Digitaliseringen av skillingstrykkene ved NTNU Gunnerus har pågått siden slutten av mai, og er snart ferdigstilt. Veien fra viseboksenes mørke til skannerens lys er imidlertid lengre enn man skulle tro.
I dette forskningsprosjektet bruker vi ordet ”forsømmelse” for å beskrive skillingsvisenes svake posisjon i norsk kulturarv. Det vil si: Ett av prosjektets premisser er at vi mener at det er et misforhold mellom skillingsrollene faktiske rolle i kulturhistorien og fraværet av forskning på sjangeren. Dette er i og for seg også en forsømmelse på kuratornivå: Biblioteker og andre institusjoner som har samlinger av skillingsviser har gjort for lite skape oppmerksomhet om akkurat denne delen av samlingene sine, og visetrykkene i Norge har vært lukket inn i magasin over veldig lang tid. Men det er også viktig å være realitetsorienterte mhp. nettopp bibliotekene og skillingsvisene: For det første er bibliotekenes oppgave å bevare vel så mye som å tilgjengeliggjøre. For det andre er det slik at de fleste biblioteker av en viss størrelse i dag digitaliserer og tilgjengeliggjør sine samlinger i ett kjør – alt etter som hvilket materiale som har prioritet. NTNU Gunnerus har en veldig rik samling av verdifulle bøker, trykk og manuskripter, og mye av dette materialet regnes for å ha større historisk verdi enn skillingstrykkene. Men nå fikk vi, tror jeg, hoppe frem i digitaliseringskøen på NTNU Gunnerusbiblioteket fordi vi fikk til et forskningsprosjekt som viste seg å være liv laga – et veldig synlig bevis på at biblioteket tar den aktuelle, pågående forskningen på alvor. Heia Gunnerusbiblioteket!
Nervøse møter
Veien mot digitalisering har selvfølgelig ikke vært akkompagnert utelukkende av heiarop. I planleggingsfasen hadde jeg mange møter med bibliotekene; NTNU Gunnerus, nasjonalbiblioteket og andre institusjoner, hvor jeg ofte følte meg på tynn is. Læringskurven har vært stupbratt hva angår å selge inn et forskningsprosjekt for biblioteksfaglige autoriteter. – Jaha, men hvordan har dere tenkt å finansiere digitaliseringen? Kan kanskje nasjonalbiblioteket ta seg av skanningen? Skal visene katalogiseres; skal de legges inn i ALMA? Hvem skal lage excel-arket? Skal trykkene OCR-behandles, og hvem skal gjøre det? Men selv om meningene har vært forskjellige, og selv om min kompetanse på biblioteksfaglige spørsmål har haltet og vraltet, så har prosjektet blitt tatt på alvor hele veien. Jeg har lært at man kommer langt med ydmykhet når man blir svar skyldig, og at det er viktig å ikke lyve på seg kunnskap når man går inn i tverrfaglige samarbeid – men at det likevel må ligge en faglig selvtillit i bunn. Så langt om den psykologiske biten av forarbeidet. Hva så med andre forberedelser til selve digitaliseringen?
Liste med kravspesifikasjoner til digitalisering
Det som har tatt mest tid så langt i prosjektet er arbeidet med å utvikle en liste med kravspesifikasjoner til digitalisering. Du trodde kanskje det bare var å legge de gamle visetrykkene på en kopimaskin og trykke ”Skan”? Jeg visste at forberedelsene til digitalisering var mer komplisert enn som så – men at det skulle ta flere måneder, mange møter og omfattende mailvirksomhet med ulike fageksperter i inn- og utland, det visste jeg jo ikke. Jeg har hatt et tett og veldig godt samarbeid med Gunnerusbiblioteket. De har vært lydhøre for mine innspill og har overlatt de fleste faglige avgjørelsene til meg. Det skremte livskiten ut av meg først, men nå ser jeg det kun som en fordel: Gunnerusbiblioteket er en liten institusjon men det tok ikke lang tid å oppdage at smått er godt, fordi vi slik har en tett dialog mellom konservator, de med biblioteksfaglig kompetanse og den tekniske delen av teamet som står for selve digitaliseringen.
Listen med kravspesifikasjoner gjengitt nedenfor ser kortfattet ut, men det ligger mange avveininger bak. Det handler først og fremst om hvordan man skal få til å bygge bro mellom et spesialisert og et mer allment publikum i en digital visning av skillingstrykk. Hvordan skal vi digitalisere på en slik måte at både en pensjonert slektsgransker, en skoleelev og en spesialisert historiker skal ha glede av databasen? For meg har dette vært et av de viktigste aspektene ved prosjektet: At tilgjengeliggjøringen via digitalisering kan skape en bred, allmenn interesse for skillingsvisene. Det er jo dette som er sjangerens særstilling i kulturhistorien, at den har tilhørt de mange, ikke de få, og den særstillingen ønsker vi å videreføre i digitaliseringen og i arbeidet med databasen. Samtidig ønsker vi at databasen skal være god å bruke for et spesialisert, mer akademisk publikum – og da spesielt forskerne fra prosjektgruppen. Vil alle brukerne ønske å se eventuell innbinding, og hvordan synliggjør vi at visene kan ha ganske ulikt format? Hvor høy oppløsning skal vi ha, er det mange som vil ønske å zoome inn på trykkene for å lete etter annotasjoner eller vannmerker? Skal vi bruke målestokk og skal vi digitalisere alle såkalte duplikater (viser som, tilsynelatende, er helt like)? Til slutte endte vi opp med følgende liste (i kortversjon her):
Målestokk eller ikke?
