*Dette innlegget er en pedagogisk tekst, skrevet som et eksempel til studentene på NORD2100 ved NTNU, som dette semesteret skal være gjesteforfattere og bidra med blogginnlegg. Men kanskje kan andre også ha glede av å lese om Margretha. Skjønt, «glede»…
Parateksten: Hva kan tittelsiden fortelle oss?
De fleste som studerer skillingsviser vil fortrekke å starte med tittelsiden, både fordi den ofte er det første vi møter (hvis trykket ikke er innbundet), men også fordi tittelsiden som oftest er tettpakket med informasjon. Det gjelder spesielt de såkalte nyhetsvisene som nevner detaljer om tid, sted og navn på de involverte, og som gjerne har en lang tittel som avslører deler av innholdet. På tittelsiden til visen om Margaretha leser vi følgende:
En bedrøvet synderindes
navnlig
Margretha Nielsdatter
Halstads
veemodige
Klage-Sang
Over
Hendes begangne Barne-Fødsel i Dølsmaal, og udøvede Mord paa sit eget Foster;
Hvorfor hun er dömt til at miste sit Hoved, som skal sættes paa Stage, men Legemet nedgraves i Jorden.
Hvilken verforttiente Straf hun skal udstaae ved Stenberget uden for Trondhjem i Februarii Maaned 1775.
Eenfoldig sammensat i hendes Fængsel,
og forfattet under den Melodie:
Hiertelig mig nu lenges etc.
Trondhjem, trykt Aar 1775
Det er et misforhold, en kontrast, mellom sympatifremkallende ord i tittelens innledende setning – “bedrøvet” og “veemodige” – og de harde fakta vi meddeles, om mord og henrettelse, i andre del av tittelen. Ved å kalle henrettelsen for den “velfortiente Straf” forberedes leseren på det som skal vise seg å være visens viktigste funksjon: Å advare mot synd og fortapelse gjennom å vise frem et eksempel på en som har trådt grundig feil, og som rettmessig straffes for det.
Vi kan regne med at datidens lesere og skillingstrykk-kunder var på sporet av visens innhold allerede ved de to ordene som er skilt ut og forstørret på titteliden: ”Klage-Sang”. Disse to ordene går igjen på flere henrettelsesviser fra samme periode, og de føyer seg dessuten inn i en kjent klassisk-europeisk tradisjon: På italienske og engelske henrettelsesviser (og andre typer tragiske viser) brukes ”Lamento” og ”Lament”, som betyr nettopp klagesang.
Is it true or is it fake?
Et vesentlig spørsmål som melder seg i møte med et slikt visetrykk er hvorvidt historien er sann: Har Margareta eksistert i virkeligheten, og ble hun dømt og henrettet for å ha drept sitt spedbarn i februar 1775? Her er det fristende å gripe til sjangerargumentet, og konstantere at trykksiden innehar alle karaktertrekkene som tilhører sjangeren nyhetsvise: Tittelbladet nevner sted, tid og navn, og i og med at slike spesifikke detaljer er med fremstår visen derfor som sannferdig. De fleste nyhetsvisene hadde korrekte gjengivelser på tittelbladet, men likevel fins det eksempel – spesielt fra den tidligste perioden (på 1600-tallet) – på at sannhetsgehalten i skillingstrykk halter og vralter. Så det er viktig å gå til andre kilder for å sjekke om historiene i hver enkelt nyhetsvise stemmer. Viser om forbrytelser har den fordel at man kan bruke rettsarkivene, og når det gjelder henrettelsesviser kan man også, i noen tilfeller, supplere med ministerialbøker (kirkebøker).
Skjønt: Sa jeg fordel? I Minesterialbok over Domkirken Sokn for perioden 1770-1819 fins ingen Margretha under februar, eller mars. Det er heller ikke å forvente, siden henrettelsesritualet – slik skilingsvisetittelen antyder – innebærer at forbryteren begraves på retterstedet, av nattmannen (Her kan du lese om hva en nattmann er: https://no.wikipedia.org/wiki/Nattmann). Men dere som skal undersøke en annen henrettelsessak, om Dorothea Brynnelsdatter, kan ta en kikk på ministerialboka for Fosen. Kanskje var det slik at man noterte ned navnet, også på henrettede, på mindre steder, mens de ble utelatt i større byer, slik som i Trondheim? Her trenger vi utvilsomt hjelp fra historikere!
Men hva så med rettsprotokollene? Man må påregne å bruke litt tid på dette: Protokollene i digitalarkivet er ikke transkribert, og ikke søkbare, så det er ganske omfattende jobb å stavre seg gjennom 1700-tallets håndskrevne kråketær på jakt etter navnet. Men jeg kan love adrenalinrush og historiesus når man endelig finner noe. Se, der er hun! ”Delinquetinden Margretha”!
