I dag florerer konspirasjonsteoriene om hvordan eliten i USA kidnapper barn og bruker dem i sine pedofiliringer. Før tiden trodde man at tyrkere og frimurere stod sammen om å bortføre folk for å spise dem. Advarsel: Sterkt rasistisk innhold.
Vi som jobber med skillingsviseforskning pleier å si at skillingsvisene var sin tids sosiale medier. Det kan høres ut som en desperat strategi for å gjøre gamle gule ark aktuelle for kidsa av i dag, men her skal dere få se et eksempel på hvordan denne sammenligningen kan ha noe for seg – for eksempel når det gjaldt spredningen av fake news og konspirasjonsteorier.
I artikkelen «Tryntyrken, Q og oss andre» fra Agenda Magasin https://agendamagasin.no/kommentarer/tryntyrken-q-og-oss-andre/?fbclid=IwAR2hzHdLdOoh_jS-aITwc5MQYXIwcv307zf0j7lyBlJXkr9CXe9JK9Rr8Ec, trekker Øyvind Strømmen linjer fra konspirasjonsteorien om frimurerne og «Tryntyrken» til de aktuelle konspirasjonsteoriene som flyter rundt på ulike nettfora, som QAnon, i dag. På 1800-tallet hadde man jo ikke internett, men gjennom nesten hele dette århundret hadde skillingsvisene en enestående posisjon som folkelig demokratisk medium. De var billige og raske å trykke, og kunne distribueres enkelt ved hjelp av gateselgere og kremmere som kom seg rundt i byen, og i hele landet. Dermed hadde man muligheten til å bruke skillingsvisene på samme måte som man kunne brukt en blogg eller en Facebookside i dag, og få publisert og spredt sine meninger. På den måten kunne man debattere, publisere motinnlegg og parodiere debatten – alt sammen i sangform. Hvis man var heldig og hadde skrevet en hit, fikk den også flere «klikk» ved at folk gikk og sang på den. Og hvis man hadde skrevet om noe folk var opptatt av og interessert i, hadde man sjansen til å tjene en god skilling (pun intended) på publikums frykt og fascinasjon for det fremmede.
En konspirasjonsteori som inspirerte til viseskriving, var myten om «Tryntyrken», eller «Tryntørken». Dette er bare én av de mange mytene som muslimers barbari (men også eksotiske og erotiske kultur) som florerte i kjølvannet av krigene mellom det osmanske rike og europeiske land, helt fra korstogenes tid og før det. Vi har for eksempel også viser i arkivet om norske sjøfolk som ble tatt som slaver i Nord-Afrika (les gjerne Vetle Lid Larssens bok om dette: https://www.cappelendamm.no/_1001-natt-vetle-lid-larssen-9788202350130)
En fellesbetegnelse for muslimer, eller for mennesker med brun hud generelt, var «tyrkere», enten de var fra Kaukasus eller Marokko. «Tryntyrken» var ordet som var brukt om «tyrkere» som kom til Norge for å kjøpe mennesker, gjerne jenter, for så å slakte dem, salte dem ned i tønner og spise dem. Hvem var det som hjalp dem med dette? Frimurerne, selvfølgelig. De var mellommenn som lokket til seg ofrene og tjente gode penger på denne forretningen. Den visa vi har om «Tryntørken» i Gunnerusarkivet framstår nesten som en parodi på mer skrekk-pregede viser, som åpenbart var et godt etablert tema. Samtidig som dikteren parodierer stilen slike viser ble skrevet i, vises de groteske forestillingene tydelig fram.
I kan tro, at Tryntørken er svær!
Han er svær!
Han er inte go’ at komme nær!
Komme nær!
Han har tryne ligesom en Gris!
Som en Gris!
Og han slagter Folk på rædsom Vis!
Rædsom Vis!
En Nat han kom til Hovedstaden
Og tog i Logen ind!
Og nu han tager Folk paa Gaden
Og slagter dem som Svin!
«Tog i Logen ind» – der har vi altså en klassiker fra konspirasjonsteoriene, nemlig frimurerne.
I en Tønde stor og bred!
Stor og bred!
