I dette innlegget skriver jeg kort om hvordan og hvorfor vi laget databasen over skillingstrykkene ved NTNU Gunnerusbiblioteket. Databasen finner du som lenke i trådmenyen øverst i denne bloggen («Databasen»), hvor denne teksten også fins som PDF under fanen om prosjektet.
Hvorfor og hvordan ble skillingstrykkene digitalisert?
Skillingsvisene ved NTNU Gunnerusbiblioteket ble digitalisert for å bevare de skjøre trykksakene for fremtiden, og for at forskere og andre interesserte skal få tilgang til en kulturarv som frem til nå har vært utilgjengelig.
Skillingstrykkene som danner grunnlag for denne databasen ligger bevart i magasinet til NTNU Gunnerusbiblioteket på Kalvskinnet i Trondheim, i arkivbokser som kalles visebokser (”v.box” i databasen). I Gunnerusbibliotekets magasin fantes det 41 slike bokser. Tilsammen rommer de en sanglyrisk skatt som endelig skulle få nå skannerens lys.
Trykkene ved Gunnerusbiblioteket er i svært god tilstand sammenlignet visetrykk i en del andre samlinger: Visene eroppbevart på ett sted og emballert i syrefrie konvolutter. I prosessen med digitalisering fant vi imidlertid en del feilemballerte viser, og alle skillingstrykkene var dessuten utilgjengelige for allmenheten – både på grunn av strenge restriksjoner rundt tilgang, og fordi de ikke var søkbare.
Samarbeidet med Gunnerusbiblioteket startet i 2017, da jeg hadde flere møter med seksjonsleder Stein Olle Johansen, overingeniør Ove Wolden og konservator Victoria Juhlin. Det var Johansen som gjorde meg oppmerksom på skillingstrykkene, og som oppfordret meg til å lage et prosjekt. I januar 2018 var jeg så heldig å få midler gjennom forskningsrådets program Fripro, Unge Forskertalenter.
Digitalisering av Gunnerusbibliotekets skillingstrykk ble bekostet av biblioteket, og ble utført av Knut Sande.
skillingsviser
på Gunnerus, 2018
Overingeniør Ove Wolden hadde ansvar for prosjektet ved Gunnerusbiblioteket. Selve digitaliseringen ble gjort på bakgrunn av dokumentet Kravspesifikasjoner til digitalisering, som jeg utarbeidet i samråd med konservatorer og ansatte ved Gunnerus og ved Nasjonalbiblioteket. Kravspesifikasjonene fastsatte blant annet at alle innbindinger skulle digitaliseres (inkludert de som var bundet med enkel pappkartong) og at trykkene skulle skannes med linjal for å synliggjøre størrelsesvariasjoner. Vi bestemte også hva som måtte gjøres med konservering, og at duplikater og kopier skulle skannes på lik linje med unike trykk. Prosedyrene vi utviklet har senere inspirert andre institusjoner som har digitalisert sine trykk, blant annet Universitetsbiblioteket i Bergen og Glomsdalsmuseet. Hvis du ønsker å vite mer om digitaliseringsprosessen eller lese Kravspesifikasjoner til digitalisering kan du ta kontakt med Siv Gøril Brandtzæg.
Hvordan har vi jobbet frem metadata?
Mange av metadataene som dannet utgangspunkt for databasen er hentet fra en trykt katalog som ble utarbeidet av daværende bibliotekar Hanna-Sofie Molde i 1981: Skillingsviser 1558–1951 i Det Kgl. Norske Videnskabers Selskabs Bibliotek. Herfra har vi hentet følgende bibliografiske opplysninger: Forfatter, tittel, førstelinje, utgiver, melodiangivelse, trykkested og trykkeår. Moldes katalog ble skannet og OCR-behandlet av Gunnerusbiblioteket, renskrevet av våre prosjektmedlemmer, og metadata ble lagt inn i et excelark – prosjektets viktigste arbeidsdokument og databasens ”hjerne”.
