Een havde en Far, een havde en Mor,
Een havde en Broder, en Søster,
som før sa’ Farvel til hjemlige Jord,
og nu fra de fremmede Kyster
Noen rekorder er av det tragiske slaget. Emigrantskipet Norge sitt forlis nær Rockall ved Hebridene den 28. juni 1904 er den verste enkelthendelsen som har tatt norske liv i fredstid: 230 nordmenn døde i ulykken som kostet totalt 636 mennesker livet. Om bord var også en stor gruppe russiske jøder; 207 av disse omkom; Danmark mistet 95 av sine borgere, og 92 svensker omkom. Men det var altså nordmenn som ble hardest rammet av de skandinaviske landene. ”Fra Hammerfest i Nord til Kristiansand i sør, fra Trysil i Øst til Bremanger i vest, så å si ingen regioner av Norge var uberørt av den store skipskatastrofen”, skriver Per Kristian Sebak i den eneste norske studien som fins om Norges forlis (s. 179). Denne ulykken er ekstrem også på en annen måte enn dødstallene: Forliset er det mest slående eksemplet på en glemt katastrofe i norsk historie, slik undertittelen på Sebaks boks gjenspeiler: D/S Norges forlis er den glemte ulykken. Selv hadde jeg aldri hørt om denne ulykken – inntil jeg fant et skillingstrykk.
Mitt skip er lastet med…
Dampskipet Norge hadde seilt i 6 dager, fra København via Kristiania og Kristansand, med kurs for New York, da det støtte mot en undersjøisk hindring i nærheten av Rockall utenfor Hebridene. Kapteinen, den erfarne Valdemar Gundel, skjønte raskt alvoret og beordret at passasjerene skulle varsles og livbåtene låres. Ingen omkringliggende båter kunne bidra med hjelp: Som de fleste av datidens passasjerskip hadde ikke Norge trådløs telegraf ombord. Ulykken skjedde dessuten på lyse morgenen, så nødraketter var nytteløst. Alt kapteinen kunne gjøre var å tute i skipsfløyten. Skipet sank tjue minutter etter sammenstøtet og kun 160 overlevde. Til tross for regelen om at kvinner og barn skal reddes først (Bare vent, det kommer en egen bloggpost om dette!): De fleste av de overlevende i denne ulykken var menn, og i blant dem var 19 år gamle Herman Theodor Portaas, senere kjent som dikteren Herman Wildenvey.
Wildenvey var en av de 28 heldige i en livbåt som ble observert av en tråler allerede dagen etter forliset; kapteinen på denne tråleren valgte å ta med de overlevende helt hjem til sin hjemhavn, Grimsby, nordøst i England, og det tok derfor hele fem dager før verden fikk vite om ulykken. De øvrige fire livbåtene fra skipet drev på havet i opp mot en uke før de ble reddet opp av skip og bragt til henholdsvis Hebridene, Aberdeen og Færøyene. Mange om bord i livbåtene, inkludert små barn, døde etter mange dager med røft vær og mangel på vann og mat; en livbåt med mellom 50-60 mennesker ble aldri funnet. En av de unge kvinnene som døde i forliset var Inga Ibsen, barnebarnet til Henrik Ibsen.
Når nyheten om ulykken kom tok det ikke lang tid før forliset ble en mediebegivenhet – en av den største i Skandinavia i det tjuende århundret – og nyheter om ulykken preget de norske avisene i dager, uker og måneder etter ulykken. I følge Sebak hadde blant annet Aftenposten egne korrespondenter i London og København som innhentet seneste nytt om ulykkens omfang; de overlevendes øyenvitneskildringer, samt rettsprosessen som fulgte i kjølvannet av ulykken (179). En del av artiklene var omfattende og detaljerte, og det er stor sannsynlighet for at det er nettopp avisene som har vært den viktigste informasjons- og inspirasjonskilde for visene som ble produsert om ulykken. Det fins flere skillingstrykk om akkurat denne ulykken. Her skal vi se nærmere på Erindring om Emigrantskibet ”Norge´s” rædselsfulde Forlis og Undergang da det stødte paa en Klippe ved Rockall i Atlanterhavet Tirsdag den 28de Juni 1904 medhavende ca. 800 Passagerer, hvoraf henimod 600 druknede.