Okei. Så kildene viser altså at historien stemmer. Da kan vi åpne trykket og se hva selve visen handler om.
”Nu maae jeg Døden lide, som begik Barne-mord”: Skillingsvisens tema
Visen kan oppsummeres med følgende dramaturgi: Margretha går frem til retterstedet for å motta sin straff mens hun reflekterer over sin forbrytelse, erkjenner sin synd og angrer fremfor Gud. Med sitt budskap om erkjennelse og anger er visen tematisk oppbygd over samme lest som lignende viser om mord, forbrytelser og henrettelser. Men den er likevel unik i den forstand at den også går inn i den tyngste materien: Den skildrer forbrytelsen og også den forestående henrettelsen. I vers 6 heter det, ”Nu maae jeg afskeed byde fra denne Verdens Jord: Nu maae jeg Døden lide, som begik Barne-mord”. Rett på sak, der altså. Og det er ikke noen ærerik død som skildres her: ”Mit Hoved skal affældes , mit Blod skal gydes ud; Mitt Liv hver time ældes til Dødens siste Bud”. Når visen omtaler selve barnedrapet heter det:
Nu maae jeg vel forfærdes, naar
jeg betænker mig, hvor Hiertet kan for-
hærdes, og jeg saa gruelig blev til en
Morderinde. Mit Foster dræbede: som
andre siden finde, I mødding stinkende
I Dølsmaal jeg det føder, slet
ingen veed deraf, jeg det og siden døder
og lægger det i Grav i Gaarden, hvor
der findes saa meget Grus og Skarn,
At just min hensigt vindes, og skiuler
der mit Barn
Detaljene her er nokså grusomme: Margretha drepte sitt nyfødte barn ved å drukne det i gjødseldyngen (”Mødding stinkende”), altså stedet på gården hvor man tømte utedoen. Merk bruken av ordet ”Dølsmaal”: Det er samtidens term for ”å skjule”, men det rommer gjerne mer enn bare å holde noe dulgt. Barnefødsler i dølgsmål antydet som oftest at man hadde unnfanget et barn utenfor ekteskap, og begrepet kunne også romme barnedrap, altså at man valgte å drepe barnet for å skjule sin synd. Skjønt ”valgte” er relativt: Samfunnets fordømmelse av kvinner som fødte uekte barn var såpass sterkt at det langt på vei kan forklare hvorfor mange kvinner gikk til det skritt å ta livet av sitt eget avkom. Fattigdom og nød og dertil manglende evne til å ta vare på barn spiller også inn her.
Versene som skildrer selve hendelsesforløpet er ikke de dominerende i denne visen. Forfatteren bruker mye mer plass på selve budskapet, som handler om at man må angre sine synder så man kan få tilgivelse og slik sikre seg en billett til himmelen. Om man ikke gjør dette så havner man i helvete:
Alt Haab om Liv er ude, Nu Tiden nærmer sig
At løse Livets Knude, Som vil henføre mig
Hen til det Stæd at være; Hvor jeg da være skal:
Enten til ævig Ære, eller til ævig Qval.
Når Margrethas siste stund har kommet er det maktpåliggende at hun løser ”Livets Knude”: At hun erkjenner sin skyld og angrer sine synder, for da kan hun sikres ”ævig Ære” fremfor ”ævig Qval.” I et annet vers henvender Margretha seg direkte til sin skaper: ”GUD se til mig i Naade!/ Straf ikke som fortient!” Spørsmålet her er altså ikke om hun har fortjent sin straff – i følge 1700-tallets moralske etikk, øye for øye, så har hun fortjent å dø – men hvorvidt hun evner å erkjenne og angre i tide, slik at hun slipper evig fortapelse. Det er det som er visens egentlige tema og klokkeklare budskap. Slik sett kan vi si at visen faktisk har en slags happy ending når vi leser siste vers:
Nu da, saa vil jeg siunge Min sidste Afskeeds-Sang;
Jeg haaber snart min Tunge skal faa en bædre Klang;
Naar jeg for Himlens Trone, Med Englers Harmonie,
Skal med forhøyet Tone Min Lovsang stemme i.
Her antydes det at Margretha har foretatt den riktige botsgang, og at klagesangen kan bli til en lovsang. Men fortsatt er vi bare kommer til vers 16: Det gjenstår 7 vers med tvil og nag og ”ydmyk” bønn til Gud, Jesus, og til ”Medchristne een og hver”. Man kan godt få lov til å si at det hele trekker ut i langdrag.
