Turen til Tsjekkia startet for så vidt på musikalsk vis: På flybussen inn mot Praha – akkurat i det vi nærmet oss den mektige borgen – ble jeg svært overrasket over å høre at bussjåføren spilte Smetanas Die Moldau over høyttaleren. Dette var det eneste tsjekkiske musikkstykket jeg kjente godt til. Kvelden før jeg dro var det nettopp Smetana, og Dvorak, jeg spilte på hjemmebane, når min samboer spurte hva som kjennetegner tsjekkisk musikk. Stolt kunne jeg på stående fot gi ham en nokså inngående analyse av de partiene som på nasjonalromantisk vis tonemaler elva Moldau som slynger seg gjennom det bøhmiske landskapet.
Så: Flybussen inn til Praha, akkurat i det vi endelig ser litt av det historiske Praha: Smetana! Dette er jo en veldig turistvennlig, nasjonalromantisk oppvartning på en flybuss, tenkte jeg rørt. Her har Værnesekspressen et og annet å lære. Men så merket jeg to tenåringsjenter som så på meg og kniste. Kikket meg litt rundt: Enda flere blikk i min retning. Og da forstod jeg at jeg her hadde inntatt rollen som den utenlandske turisten som spredte nasjonalromantisk stemning til alle på bussen.
Fra da av skulle mobilen få stå på lydløs. Frykten var stor for at apple music når som helst skulle spille av det patosfylte Smetana-stykket for tsjekkiske musikk- og litteraturvitere i Brno. Den klossete og nervøse holdningen skyldtes antakelig at det er mer enn 3 år siden jeg sist deltok på en utenlandsk konferanse in persona. Det som en gang var en del av det akademiske hverdagslivet fikk en brå slutt under koronapandemien. Og etter at det meste åpnet opp igjen er jeg er en av mange forskere som er avventende med å reise på konferanser, seminarer og møter. Slik vil det fortsette for min del. Zoom er gratis, tidsbesparende og miljøvennlig.
Men jeg var aldri i tvil om at konferansen i Brno den 8-10. september måtte bli et unntak fra den nye regelen. Da jeg ble kontaktet av Marie Hanzelková og Pavel Kosek forstod jeg at ved Masaryk universitet i Brno har de holdt på med det samme som oss: Å løfte frem det som en gang var en sterk og levende sanglyrisk tradisjon, men som i dag er glemt og gjemt. Nå hadde vi tre dager på å finne møtepunktene mellom ulike nasjonale tradisjoner. I tillegg skulle jeg få gjenoppdage gleden ved nye akademiske bekjentskaper, og lykken i møte med sentraleuropeisk gjestfrihet.
Kramářské písně: En gedigen kulturarv i miniatyrformat
Kramářské písně er det tsjekkiske ordet for det vi kjenner som skillingsviser. Písně betyr sang, mens kramářské er i slekt med vårt ord ”kram” (som i kramkar, krambu), som igjen kommer fra det tyske ordet for varer av lav verdi. Det er ikke bare betoning av det kommersielle som forener den tsjekkiske og skandinaviske skillingsvisen. De ligner også i et enormt emnemangfold (handler om alt mellom himmel og jord), bruk av kontrafaktum (kjent melodi på tittelbladet), utbredelse (en av de mest dominerende trykksakene i landet), og intendert publikum (variert, men først og fremst forbundet med de lavere klassene).
Den mest spennende forskjellen på de tsjekkiske og de skandinaviske visetrykkene er størrelsen på sangheftene. De tsjekkiske er i sextodecimo format: Ett stort trykk-ark brettet fire ganger, slik at sangheftet utgjør 16 x 2 sider (tilsammen 32 sider).
Dette betyr at de tsjekkiske sangheftene måler mindre enn en håndflate, og er akkurat halvparten så store som de norske skillingstrykkene, som oftest var brettet to ganger. Det unnselige formatet til de tsjekkiske visetrykkene ble ikke helt klart for oss – kan de være så små? – før vi fikk komme på biblioteket, Moravian Library, for å se på samlingen. Når konservatorene åpnet skinninnbundne visebøker og arkivbokser stod 20 forskere klemt sammen, nærmest panne mot panne, for å få se de små trykkene. Her var det bare å glemme covid: Vi skulle se på det som jo må være verdens minste sanglyriske trykksaker.
Et (mislykket) oppgjør med sjangerterminologi
I likhet med skillingstrykk fra de fleste land var kramářské písně små, enkle sanghefter, med trykk på hver side – i motsetning til de engelske broadside ballads, med trykk på kun én side. Et stadig tilbakevendende tema på konferansen ble derfor hvorvidt vi da kan bruke den engelske termen broadside om disse to-sidige trykksakene. Jeg posisjonerte meg eplekjekt imot: Vi må anerkjenne ulikheter i format fordi dette antakelig har påvirket både innhold og bruk av visene mer enn vi har anerkjent så langt. Patricia Fumerton, direktør av English Broadside Ballad Archive ved USBC, er i den andre leiren: Hun ønsker å koble den tsjekkiske tradisjonen sammen med den engelske og vil at vi alle holder oss til broadside-termen. Etterhvert skulle det til min fortørnelse vise seg at de tsjekkiske forskerne siterer en engelsk artikkel av meg når de tillater seg å bruke begrepet broadside ballad i sin kommende bok. Forresten så stod den gamle logoen til prosjektet vårt, «Norwegian broadside ballads», på min første powerpoint. Men heldigvis: I Tsjekkia blir eplekjekkhet belønnet med at man får være chair på sesjon etter sesjon, så jeg reiser hjem like eplekjekk som jeg kom.