En gang var vi emigranter
Denne visen er først og fremst sterkt nasjonalistisk. Dette er ikke minst tydelig i forfatterens valg av melodi, den kjente ”Sæterjentens Søndag”, komponert av Ole Bull i 1848:
Selv om dette er en nyhetsvise om et sjøforlis, så kan den også leses som en emigrasjonsvise skrevet i starten av den tredje og siste bølgen av utvandring i årene 1903-1910. Den første bølgen av utvandring foregikk i 1866-1873, mens den andre og største emigrasjonsbølgen kom i 1870-1890. I det mest aktive året for utvandring, i 1882, emigrerte hele 28.0000 nordmenn til USA, og for hele perioden er tallet på nordmenn som utvandret circa 800.000. Hva var årsakene til at nordmenn emigrerte til USA i stor skala i denne perioden? Beveggrunnene var sammensatte, men en ting kan vi i alle fall fastslå: Det var ingen som flyktet fra krig og kuleregn. De første utvandrerne på 1820- og 30- tallet flyktet for å få større religionsfrihet, men for øvrig handlet den store utvandret lite om religiøs eller politisk forfølgelse, og mer om jakten på et bedre liv. Den økonomiske krisen på 1870-tallet bidro til at utvandringen økte, men historikere har fastslått at det ikke kun handlet om forholdene i Norge: Mange ble fristet til å dra på grunn av alle mulighetene som lå åpne i Amerika; til bedre livsvilkår, sosial mobilitet, sterkere borgerrettigheter, ytrings- og religionsfrihet og større personlig frihet.
Utvandrere ved Seljestad skysstasjon i 1879 – det ikoniske bildet som bla.a ble produsert som frimerke til markeringen av 175 års jubileet for utvandringen til Amerika – viser antakelig reisende i et annet ærend, i følge en norsk-amerikaner. Se: https://www.nrk.no/urix/fotomysterium-i-seattle-1.11995229
Valget om å dra var imidlertid kontroversielt gjennom hele perioden, og disse kontroversene er synlige i visene som ble skrevet om emigrasjonen. I følge Amundsen og Kvideland er de som oftest enten en del av propaganda for Amerikareiser – eller motpropaganda. Skillingsvisene som argumenterer for at det er riktig å reise er de mest utbredte og også mest folkelige; motpropagandavisene er mindre utbredt og er i større grad skrevet av folk fra høyere samfunnslag eller folk i offentlig forvaltning/embedsverk – altså de som ikke selv var fattige og som derfor ikke så seg nødt til å emigrere. Forutenom avskjeden og selve reisen handlet mange av visene om bakgrunnen for hvorfor de må reise; om brutte forventninger til Amerika, og om hjemlengsel. Noen viser omhandler også agentene som sørget for å få dem av gårde, og som ofte lurte emigrantene inn på overfylte båter hvor mange døde under umenneskelige forhold under dekk.
Utvandrere fra Norge ombord på skipet S.S. Hellig Olav i 1904. Passasjerer i lugaren. Foto: Anders Beer Wilse/Norsk folkemuseum (digitalmuseum.no)
Forfatteren av dette visetrykket er tydelig kritisk til emigrasjon. Når forfatteren beskriver den melankolske avskjeden – ”Farvel da min Far, farvel da min Mor!/ Farvel da mit Lands Klippeborge! – så bringer han også inn ordet troskap: ”Farvel ogsaa du, hvem Troskab jeg svor – /Farvel Du! mit elskede Norge!” Kritikken av de reisende er ikke eksplisitt i denne visen; gitt reisens tragiske utgang ville det antakelig blitt for drøy kost for datidens lesere. I andre og tredje vers ligger det imidlertid en implisitt kritikk, både av emigrantenes motivasjon for å dra, og av dem som muliggjør reisen:
Een havde vel Hus og Hjem, ja og Gaard,
og kunde vel hjemme sig hygge,
men tykkes: «for lidt jeg ud av det faar,
jeg ud vil og prøve min Lykke!»