Salter han os ned!
Han os ned!
Og den Tønna, ja den sender han!
Sender han!
Vel besponset ned i Tryntørkland!
Tryntørkland!
Der dens Indhold spises i en Hast!
I en Hast!
Saa gamle Kjærringer i Halsen sidder fast.
Sidder fast!
Og til Frokost tar han i sin Mund!
I sin Mund!
Denne store, tykke Kjøbmand L…!
Middagsmaden er en Kjærring tjuk!
Kjærring tjuk!
Og som Dessert han æter op en Pige smuk!
Pige smuk!
Derpaa han ta’er en Sup saa prægtig,
Den er af bedste Pigeblod,
Og saa til Eftasvær en vægtig
Basse tyk og god!
Som vi ser av gjentagelsene, har denne visa stort allsangpotensiale, helt uten å kjenne den fra før eller kjøpe visetrykket. Det er også en vise som man lett kan få «på hjernen», og når den i tillegg har en tematikk som var velkjent og preget av skrekkblandet fryd, kan vi anta at den var en slager.
Det er kanskje særlig hendelser hvor vi har et inntrykk av at vi ikke får all informasjonen, som inspirerer til konspirasjonsteorier og fremmedfrykt. Det var så som så med utenrikspolitisk dekning og hvor tilgjengelig den var for folk flest, og visene som krigen mellom Prøyssen og Frankrike i 1870-1871 var preget av sterk anti-tysk stemning. Ut fra disse visene kan vi trygt anta at Bismarck, navnet på den tyske ministerpresidenten, var å regne som et skjellsord i Norge på denne tiden. I viser som «Haaropkjøbervise: Bimarcks Landsmænd i Norge» blir kvinnene advart mot tyskere som reiser rundt for å lure fattige unge kvinner til å selge håret sitt:
5. Ja tænk dem at Haaret, Fruentimmernes Pryd,
Der ligehøit skattes i Nord som i Syd,
Det faar disse Hunde, der værd var et Spark,
Sig tilsundt af Fattige Folk for en Mark.
:/: Saa galt er det fat
Med bonden her, at
En mark i Kontanter for ham er en Skat:/:
6. I Trondhjem fornylig en Tydsker man saa,
Fra Hus og til Hus saa’s han lurende gaa,
Han talte med Pigerne, smisked og lo,
Og hvad han fortalte, de syntes at tro.
:/: Ta i aa dra
Han Haar ville ha’;
Men etsteds det vist er, han Skidt kom derfra :/:
Tyskeren lover ei jente seks skilling for håret, men er ikke til å stole på: «Som Tydskerne pleier, han holdt og sit Ord; / Han smilte og tænkte: «Kreuzdønner und Mord, / Jeg snauklipper Pigen, og saa ein, zwei, drei / Med haaret og Pengene løber min Vei!». Visedikteren legger her inn muligheten for at den som synger kan parodiere denne slu utlendingen også språklig. Både viser om Tryntyrken og om håroppkjøperne ble markedsført som humor, jamfør denne annonsen:
Disse visene har til felles at de forteller om hvordan disse fremmede – enten de var tyskere eller muslimer – var ute etter å «ta damene våre» (høres det kjent ut?), mer spesifikt: De ville krenke damenes kropper på en eller annen måte. Enten ved å på kannibalistisk vis bokstavelig talt fortære våre unge piker, eller lure til seg deres jomfruelige «Pryd», håret, som gjennom historien alltid har vært en symboltung del av en kvinnes kropp.
Les mer om Tryntyrken i boka Konspiranoia fra 2001 https://www.humanistforlag.no/konspiranoia.5543832-325901.html
Her i skillingsviseprosjektet har vi også skribenter på saken: Gerd Karin Omdal skriver bla.a om «Tryntørken» i sitt kapittel i prosjektets antologi, som kommer på forlaget Scandinavia Academic Press i desember 2021.
Men fenomenet spredning av konspirasjonsteorier i skillingsviser er et emne som trygt kan tåle mer forskning. Noen mediehistorikere eller religionsviter, for eksempel, som er interessert? Bli med på laget! Vi har boller!
