Min mormor pleier å sitere en av sine gamle lærere fra gymnaset: «Hva er den viktigste formen for mot? Tålamot!».
Og tålmodighet er sannelig én av de viktigste typene mot man trenger som forsker. Særlig når man forsker på sære gamle tekster. De siste par ukene har jeg nemlig tilbrakt time etter time, dag ut og dag inn, foran en skjerm på Nasjonalbiblioteket, for å se gjennom samlingene av skillingsviser som finnes der.
For å se gjennom disse visene må man forholde seg til noe så eksotisk som mikrofilm. Det er «fascinerende analogt», som en besøkende kommenterte. Flere store samlinger med visetrykk ble fotografert på 70-tallet og er tilgjengelige på filmruller i blanke bokser. Når jeg ankommer om morgenen tar en begeistret, men forvirret, bibliotekar turen inn i ei hylle han/hun aldri har sett før, og henter rullene. Jeg plasserer rullen i avspilleren og spoler meg avgårde gjennom hvite flekker, negativer og hundrevis av sider med mer eller mindre relevant stoff. Den ørlille knitrelyden mikrofilmen lager når den beveger seg er blitt en av mine favoritter, en lyd som for meg fremkaller en forventning på linje med krasling i innpakningspapir på julaften.
Og jammen er ikke disse rullene fulle av skatter! Under ser dere et av de mer humoristiske innslagene. Vi vet at skillingsviseprodusentene gjorde mye for å oppnå best mulig salg av ei vise: For det første uttrykte omslagene noe ekte og gjenkjennelig ved å oppgi en forfatter publikum kunne relatere seg til, som «En Kone i Balsfjorden», eller «En Soldat». For det andre var skillingsviseprodusentene opptatt av å ha fingeren på pulsen og publisere sanger om de nyeste og mest aktuelle hendelsene i samtiden, og for å forlenge levetiden til et trykk kunne det ofte ha setningen «Trykt i dette Aar» på omslaget.
I dette satiriske trykket kan vi hvertfall ikke anklage skillingsviseprodusentene for å mangle selvironi. Inspirert av mange moralske sanger har trykket fått tittelen «To tækkelige Sange». Her ser vi hvordan de har lekt seg med konvensjonen om autenstisitet og aktualitet i dette trykket, som er «Forfattet av Kanelius Rakklesen, en Tørrfisksjauer» og «Trykt for en Time siden». Trykket inneholder sangene «En mager Vise om Fedt» og «La mig faa raade. Tilegnet B. B.» – et tydelig spark til datidens utvilsomt mest brysomme mann i media, Bjørnstjerne Bjørnson.
Dette forskningsprosjektet har undertittelen «Den forsømte kulturarven». Og nå skal jeg legge fra meg skråblikket en liten stund, for skillingsviser er ikke bare artige. De er viktige. Vi har god grunn til å anta at skillingstrykkene i perioder har spilt en rolle i offentligheten som var like viktig, eller viktigere, enn avisene gjorde. Særlig i helt andre samfunnsklasser enn de vi vanligvis hører om i historiske framstillinger. Vil du for eksempel vite noe om tidlig marxisme i Norge, synet på tyskerne under krigen 1870-1871 (ja, lenge før verdenskrigene), forholdene i slummen på Vaterland (trykt av folk som bodde midt i den!), forholdet til Danmark i tiårene etter 1814, eller den norske dyrkelsen av den italienske frihetshelten Garibaldi, så kan du finne det her. Mellom oppskriftshefter for soldater, danseinstruksjoner, konsertprogrammer og begravelseshefter, på mikrofilmer hvor det i lange perioder er lettere å få øye på neglene til fotografen enn teksten på trykket.
Det skjer mye flott med skillingstrykk nå for tiden. Den alltid kunnskapsrike og hjelpsomme forskningsbibliotekaren Astrid Nora Ressem jobber på heltid med å få oversikt over skillingstrykkene på Nasjonalbiblioteket. Men hun er også den eneste! Hun forteller at hun har fått hjelp av flere andre bibliotekarer, og at Gry Giverholdt Bagstevold bruker 25% av sin tid på det møysommelige arbeidet det er å katalogisere trykkene. Resultatet av arbeidet deres kan man lete i her
https://www.nb.no/search?mediatype=b%C3%B8ker&subject=skillingstrykk* , og i prosjektet vårt her i Trondheim arbeider vi flittig med å få lagt ut alle Gunnerusbibliotekets trykk i en egen (og brukervennlig!) database.
I tillegg har Nasjonalbiblioteket mange interessante publikumsarrangementer som er godt besøkt, med kjendiser og bibliotekarer som snakker om og framfører skillingstrykkene. Men dette, nasjonalbibliotekar Aslak, er for lite og for seint! Når interessen er vakt hos publikum, må skillingstrykkene være tilgjengelige! Javisst blir de sakte men sikkert digitalisert, men de fortjener og trenger en ekstra løft, å settes på fast track! Nasjonalbiblioteket smykker seg med mottoet «Nasjonens hukommelse», og har dermed et spesielt ansvar. Dette er historien til mannen og kvinnen i gata, hvordan de elsket og sørget, hvordan de levde sammen, hvordan de forholdt seg til en stadig voksende verden. Alle bør kjenne til den, uten å sitte på Solli plass og spole seg gjennom filmruller.
Når de store mengdene skillingstrykk vi har i Norge blir ordentlig tilgjengelige må bøkene skrives på nytt. Litteraturhistorie, kulturhistorie, mediehistorie, politisk historie, språkhistorie – selve den norske offentlighetens historie vil få sine store hvite flekker synliggjort. Hører dere? Her er det arbeid som må gjøres!
