En beretning om den fiktive «Martin på lokomotivet», en muligens ekte Martin på et helt annet tog, om tog-ulykke-skillingsviser, en jernbanoman forskningsbibliotekar med for mye fritid, og om togulykken som forsvant.
Norge, midten av 1800-tallet! De store dikternes og malernes land, preget av oversvømte kjerreveier og ufarbart villniss. Bare skillingsvisebærende kramkarer og lofotfiskebåter fant veien mellom landets bittesmå byer og isolerte bygder. Men fra 1850-årene begynte en transportrevolusjon i form av dampskip, kanalbygging og ikke minst: Jernbanen. Byggingen av jernbane i Norge forårsaket naturligvis store debatter og inngrep i landskapet, for ikke å snakke om nye handelsmuligheter og fritidssysler, og nye ukjente krefter, ingeniørkunst og teknologi førte med seg mange grusomme ulykker. Som så mye annet ble det selvfølgelig skrevet skillingsviser om dette.
Har dere hørt «Martin på lokomotivet»? «Menneske i livets morgen, tenk en gang på livets natt», og så videre. I visa møter vi Martin, som står på sitt lokomotiv i «dybe tanker, tenkende på ingenting» og dessverre kjører feil, kræsjer inn i Blaker skanse og ender med sitt hode på kommandantens gaffel. Den er grotesk og fornøyelig, og legger du på en skilling kan jeg forklare hvorfor den på mange måter er den perfekte skillingsvise! Men den er en parodi, skrevet av juristen Karl Falch Wasserfall for gøy og guttastemning i Det Norske Studentersamfund. Det har altså aldri hendt at noen har kollidert med tog i Blaker skanse. Den ble utgitt som vanlig skillingsvise også, og er dokumentert kjent og sunget på gata i Christiania minst så tidlig som i 1867. Men:
«Martin på lokomotivet» er faktisk basert på en annen vise, nemlig «En ny Vise om den sørgelig Tildragelse, som tildrog sig paa Kongsvinger Jernbane den 4de December 1862». Visa har noen ord og setninger, samt fornavnet på hovedpersonen, til felles med parodien. Den originale visa om ulykken på Kongsvingerbanen er diktet den fargerike figuren Hellik Sevaldsen (noen ganger stavet uten d, Sevalsen).
Hellik Sevaldsen var jernbanemann. Han hadde jobbet på de fleste jernbaneanleggene rundt omkring på Østlandet før han slo seg til ro som husmann, og han var kjent for å dikte viser og fortelle historier. I begravelsen hans i 1915 sa presten at «Avdøde kunne vært prest med den lærdom han hadde tilegnet seg ved selvstudium». Om noen av hans mange eventyr kan dere lese her www.nb.no/items/12489f…
Sevaldsen var mest kjent for å ha diktet visa «Josefine Dorothea», tilegnet hans datter med samme navn som emigrerte til Amerika. Den ble ganske kjent, og Alf Prøysen trykte den i sine skillingsvisesamlinger. Og denne Hellik skrev altså ei vise om en ulykke på jernbanen den 4. desember 1862.
Visa forteller om en «Martin», som jobbet som «bremser» (det var en egen jobb, bremsene måtte opereres manuelt) på Kongsvingerbanen. Han var omtrent 24 år gammel. Toget var lastet med grus, og var på vei mellom Maarud og Lillestrøm. Men så skjer det:
Hans Post paa Toget det mon være
At passe vel paa Vognene.
Til Vandstation de sig nu nærmer,
Hvor Linien helder noget ned.
Han Stoprer skulde sætte ned,
Hans Fod den gled og knuset blev.
Han sklir når han skal bremse toget, foten knuses og han havner under toget:
Ja hastig Død faar vistnok Mange,
Men knuses ei saa ynkelig;
Hans Krop i Parter blev saa mange,
Saa hver maa grue ved sligt Lig;
Hans Kjød og blod man skue saa
Paa Vognehjulet vorde gaa.
Grusomme greier. Visedikter Sevaldsen skriver at han kjente ham personlig, og at han sørger sammen med hans fortvilte mor og far, en trope vi kjenner fra flere hundre års tradisjon i viser om ulykker og katastrofer. Men: Denne hendelsen lar seg ikke bekrefte i noen kilder (foreløpig). Ikke i avisene fra den tida, og ikke i jernbanens driftsprotokoller.