Ja alle de var af Fortrøstning fuld
og haabet i Hjertet det lued,
«Hist venter mig Held, hist venter mig Guld!»
Alt Lykken i Aanden han skued’.
I motsetning til en del andre emigrasjonsviser hvor nøden i Norge så vektlegger forfatteren av denne visen jakten på ”Lykke”, ”Held” og – enda mer påfallende – jakten på ”Guld”. Fremstillingen av emigrantene som gulljegere står i skarp kontrast til andre emigrasjonsviser som fokuserer på nøden i Norge, og som forklarer emigrasjon ut fra en eksplisitt kritikk mot norske myndigheters manglende evne til å ta vare på sine vanskeligstilte medborgere. Den mest kjente av dem alle, ”Farvel du Moder Norge”, er et godt eksempel. Her heter det i første vers: ”Du blev for knap i kosten imot din arbeidsflokk/men dine lærde sønner du giver mer enn nok”. Også visen om Norges forlis bringer inn knappheten i hjemlandet i første vers: ”I hjemmet det blev dem for smaat, for trangt,/og Længslen den drog dem med Vælde”, men kritikken mot norske myndigheter er ellers fraværende. I denne visen er det de reisende selv – på jakt etter hell, lykke og gull – som bærer skyld, samt de norsk-amerikanske slektninger som muliggjør reisen gjennom å sende penger:
Een havde en Far, een havde en Mor,
Een havde en Broder, en Søster,
som før sa’ Farvel til hjemlige Jord,
og nu fra de fremmede Kyster
Til reisen saa gavmild Penge har sendt
med Brevet i Posten: «Kom bare!
Med livet I her Jer godt finder tjent!
Med Reisen det har ingen Fare!»
Per Kristian Sebak har funnet ut at de reisende med D/S Norge hadde fått ”forlokkende Amerikabrev”, og at de fleste hadde fått tilsendt forhåndsbetalte billetter fra slektninger som allerede var i USA (61).
Amerikabrev – en viktig del av norsk kulturarv. Her fra de såkalte Stavik‐brevene (1880‐1950), Romsdalsmuseet/Kulturrådet.
«Man skriger og jamrer, river og slaar»: Dødskampen på havet
Slik viseforfatteren påpeker over så ble reisen regnet som trygg. Dampskipene ble utviklet og satt i drift på 1860-tallet og sammenfalt derfor med den første store utvandrerbølgen fra Norge til USA. Med de tidligere seilskipene kunne overfarten ta over to måneder, og forholdene om bord var ofte helsefarlige. De nye dampskipene kunne krysse Atlanteren på en drøy uke, og overfarten ble derfor mindre risikabel. Men som denne visen antyder så skortet det på sikkerheten om bord, og i flere vers hintes det dessuten om hvem det er som skor seg på godtroende nordmenns jag etter lykke:
I Havnen man ser en vældig Kolos,
Fuldrigget med Skorsten og greier!
Ja, den kan vel nok en Storm byde Trods,
naar stolt den på Bølgerne neier.
Her stuves de ind, – de Store – de Smaa,
«Vel mødt! her er slet ingen Fare!»
Og Ank’ret ophives: «Lad gaa! lad gaa
Med hele den brogede Skare!»