Form og poetisk stemme
Skillingsvisen om Margretha er fortalt over 23 vers. Rimmønsteret kan være litt vanskelig å finne på grunn av versenes oppsett, siden linjene ikke avrundes med utgangspunkt i rimmønsteret. Vi vet ikke helt hvorfor det er slik, men på grunn av skillingsvisenes relativt lave status (De skulle selges raskt og for en billig penge) så kan vi kanskje gjette at det skyldes hastverk og trykktekniske begrensinger snarere enn noen kunstnerisk avveining. Se på følgende vers:
I Dølsmaal jeg det føder, slet
ingen veed deraf, jeg det og siden døder
og lægger det i Grav i Gaarden, hvor
der findes saa meget Grus og Skarn,
At just min hensigt vindes, og skiuler
der mit Barn
Hvis vi rydder opp litt, finner vi kryssrimet A-B-A-B- C-D-C-D:
I Dølsmaal jeg det føder, A
slet ingen veed deraf, B
jeg det og siden døder A
og lægger det i Grav B
i Gaarden, hvor der findes C
saa meget Grus og Skarn, D
At just min hensigt vindes, C
og skiuler der mit Barn D
Kryssrim er av de vanligste rimvariantene for skillingsviser, og antakelig var det utbredt fordi det er enkelt å skrive og greit å lese og synge. Melodien som oppgis på tittelbladet er en av de mest kjente i salmediktningen: ”Hiertelig mig nu længes”, i dag kjent som ”Velt alle dine veie”. Kan vi kanskje tenke oss at forfatteren valgte melodien først, og at versene ble komponert med melodien i bakhodet? De fleste skillingsvisene oppgir en kjent melodi på tittelbladet – noen ganger kan det stå to forslag – og angivelsen av en kjent melodi på tittelbladet kaller vi kontrafaktum.
Funksjon: Annonse eller merchandise?
Det er mulig å lese henrettelsesvisen i forlengelse av selve henrettelsesritualet, og henrettelsens viktigste funksjon var å avskrekke tilskuerne fra å begå kriminelle handlinger: Gjennom å bevitne destruksjonen av forbryterens kropp skulle publikum påvirkes til å avstå fra synd og forbrytelse. Visens mer praktiske funksjon vet vi lite om, for her fins det foreløpig få kilder som kan hjelpe oss. Men la oss likevel vende tilbake til tittelsiden for å foreta noen gjetninger om hva slags funksjon visen kan ha hatt i samtiden.
«Hvilken velfortiente Straf hun skal udstaae ved Steenberget uden for Trondhiem i Februarii Maaned 1775″
Bruken av futurum her er verdt å stanse opp ved, for betyr ikke dette at henrettelsen skal finne sted i fremtiden, at den altså ikke enda har blitt gjennomført på det tidspunktet når visen er skrevet? Jo, det tror jeg. Og det betyr, igjen, at dette visetrykket kan ha fungert som en annonse for henrettelsen: Kom, kom og bevitne selv den angrende synderinden! Hodet skal av og på stake, her er det bare å benke seg til! Hvor og hvordan det har blitt distribuert i den forbindelse vet vi foreløpig ingenting om: Stod det noen i datidens midtbyen og solgte trykket? Ble det distribuert fra Adressekontoret hvor datidens Adresseavis ble trykt, og ble det også trykt av datidens ”privilegerte” trykker, Jens Chr. Winding? Vet ikke, vet ikke, vet ikke. Men på grunn av bruken av futurum vi kan i alle fall anta at visen har blitt skrevet en gang mellom domsavsigelsen og henrettelsen. Faktisk så nevnes jo selve nedskrivningslokasjonen også på tittelbladet: ”Eenfoldig sammensatt i hendes Fængsel”. Forfatteren synes ikke å vite korrekt dato på dette tidspunktet – for da ville kanskje dette stått på tittelsiden? (Det gjør det nemlig i flere henrettelsesviser fra samme periode).
Så melder neste spørsmål seg: Ble visen også solgt og eventuelt sunget under selve henrettelsen? Selv om datoen ikke er tilstede på trykket, så skildrer jo visen Margrethas endelikt, eller – hvis vi skal tro tittelsidens bruk av futurum – så ser den for seg og dramatiserer hvordan hun ter seg og hva hun tenker i sine siste minutt på jorden.