Derfor har forskjellige folk antatt at den enten er fiktiv, eller at datoen 4. desember 1862 er en trykkfeil. I anmerkningene til visa i oria.no, Biblioteksøk og andre biblioteksdatabaser står det: «Hendelsen kan ikke verifiseres m.h.t. tid eller sted (Blaker). Angår sannsynligvis Arne Olsen Klokkerud, som ble overkjørt og drept på jernbanelinjen mellom Fetsund og Lillestrøm 8. juni 1863, og en avsporing uten personskade, likeledes i Fet, 4. desember 1872».
Men her må skillingsvisedetektiven protestere. Som vi har sett var parodien «Martin på lokomotivet» i bruk allerede fem år før den nevnte avsporingen i 1872. Arne Olsen Klokkerud la seg ned på sporet i fylla og ble overkjørt, så det er en helt annen type historie. Dessuten: Visedikter Hellik Sevalsen har satt forfatternavnet og ryktet sitt på den visa. De fleste viser var anonyme, så Sevalsen har brukt sitt som valuta for å selge bedre, og for å skape troverdighet. Autentisitet er et av nyhetsformidlende skillingsvisers viktigste sjangertrekk. Det var små forhold og rykter som gikk, så oppspinn ble snart avslørt. Hele mitt faglige skillingsviseskjønn tilsier at denne visa kanskje er justert og pyntet på, ja, men oppdiktet – nei.
Med andre ord: Bibliotekaren som har skrevet inn dette tok feil!
I jakten på mer informasjon satte jeg i sving tre hyggelige bibliotekarer ved Norsk Jernbanemuseum, men gjennomgangen av tilgjengelige driftsberetninger og annet førte ikke fram. Jeg gikk også til det skritt å bestille et kuriøst stykke litteratur:
Martin på lokomotivet : über alkoholbedingte Eisenbahnunfälle in Blaker und Fet 1862-1872 und deren Dokumentation in norwegischen Bibliotheken und Archiven : Reise- und Forschungsbericht av Johannes Bopp ; [aus dem plattdeutschen Manuskript übersetzt und ergänzt vom Oberlehrer i.R. Nis Asmussen]
«Johannes Bopp» viste seg å være tidligere forskningsbibliotekar Vegard Elvestrand (1939-2005), som her har gledet seg selv og muligens sine kolleger med en maskinskrevet røverhistorie om på mer enn 150 sider – på tysk – om spioner, geishaer, togreiser rundt omkring i Norge, Universitetsbiblioteket i Trondheim, internhumor om søk i gamle Bibsys, med mer. Etter å ha skummet gjennom denne satt jeg igjen med én muligens nyttig opplysning: Det ble født en Martin Pedersen på gården Grini i Rælingen 31. mars 1839. Men han finner jeg ikke igjen i arkivene etter det! Var det han som døde i desember 1862?
I letingen etter selve ulykken slo en digital kompis og lokalhistoriefagmann til med et funn i Adresse-Tidende for Brevig, Stathelle og Langesund, Lørdag 13. desember 1862.
«Igaar hændte en sørgelig Ulykke paa Jernbanen, idet ved Blakjer Station en Mand blev overkjørt og strax døde». 12. desember er ikke 4. desember, men det er ganske nær, ikke sant?
Kan dette være ulykken Hellik Sevalsens venn «Martin» døde i? Og var det Martin Pedersen født 31. mars 1839 som døde den dagen, og som er blitt foreviget i fiksjonalisert form i «Martin på lokomotivet»?
Letingen fortsetter i Stats- og Riksarkivet etter jul, og i mellomtiden skriver jeg på andre deler av den bestilte artikkelen om togulykke-skillingsviser til en antologi om sanger om tog og jernbane som kommer i løpet av 2025. Vil du også være skillingsvisedetektiv? Les Hellik Sevalsens vise om den stakkars Martin her, og se hva du kan finne ut: skillingsvisene.hf.ntnu.no/omeka/items/…
(Bildet øverst er av karettlokomotivet «Caroline», et av lokene som gikk på Kongsvingerbanen og andre i 1862. Kanskje det var en av «Carolines» søstre som fraktet grusen og Martin da han forulykket? Bildet er tatt av Arne Dag Røkke og eies av Museene i Akershus, https://mia.no/).