Igjen, ordvalget her er neppe tilfeldig: Folk ”stuves inn” i båten som er ”en vældig Kolos”, og de får høre at reisen de skal legge ut på er trygg. Ifølge Sebak var passasjertallet til D/S Norge uvanlig høyt for skipet på akkurat denne reisen, fordi selskapet DFDS hadde benyttet et smutthull i normale fraktavtaler med britiske og tyske rederier til å ta om bord russiske emigranter. De fleste av de 242 russerne om bord var jøder på flukt fra grusomme forfølgelser i Russland, og en del av disse hadde råd til å løse billetter fordi selskapene var nødt til å halvere billettprisene på grunn av en pågående priskrig. Muligens er det de russiske jødene som utgjør ”den brogede Skare” i verset ovenfor. I alle tilfeller var det høye passasjertallet sterkt medvirkende til at ulykkesomfanget ble såpass stort: Det fantes ikke nok livbåter om bord; de åtte livbåtene hadde kapasitet til 251 passasjerer – det vil si mindre av halvparten av passasjerene på skipet Norge, som altså hadde totalt 727 passasjerer om bord (Sebak, 36). Den første livbåten som ble forsøkt satt på vannet ble tatt av en dønning og knust mot skipssiden: ”Så fyldes en Baad, – men ak! i et Nu /For lastet, – for evigt den synked’,/ mens Dødskriget lød og fyldte med Gru/hver som end i Dødsangsten klynked,” lyder et av versene i visen. Selve ulykken og dødskampen på dekk i det skipet går ned skildres i dramatiske ordelag: ”Man skriger og jamrer, river og slaar/og la’r sig i Baadene falde!”
For øvrig er forfatteren mer diskret og mindre sensasjonalistisk enn tilfellet er i en del andre viser om sjøforlis: ”Hvem tør vel forsøge, driste sig til – hvad enten i Skrift eller Tale –/ Fuldt at beskrive det grufulde Spil,/end sige den Skræk at afmale”. I siste vers tar medlidenheten form av en bønn for de skipbrudne og for fremtidige reisende:
Gud trøste og styrke Enhver især
som maatte den Skjæbne friste;
Den som han elsked og havde kjær
Ved denne Ulykke at miste.
Og tag til Dig Herre, saa alle dem –
– ”Naar den sidste Dag mon oprinde –
som søgte forgjæves nye Hjem:
O, lad dem hos Dig det da finde!”
Dette er et klassisk avslutningsvers i nyhetsviser om ulykker, og religiøsiteten er tidstypisk for et kristent Norge anno 1904. Men det er også representativt for budskapet i en rekke andre viser om skipsforlis. Emigrantskipet D/S Norges forlis er den verste skipsulykken i den norske emigrasjonens historie, men det er på ingen måte den eneste, og det fins flere andre skillingstrykk om transatlantiske sjøforlis hvor emigrantskip er involvert. I utvandringens gullalder på 1870-tallet ble det skrevet flere viser om emigrantskipet ”Atlantics” undergang i 1873: ”Saa kjæmpestor og mægtig Jerndamperen skred frem,/Til fjerne store Vesten, vore Ønskers Maal og Hjem,” heter det i ett av versene i denne visen.
I 1888 kom visene om emigrantskipene Geiser og Thingvallas’ kollisjon i Novia Scotia i Atlanterhavet. Visen Min Kjærestes død om bord i Gejser fins i mer eller mindre identiske trykk både på dansk og norsk. ”Til Norge tryg han bød Farvel” starter den norske visen som er lagt i munnen på en ung pike hvis kjæreste reiser til Amerika for å tjene penger til at de kan bygge et lite hus ”nær ved Skovens milde Sus”. I fem år ”Saa virked han med Mod i Bryst,/ Var strævsom, sparede med Lyst”. Men så en dag får piken et brev «Hvori min Kjærest’ til mig skrev: /”Ser du, jeg er en Mand af Ord,/Paa ”Geiser” skal jeg nu om bord”. Pikens kjæreste kom aldri hjem: Da det danske skipet Thingvalla skar inn i siden på Geiser sank sistnevnte båt på fire minutter. 79 mennesker omkom i ulykken, alle sammen skandinaver – derav 30 nordmenn, 28 svensker og 21 dansker (Sebak, 16-17).