Vi hadde mange diskusjoner om hvorvidt vi skulle bruke målestokk under digitaliseringen eller droppe det, men landet på at vi skal ha det for å sikre synliggjøring av format. I databasen skal imidlertid målestokken implementeres som en tilleggsfunksjon som man kan klikke seg frem til. Tanken her er at målestokken kanskje vil virke forstyrrende på de brukerne som ønsker seg en ”ren” visning av de historiske trykkene – men at den vil være fin å hente frem for mer spesialiserte brukere som trenger å se de eksakte målene på trykket.
Innbinding: to scan or not to scan, that is the question
Hva så med innbinding, blanke sider og marmorerte sider? De fleste skillingstrykk er uten innbinding, men en del har flotte marmorerte innbindinger, og noen har enkel emballasje i papp. Det var tidlig klart at vi måtte digitalisere også disse, men spørsmålet var om disse elementene av trykkene skal vises i den ferdige databasen, eller om brukeren bør komme rett på tittelsiden. Etter mange diskusjoner kom vi frem til at i databasen skal brukeren møte tittelsiden på trykket først, og enten ha mulighet til å klikke seg frem og tilbake til innbinding og marmorerte sider med piltaster – eller så skal vi ha en egen visningsfunksjon for innbinding/hele trykksaken. Tanken bak her er at en spesialisert leser som er interessert i format og innbinding kan klikke seg frem til dette, men for å fange interessen til et allment publikum så er det best å la databasebrukeren komme rett på den flotte tittelsiden, ikke innbindingen. Da får det så være at vi konstruere en historisk autentisitet som uansett er anakronistisk.
Frem med kniven: Konservering og klargjøring.
Noen av de mest spennende trykkene, fra et trykketeknisk ståsted, er de som ikke har blitt snittet opp, og som derfor har beholdt en rett-fra-trykken-karakter. Vi liker disse spesielt godt fordi de viser hvordan trykket kan brettes ut som et stort ark i det vi kaller oktavformat. Her velger vi å skanne hele arket, slik at folk skal kunne få en opplevelse av hvordan de kan ha blitt solgt fra forhandlere, altså usnittet. En liten del av disse trykkene har imidlertid fått innbinding – antakelig av en konservator på biblioteket i sin tid – men uten at arkene har blitt snittet opp. Disse må selvfølgelig snittes opp for at man skal kun skanne sidene, og dette arbeidet gjøres av konservator Victoria Juhlin ved NTNU Gunnerus. Inngripen i eldre trykk, ja, men høyest nødvendig for at vi skal kunne se alle sidene. Dessuten bidrar digitaliseringen til at trykkene får lengre levetid: Foruten det åpenbare bevaringsaspektet – at digitaliseringen fører til mindre slitasje på de gamle trykkene fordi vi nå har dem digitalt tilgjengelig – så har vi også oppdaget en del trykk som ligger feil bevart, det vil si i sure konvolutter eller med surt papir som på sikt etser opp trykkene. I slike tilfeller settes Victoria på saken, som sørger for å gjennomføre nødvendige konserveringstiltak, og også legge dem i riktig emballasje, i syrefrie konvolutter.
Enkeltsidevisning eller oppslagsvisning?
Det mest dramatiske slaget i diskusjonene stod om enkeltsidevisning vs. oppslagsvisning. Altså hvorvidt vi skulle digitalisere dobbeltsider som dobbeltsider, eller separere dem som enkeltsider. Her utviklet det seg til en liten ordkrig mellom konservatorer på den ene siden og mer teknisk/praktisk orienterte spesialister på den andre siden. Krig er muligens et litt sterkt uttrykk her, men enhver faglig konflikt er spennende, synes jeg, når man driver med såpass stillferdige/fredelige ting som gamle trykk! Etter råd fra tre ulike konservatorer samt andre medlemmer av prosjektet så landet vi på dobbeltside-visning. Og her var det såpass stor uenighet at jeg måtte komme opp med en hel haug med argumenter, som ble til et langt tilleggsdokument.
Er alt dette små, ubetydelig detaljer? Kanskje, men akkurat her har jeg klokketro på pedanteri: Det fins flust av databaser der ute med underlige digitaliseringsløsninger, hvor små detaljer ødelegger opplevelsen av å komme tett på gamle tekster. Det blir ikke perfekt i dette prosjektet – det blir garantert noe vi kunne gjort bedre – men forarbeidet har iallfall vært ganske grundig, og veldig mye takket være at vi har fått så god hjelp fra sjenerøse rådgivere. Her er noen av de viktigste som har gitt verdifulle innspill til kravspesifikasjoner:
- Astrid Nora Ressem, førstebibliotekar ved Nasjonalbiblioteket
- Anne Eidsfeldt, konservator ved Nasjonalbiblioteket
- Are Flågan,digitaliseringsansvarlig ved Nasjonalbiblioteket
- Patricia Fumerton, direktør for English Broadside Ballad Archive (EBBA) ved UCSB
- Carl Stähmer, teknisk ansvarlig ved EBBA.
- Giles Bergel, ansvarlig for Oxford Ballads Online
- David Jansson, digitaliseringsansvarlig ved Svenskt visarkiv
- Karin Strand, direktør for Svenskt Visarkiv
- Den interne prosjektgruppen ved NTNU (8 stk)
- Stein Olle Johansen, seksjonssjef ved Gunnerusbiblioteket
- Ove Wolden, overingeniør ved Gunnerusbiblioteket
- Victoria Juhlin, konservator ved Gunnerusbiblioteket
Hjertens takk til alle dem! Lurer du på hvordan selve digitaliseringen foregår, og hva Knut, vår mann ved scanneren har arbeidet? Det får du vite i en nært forestående bloggpost. Det kommer også mer informasjon om hvordan det store arbeidet med excel-ark har foregått så langt, om Anne Sigrids noe spesielle vaskejobb, samt om en mann ved navn Ove som har et særegent forhold til klistremerker.