Moldes bibliografiske data var presise og korrekte, men for å lage en moderne og brukervennlig database trengte vi ytterligere metadata. Arbeidet med å forske frem disse har pågått over fire år. Over halvparten av visene måtte dateres, og vi har laget emneord som har lagt grunnlaget for ordskyen i databasen. Vi har lagt til beskrivelser av illustrasjoner, utvidet attribusjoner (forfattere), og utvidet metadata på trykkested, trykkere og utgivere. Vi har lagt til nevnt sted og nevnt person som metadata, og har også laget koordinater til trykkesteder, som har lagt grunnlaget for kartet i databasen. Et eget merknadsfelt (Ekstra opplysninger) inneholder hundrevis av nye opplysninger om trykkene, stort og smått. Vi har også jobbet frem interaktive funksjoner, slik som innspillinger og transkripsjoner av et utvalg viser. Tilsammen dreier det seg om mange tusen nye innførsler på metadata.
- Datering av skillingstrykkene er gjort på bakgrunn av en rekke faktorer: Bruk av fraktur (gotisk skrift) versus antikva; undersøkelser av når trykkere, utgivere og forfattere opererte; på grunnlag av hendelser nevnt i visene, personer eller historiske episoder; språk og stil, osv. Der hvor presis datering ikke har vært mulig har vi brukt skjønn, og har angitt slingringsmonn (for eksempel 183*-184*).
- Kart over trykkesteder er laget ved å legge inn koordinater i excelarket (breddegrad og lengdegrad). Kartet i databasen angir hvorvidt et trykkested er sikkert og usikkert (antatt).
- Emneordene ble utarbeidet i samråd med nasjonalbiblioteket, men vi har utvidet emneordlisten for å reflektere emnemangfoldet i NTNU Gunnerussamlingens skillingstrykk.
- Illustrasjoner er beskrevet av en kunsthistoriker som sjekket samtlige trykk og som har beskrevet de topikale illustrasjonene (De som viser et konkret motiv), hva slags teknikk som er brukt (f.eks tresnitt eller foto), og hvorvidt det dreier seg om enkle border. ”Fp” = front page, altså er illustrasjonen på tittelsiden. ”Lp” = last page, hvor illustrasjonen er på trykkets siste side.
- Melodier er laget på grunnlag av Moldes bibliografi, men vi har fjernet stavelsesvarianter og feil, slik at det skal bli enklere å søke på melodier.
- Nevnt sted og nevnt person er laget ved å slå opp i trykkene. Disse kategoriene har ikke egne metadata i selve databasen (kun i excelarket), men vil dukke opp på fritekstsøk.
Under arbeidet med databasen fant vi også en del viser som ikke var registrert. Disse ble skannet og har fått egne metadata. Opprinnelig bestod samlingen av 1,197 skillingstrykk, til sammen 1,507 viser (Fordi et visetrykk kan inneholde mer enn én vise, jfr. Tre Nye Viser, o.l). Nå består samlingen av 1,433 visetrykk, og omtrent 1,700 viser.
Hvordan er databasen laget?
Databasen er laget på den åpne nettapplikasjonen Omeka. Overingeniør Håvard Eilertsen ved seksjon for IT-utvikling ved NTNU har vært ansvarlig for konstruksjon av databasen og han har vært med helt fra prosjekts begynnelse. Portalen til Omeka-databasen er designet og programmert av webdesigner Thomas Hansen fra Tidvis. Siden er lagd i Vue JS og består av HTML, CSS og JavaScript.
Hvem synger på innspillingene?
Stemmene du hører på innspillingene er Anne Sigrid Refsum og Siv Gøril Brandtzæg. Visene er spilt inn i et studio på Dragvoll. Vi valgte å spille inn kun to vers av hver vise: Poenget med innspillingene er ikke skjønnsang men snarere at brukerne av databasen selv skal kunne lære melodiene. Så langt har vi rukket å spille inn 109 viser. Vi håper etterhvert å føye til mange flere innspillinger, og også flere stemmer: Målet er at databasen skal romme et folkelig kor av både profesjonelle sangere og amatører, som kan gjenspeile hvordan skillingsviser har hatt en bred appell.
Hvilke viser er transkriberte?