Det kommer båter
Jeg har ikke noen oversikt over hvor mange nordmenn som omkom på reisen til eller fra Amerika. Men jeg har noen andre tall, fra en annen reiserute, en annen tid. Vår tid. I følge Den Internasjonale Organisasjonen for Migrasjon (IOM) krysset mer enn 878 000 flyktninger og migranter Middelhavet fra Nord-Afrika og Midtøsten i 2015, det året vi så starten på det som nå har blitt en historisk flyktningkrise. Mer enn 3563 mennesker omkom på veien over til Europa. Det var i 2015. Siden har det bare blitt verre. Vi kan spekulere på hvor langt vi skal ha lov å gå i å sammenligne vår egen emigrasjonshistorie på 1800- og 1900-tallet med dagens flyktningkrise. I utgangspunktet er det anakronistisk å jevnføre hendelser som ligger fjernt i tid og geografi, og hvor den sosiopolitiske konteksten er såpass annerledes. Men så var det dette med båtene som fortsetter å komme; media som har sluttet å interessere seg for det som skjer, europeiske politikere som stenger grensene, og debattklimaet som har blitt iskaldt og fremmedfiendtlig blant folk flest. Da er det riktig, mener jeg, å sette til side akademisk forsiktighet.
Bilde hentet fra facebooksiden til Budbringeren fra helvete (Kristina Quintano)
Vi skriver selv historie og våre handlinger nå vil få konsekvenser i fremtiden. Hva vil senere historikere skrive om norsk og europeisk asylpolitikk på 2000-tallet? D/S Norges forlis er glemt i dag, men ulykken ble en stor mediebegivenhet i samtidens Skandinavia, i motsetning til flyktningekatastrofen som nå utspiller seg på strendene i Hellas, Italia og Malta. Når vi lukker øynene for krisen og slutter å forholde oss til båtene som kommer hver dag, så er vi ikke bare hjerteløse – vi er også historieløse: En gang var det nordmenn som satt i båter; nordmenn som «søgte forgjæves nye Hjem.» Når vi gjemmer oss bak lovverk for å stenge mennesker på flukt ute av Norge, er vi ikke bare hjerteløse – vi er også historieløse: En gang var det nordmenn som ble sluppet inn, og som fikk lov å bli værende. En gang var vi emigranter. Å lese skillingsviser handler nettopp om å minnes viktige deler av vår nære og fjerne historie – viser om ulykker inngår i en større minnekultur. Men tekstene kan også bidra til å vekke emosjoner, på tvers av tid og rom. De minner oss på at helt ordinær, anstendig medmenneskeligheten må gjeninnføres i dagligtale, i sosiale medier, og i politisk debatter.
Litteratur
- Svein Schrøder Amundsen og Reimund Kvideland: Emigrantviser, utvalde og kommenterte av Svein Schrøder Amundsen og Reimund Kvideland, Universitetsforlaget, 1975.
- Per Kristian Sebak: Katastrofeskipet Norge – den glemte ulykken. Genesis forlag, Oslo 2011.
- Jan Eivind Myhre: Norgeshistorie, 1870- 1914: Industrialisering og demokrati/utvandring fra Norge. Norgeshistorie.no. Universitet i Oslo
Erindring
om
Emigrantskibet ”Norge’s”
rædselsfulde Forlis og Undergang
da det stødte paa en Klippe ved
Rockall i Atlanterhavet
Tirsdag den 28de Juni 1904
medhavende ca. 800 Passagerer, hvoraf henimod 600 druknede.
Pris 10 Øre.
Eftertryk forbydes.
Georg Nancke’s Forlag.
Forhandlere antages og erholder høi Rabat ved henvendelse til forlæggeren, Georg Nancke, Stjørdalshalsen.Mel.: Sæterjentens Søndag: «Paa Solen jeg ser, det lider alt frem*.
Fra hjemmet de drog, – de Store, de Smaa –
Graagubber og sprækeste Karer,
Smaabarna som end hos Moderen laa,
af Kvinder og Mænd en stor Skare!
I hjemmet det blev dem for smaat, for trangt,
og Længslen den drog dem med Vælde
Langt bort fra sit Land, – saa langt – ak! saa langt –
Langt udover Norriges Fjelde!
Een havde en Far, een havde en Mor,
Een havde en Broder, en Søster,
som før sa’ Farvel til hjemlige Jord,
og nu fra de fremmede Kyster
Til reisen saa gavmild Penge har sendt
med Brevet i Posten: «Kom bare!
Med livet I her Jer godt finder tjent!
Med Reisen det har ingen Fare!»