I vers 20 leser vi også: ”Farvel nu een og alle, som er forsamlet her, at see naar jeg skal falde for det Dødende Sværd.” Siden Margretha ikke fikk noen kristen begravelse, så må vi gå ut i fra at ”forsamlingen” det vises til her er publikum ved retterstedet, som var det stedet kroppen også skulle begraves. Videre så nevnes også fraværet av hennes foreldre: ”Det er min Trøst i Nøden, At min’ Forældre kiær Afgangne er ved Døden, Og ey min Skiæbne seer.” Igjen får vi spesifikke opplysninger om Margretha, som stemmer overens med hennes biografi (Se under). Det blir imidlertid spekulativt å hevde at disse lokasjonsspesifikke henvisningene – til de som er der og de som er fraværende – betyr at visen faktisk ble solgt og sunget under selve henrettelsen. Vi kan tenke oss det mer som en dramatisering av selve hendelsen, som altså ligger frem i tid: Et forsøk på å aktualisere og levendegjøre det forestående for å skape en dramatisk effekt, og for å forsterke budskapet.
Da er det også fristende å tenke seg at visen ble messet frem av publikum, eller at det i alle fall stod en viseforselger og solgte trykket ved retterstedet i Steinberget. Det er vanskelig å tenke seg en mer morbid form for merchandise, men alt dette blir altså bare spekulasjoner, i påvente av flere bevis, om vi noen gang finner kilder på dette.
Hvem er forfatteren?
Skillingstrykkets forfatter vil ha oss til å tro at denne visen er skrevet av Margretha selv, og at den er ”eenfoldigt sammensatt i hendes Fængsel”. Det kan vi utelukke først som sist: Lese-og skriveferdighetene på 1700-tallet var lave, og om det nå var slik at denne Margretha faktisk var skrivekyndig, så ville hun neppe valgt en såpass spottende tone i omtalen av seg selv og sin misgjerning. Vi må imidlertid være åpen for at forfatteren har vært tett på Margretha i hennes siste stund, og kanskje endog sittet ved hennes side i fengselet: Som vi har sett inneholder visen detaljerte opplysninger om både ugjerningen og også om Margrethas biografi.
I dette visetrykket finner vi også et slags appendix , et tilleggs vers hvor det står: ””Fordum har følgende Vers været brugte i Dødens stund, dem jeg ogsaa vil bruge. Siunges som: Af levende GUD, jeg se”. Så følger noen bibelvers. Hvem er ”jeg” her? Igjen ønsker forfatteren å bille oss inn at det er hun som bærer jeg-stemmen i denne visen, Margretha selv,som har valgt disse versene. Og det kan godt være, men det er neppe hennes stemme vi hører. Antakelig er det forfatteren som ”eenfoldigt” har skrevet ned Margrethas bekjennelser i fengselet, og vi kan spekulere på om det her dreier seg om presten som kom for å klargjøre Margretha til den forestående henrettelsen (Se under: Margretha i sekundærlitteraturen).
Vi vet enda for lite om skillingsviseforfatterne, men det er verdt å merke seg at ”eenfoldig” er en ganske vanlig epitet for å beskrive forfattergjerningen, særlig i skillingsviser fra 1700-tallet: Det antyder en ydmyk holdning til stoffet som behandles. Enfoldig betyr troskyldig/naivt, men kan også bety ”ærlig”. Vi må grave litt mer i skillingsvisematerialet for å forsøke å komme til bunns i hva datidens forfattere la i dette begrepet.
Margareta i sekundærlitteraturen: Spor av hennes biografi
Henrettelsesvisene har den fordel over de fleste andre visetyper at de har tiltrukket seg noe oppmerksomhet fra historikere; dvs. at noen av visene (men på langt nær alle!) har blitt undersøkt av forskere. Margareta er, så vidt jeg har klart å finne ut, nevnt av to historikere: Kari Christensen har skrevet litt om visen i artikkelen ”Skillingsviser og Liigvers – kvinnestemmer fra en svunnen tid” (1993). Kristensen gjør en fin og interessant komparajon av Margrethas endelikt og skjebnen til en annen kvinne som døde året før, Madame Agnetha Susanna Angell, som døde i barselseng og som fikk en liig-vers skrevet til sin ære (”levnetsbeskrivelse av den avdøde og opplysninger om selve dødsfallet”, s. 181). På 1700-tallet var det viktig å få en ærerik død og bli begravet i viglset jord; og det fikk ikke Margretha (182-183). Cjhristensen skriver også utfyllende om hvem som stod for selve henrettelsen av Margretha: Tondheim hadde på denne tiden fått sin egen skarpretter i stedet for bøddel: dansken Frantz Wilhelm Stengel (1768-1796). Nattmannen het Peder Unsholt Biørgum; han skulle sette hodet på stake og begrave kroppen.