Jeg fikk en time til å presentere de skandinaviske skillingstrykkene, og det var papers om engelske, tyske, nederlandske, slovakiske israelske og brasilske viser, i tillegg til mange spennende presentasjoner om de tsjekkiske kramářské písně fra det lokale forskerteamet. For min del var dette en gyllen anledning til å pusle sammen noen av brikkene til et europeisk puslespill som jeg håper å omsette i en søknad om forskningsmidler.
Sang overalt
Som de fleste europeiske sanger har også de tsjekkiske visetrykkene oppgitt en kjent melodi som visene skulle synges til. I løpet av konferansen fikk vi høre både profesjonelle musikere, kor og amatører synge sangene. På alle sosiale tilstelninger ble vi overrasket av sangere med historiske klesdrakter som sang med volum og innlevelse. Never mind lite sanginteresserte middagsgjester på en restaurant. Etter dag to av konferansen kjente jeg at Smetana-episoden på flybussen kanskje ikke var så ille likevel. I dette landet er det tydeligvis helt akseptert å overta det auditive rommet med sang.
Nedenfor er bilder av noen av sanginnslagene, med lydfiler for dem som er nysgjerrig på moldovsk folkesang og kramářské písně.
I tillegg til selve konferansen og konserter hadde Marie, Pavel og deres forskerteam laget en utstilling på Moravské zemské muzeum (Det Moroviske museum), Tsjekkias nest eldste og nest største museum. Her ble det klart noe annet som skiller kramářské písně fra de norske og skandinaviske skillingsvisene. De er sterkt knyttet opp mot katolske, religiøse skikker: helgendyrking, religiøse høytider, og pilgrimskultur.
En pilgrimsvandring
Slik gikk det til, at jeg på dag tre av konferansen befant meg gående bak et syngende kor, på en 4 km lang pilgrimsvandring i en tsjekkisk skog. Vi skulle til landsbyen Vranov. Turen var organisert spesielt for konferansen, et kor utkledd med moroviske folkedrakter var leid inn for anledningen. På dette tidspunktet bestod den internasjonale delegasjonen kun av språkforskeren Oren fra Israel og meg, resten var lokale delegater. Det stod klart for oss at her var det bare å go with the flow – i dette tilfellet: vandre i et sakralt tempo og ikke tenke på de museene man hadde tenkt å besøke i Brno eller at det hadde vært fint med noen timer på hotellet før neste svinesnitzel.
Pilgrimskoret sang religiøse kramářské písně om helgener, særlig om Maria. Jeg ramler ofte litt av i møte med mye religiøsitet på en gang, og merket meg istedet at skogen lignet til forveksling den fra Tre Nøtter til Askepott, minus snø. Akkurat da jeg nådde toppen av julestemning, i 25 grader sensommervær, med et religiøst kor foran meg i den mest øde delen av pilgrimsvandringen, fikk jeg øye på et håndkle hengende ved et hus, med et distinkt motiv fra Lofoten – slike som fins på puslespill og annen Norge-merch. Så så jeg et norsk skilt på bilen parkert utenfor. Jeg ropte til mannen som satt utenfor det Tyroler-lignende huset sitt: Er du norsk? Ja, og hei, så artig, hva gjør en nordkvinne her, om jeg hadde lyst til å komme inn på en kaffe. Men det tør man jo ikke når man treffer en nordmann med et litt suspekt utseende som bor alene i en ganske øde tsjekkisk skog. Og dessuten hadde jeg jo et pilgrimskor jeg måtte henge med på, takk skal du ha, og ha det bra.
Da vi endelig kom frem til målet for vandringen, pilgrimskirken i landsbyen Vrano, åpnet himmelen seg i et voldsomt, jærtegns-aktig uvær, og vi søkte ly på bakerste benk i en katolske gudstjenesten. På landsbyens eneste restaurant ble den sakrale stemningen skylt bort av øl og svinesnitzel – min siste i livet noensinne. Dagen etter tok jeg toget til Praha, like så sekulær som jeg kom. Men jeg setter pilgrimsvandringen høyt opp på listen over de mer (vid)underlige konferanseoppvartningene som er blitt meg til del.
Og Smetana? Ja, se det er en hemmelighet mellom meg og en smilende og blid taxisjåfør som kjører mellom Praha og flyplassen.
Link til konferansen, med program og opptak av alle innleggene:
https://www.phil.muni.cz/kramarskepisne/workshop/program
