delen, altså innledningen, er viktigere enn selve visen. Dette trykket er interessant nok til det fortjener å inkluderes i forskningsprosjektet, så dette skal jeg skrive mer om senere. Men såpass kan jeg si: Det var en gang, på midten av 1800-tallet, en politimester i Bergen som begikk grov uforstand i tjenesten…. Nå gjenstår det å finne ut hvem han var, og om den polemiske beretningen er sann. Vi skal rett og slett være en slags historisk Spesialenhet for granskning av politiet.
Tilbake til Terje Olsen. Hvorfor hadde han akkurat disse to trykkene i privat eie? At den lokale tilknytningen til hans familie spiller inn – begge trykkene er fra Bergen – er det ingen tvil om. Men er det slik at hans oldemor eller hvem det nå var som skaffet trykkene, kjente til historien om lensmannen, og kanskje hun visste av eller kjente den avdøde drengen? Eller syntes hun at disse to var fine viser som hun gjerne ville synge, eller simpelthen ønsket å eie? Dette får vi aldri vite, men det er spennende å tenke seg til ulike historiske beveggrunner til at folk kjøpte skillingsviser – og rørende å tenke på at trykkene har gått i arv i generasjoner, for til slutt å ende opp i Gunnerussamlingen.
”Visene er donert av Terje Olsen”:Hvorfor man bør melde fra om trykk i privat eie.
Jeg ba aldri Terje om å donere trykkene; jeg spurte om jeg kunne få se på dem og om vi kunne låne dem til digitaliseringen. Det var han selv som valgte å donere dem, og det er vi takknemlig for. Terje sine skillingstrykk var i fin forfatning. De var blitt tatt godt vare på, men likevel var det veldig flott at han valgte å gi bort visene til Gunnerusbiblioteket: Trykkene hadde ligget i papirmapper – det er nok slik de fleste av oss ville valgt å oppbevare gamle trykk – men slikt papir etser opp eldre papir på lang sikt. I Gunnerusbiblioteket har de kompetanse på konservering og de legger alle trykk i syrefrie konvolutter. Terjes to trykk har dessuten fått unike ID-nr, og de blir nå digitalisert sammen med de øvrige trykkene. I databasen som prosjektet skal lage vil det være et eget punkt om proveniens (tilhørighet) under metadata (informasjon om de enkelte visene), og her vil det stå: ”Visene er donert av Terje Olsen.”
Jeg forteller her historien om Terjes skillingstrykk for å takke ham for at han generøst valgte å donere dem til Gunnerussamlingen, men også for å oppfordre andre til å melde fra om de har skillingstrykk hjemme. Det er ikke nødvendig å donere trykkene – selv om det er veldig flott at man gjør nettopp det, for da sikrer man at trykkene blir riktig oppbevart og derfor bevart for fremtiden – men det holder også om man melder fra til meg eller andre i forskningsgruppen om man har et eller flere trykk hjemme, for da kan vi ta kopi av eller låne trykket, og inkludere det i prosjektet slik at det får bli med i forskningsdugnaden de neste tre årene. Frem med kulturarven, også den i private hjem!
PS: Er du usikker på om det er et skillingstrykk du eier, eller om det dreier seg om et annet type trykk? Ta likevel kontakt, så kan vi komme og undersøke. Ingenting er så hyggelig som hjemmebesøk i kulturarvens tjeneste.