Den andre historikeren som diskuterer Margrethas skjebne er Torgrim Sørnes som har skrevet Mørkets Gjerninger: De Henrettede i Norge, 1772-1782 (2014). Det er dette som er go-to-boken om man vil vite mer om henrettelser i Norge i denne perioden: Sørnes har kartlagt samtlige henrettelser i Norge over to bøker. I kapittel 10 (s. 111-123) skriver han om Margretha. I følge Sørnes ble 32 år gamle Margretha arrestert for misgjerningen den 18. September 1773, og ble samme dag satt i arresten i rådstueretten i Trondheim (i kjelleren under biblioteket i midtbyen). Rettsdokumentene som Sørnes har undersøkt avslører at en mann ved navn Johan Schmidt hadde hatt ”letfærdig legemlig Omgang” med Margretha, men det var han ikke alene om påstod han, og han slapp derfor straff. Margretha innrømte sin skyld og innrømmet også et annet barn født og begravd i dølgsmål året før. Hun bleførst dømt i bytinget, men anket til flere instanser, og aller sist til Høyesterett i København, hvor kongen kom til samme konklusjon: Margretha måtte dø for sin ugjerning. I følge Sørnes var det Ole Irgens, stiftsprost i Nidaros, som skulle forberede Margretha til døden, altså samtale med henne om hennes forbrytelse og hennes forestående botsgang. Kanskje var det også han som forfattet visen. Henrettelsen skjedde den 22. Februar i Steinberget ved Ila i Trondheim.
Aktuelle kilder til bruk i undersøkelse av henrettelsesviser (Et lite utvalg):
- Christensen, Kari: ”Skillingsviser og Liigvers – kvinnestemmer fra en svunnen tid.” i Harald Nissen og Monica Aase (red.), Til Opplysning: Universitetsbiblioteket i Trondheim 1768-1993. Tapir Forlag 1993.
- Kjus, Audun. 2010. «Eksempelet Sofie Johannesdatter».Tidsskrift for kulturforskning 9 (2): 91–101 –> Om den siste henrettelses, og siste henrettelsesvizen i Norge.
- Krogh, T (2000) Opplysningstiden og det magiske – Henrettelser og korporlige straffer 1700- tallets første halvdel. København: Samleren –> Om danske henrettelser frem til 1750; har et lite men godt kapittel om danske henrettelsesviser.
- McIlvenna, Una 2016: “When the News was Sung”, Media History 22: 3-4, pp. 317-333.
- McIlvenna, Una 2016: “Ballads of Death and Disaster: The Role of Song in Early Modern News Transmission”, J. Spinks, C. Zika (eds.), Disaster, Death and the Emotions in the Shadow of the Apocalypse, 1400–1700.London.
- Nielsen, Lone, Camilla Søs Krarup and Ewelina Szyburska Solgaard 2011: ”De melankolske mordere”. Student assignment published online at docplayer.dk/40507714-De-melankolske-mordere.html.
- Strand, Karin. 2016. Brott, tiggeri och brännvinets fördärv: Studier i socialt orienterade visor i skillingstryck. Stockholm: Gidlunds förlag.
- Sørnes, Torgrim. 2014. Mørkets gjerninger. De henrettede i Norge 1772–1782. Sandnes: Commentum forlag.
Kildetips til arbeid med henrettelsesviser
Her er en link til digitalarkivets oversikt over minesterialbøker for Sør-Trøndelag.
Og her er en av rettsprotokollene; med linken under kommer dere rett til innførselen om Margrethas (Avslag på appell Trondheim Rådstue anno 5. April 1774):
https://media.digitalarkivet.no/view/31391/56?indexing=
Noen forskningsspørsmål i møte med henrettelsesviser:
- Har disse visene blitt brukt som annonser forut for henrettelsen, og hvordan har de i så fall blitt distribuert?
- Har de blitt sunget på retterstedet, som spotteviser (nidviser) – og solgt som en form for merchandise?
- Hvorfor sto det ikke om disse henrettelsene i avisen?
- Kan vi sammenligne visenes funksjon som et medium for nyhetsformidling med sosiale mediers funksjon vis-a-vis aviser i dag?
- Hvordan kan henrettelsesviser brukes til å undersøke datidens syn på en rettspraksis som har gått ut av tiden?
- Er henrettelsesviser spesielt, og nyhetesviser generelt, mer flyktige enn andre typer skillingsviser, og i så fall hvorfor?
- Kan vi bruke denne sjangeren til å belyse politiske og sosiale endringer på tvers av de europeiske landegrensene i den tidligmoderne og moderne perioden?