Een havde vel Hus og Hjem, ja og Gaard,
og kunde vel hjemme sig hygge,
men tykkes: «for lidt jeg ud av det faar,
jeg ud vil og prøve min Lykke!»
Ja alle de var af Fortrøstning fuld
og haabet i Hjertet det lued,
«Hist venter mig Held, hist venter mig Guld!»
Alt Lykken i Aanden han skued’.
Så sælger han Hus, så sælger han Hjem,
mens Haabet i Øiet det blinker,
nu reiser jeg bort, nu følger jeg dem
til landet, hvor Lykken mig vinker,
farvel da min Far, farvel da min Mor!
Farvel da mit Lands Klippeborge!
Farvel ogsaa du, hvem Troskab jeg svor –
Farvel Du! mit elskede Norge!
I Havnen man ser en vældig Kolos,
Fuldrigget med Skorsten og greier!
Ja, den kan vel nok en Storm byde Trods,
naar stolt den på Bølgerne neier.
Her stuves de ind, – de Store – de Smaa,
«Vel mødt! her er slet ingen Fare!»
Og Ank’ret ophives: «Lad gaa! lad gaa
Med hele den brogede Skare!»
Og al Ting gaar bra, – om end af og til
Der «Noget» om Hjertet kan «klemme».
Det «er jo saa rart» – om ei man det vil,
Dog Tanken sig fæster «derhjemme».
Men Skibet det gaar sin vanlige Fart –
endnu kun en Tid – og vi havner
Did hvortil vi iler, længter – og snart
Amerikas Jordbund vi favner.
Ja – Mennesket haaber og tror og – spaar!
Hvem udgrunder forsynets Gaader?
Kun Han som tæller hvert Menneskes Haar,
Alene dets Skjæbne kun raader!
De føler seg tryg, de Store –, de Smaa –,
I Drømme de Haabet ei slippe.
Mens endnu i Søvnens Arme de laa!
Gaar Skibet sig ret paa en Klippe!
Hvem tør vel forsøge, driste sig til
– hvad enten i Skrift eller Tale –
Fuldt at beskrive det grufulde Spil,
end sige den Skræk at afmale
som greb her dem Alle – enhver især –!
Hvem fatter og tolker den Tanke
hos Den, som i Angsten, Døden saa nær,
sig klamrer endnu til en Planke?
De gribes af Angst og Rædsel «de Smaa» –
«De Store» af Vanviddets Kvaler!
– Det gjælder jo Livet – ei agtes paa
De styrendes Bønner og Taler.
– «I Baaden, i Baaden – før Skibet gaar
For evigt tilbunds med os Alle!» –
Man skriger og jamrer, river og slaar
og la’r sig i Baadene falde!
Så fyldes en Baad, – men ak! i et Nu
For lastet, – for evigt den synked’,
mens Dødskriget lød og fyldte med Gru
hver som end i Dødsangsten klynked.
Man raaber og skriger, forgjæves kun
Kapteinens befalinger løde –
og atter en Baad gled til Havets Bund,
De Andre der nede at møde!
Og lidt efter lidt, mens Kampen stod paa,
For Havet sit Rov at fravriste;
Mens Skyerne drev, og Bølgerne slog
sin Gravsang i Takt til det Sidste –,
sank «Dampskibet Norge» med Takkel, Toug –
Tilbunds i Altlanterens Vover,
Dets Master, dets Agterdæk og dets Boug
snart Bølgerne skyllede over!
Da Skibet gik ud, da var der ombord
Vel knapt otte Hundrede Sjæle!
Og reddet blev kun – ja Sorgen er stor –;
To hundrede knapt – var det hele!
Gud give disse Reddede engang vil
Den Lykke som de søgte – finde!
Det grufulde Spil de var Vidner til,
Vist aldrigen gaar dem af Minde!
Gud trøste og styrke Enhver især
som maatte den Skjæbne friste;
Den som han elsked og havde kjær
Ved denne Ulykke at miste.
Og tag til Dig Herre, saa alle dem –
– ”Naar den sidste Dag mon oprinde –
som søgte forgjæves nye Hjem:
O, lad dem hos Dig det da finde!”Aktietrykkeriet i Trondhjem