Vi har valgt å transkribere de fleste visetrykk publisert før 1800 fordi den gotiske skriften er mindre lesbar på de tidligste trykkene, og fordi disse visene har særlig historisk interesse. Hvorfor har vi ikke OCR-behandlet trykkene? OCR = Optical Character Recognition som omgjør bilder til tekst. Foreløpig er OCR-behandling av eldre trykk med gotisk skrift lite presis, men teknologien er i stadig utvikling, og vi vil vurdere å gjøre dette etterhvert. Vi ønsker også å muliggjøre at brukere kan transkribere visene. Hvis du ønsker å bidra i prosjektet kan det være greit å vite at alle transkripsjoner som legges inn i databasen av publikum vil kvalitetssjekkes av en av prosjektmedlemmene før den legges ut. Her er noen av forskningsassistentene som har bidratt med transriberinger og arbeid med excelark, i tillegg til Anne Sigrid Refsum og meg selv:
Hvorfor ligger de digitaliserte visetrykkene både i databasen og på Gunnerus.no, og hva er forskjellen på de to plattformene?
Visetrykkene ligger ute på to plattformer, databasen for skillingsviseprosjektet og biblioteksbasen gunnerus.no. Slik håper vi at flere kan få tilgang til skillingsvisene. Likeså viktig er imidlertid at de digitaliserte trykkene sikres for fremtiden: Prosjektet som danner grunnlaget for databasen er et eksternfinansiert prosjekt med begrenset tidshorisont. Gunnerusbiblioteket er en institusjon med en historie som strekker seg tilbake til 1700-tallet.
De to plattformene har de samme visetrykkene og mange av de samme metadata. Imidlertid har Gunnerusbiblioteket valgt enkeltsidevisning (synlig som en sort strek mellom trykksidene) der hvor vi har dobbeltsidevisning (uten den sorte streken som skiller sidene). I Gunnerusbiblioteket er metadata sortert innenfor deres gjeldende bibliotekssystem, mens hos oss har metadata lagt grunnlag for de interaktive funksjonene som er mulig på en ekstern database. Med de to plattformene håper vi at skillingstrykkene nå kan få en ny fremtid som kan speile den plassen de en gang har hatt i vår kulturarv: Som en sanglyrisk skattekiste som alle kan forsyne seg fra.
Her finner du en link til Gunnerubibliotekets visning av skillingsvisene sine:
https://ntnu.tind.io/search?cc=Skillingsvise&ln=no&c=Skillingsvise
Er databasen ferdig?
Ja og nei. Databasen inneholder en komplett samling skillingstrykk, og prosessen med å skanne visene og konstruere en plattform for dem er ferdigstilt. Vi har også kommet langt med å lage rike metadata som skal gjøre det enkelt og spennende å søke og finne skillingsviser fra samlingen. Men databasen er ment å være en levende organisme som utvikler seg i takt med at vi forsker frem nye opplysninger om visene. Vi håper også at brukerne av databasen vil bidra til å utvide kunnskapen om enkeltviser.
På lengre sikt ønsker vi å OCR-skanne alle visetrykkene, slik at de blir søkbare som fulltekstdokumenter. Vi ønsker også å legge til mange flere innspillinger av enkeltviser, og å ha linker til innspillinger av profesjonelle musikere så vel som av amatører. For å gjøre illustrasjoner mer søkbare skal vi ta i bruk et verktøy som heter Image Recognition Tool, utviklet av forskere i Oxford, som gjør det mulig å søke på like illustrasjoner på tvers av trykkene.
På enda lengre sikt håper vi å kunne legge inn andre samlinger i databasen, slik at det blir en nasjonal database over mange – flere – alle! –skillingsvisene i Norge. Foreløpig har dette vist seg vanskelig fordi samlingene ligger hos institusjoner som har ulike praksiser for hvordan de katalogiserer trykkene sine og hvilke metadata som anvendes. Det er også flere institusjoner som enda ikke har skannet sine visetrykk. Men med teknologiske utviklinger fremover og ytterligere fokus på viktigheten av å digitalisere visetrykk for å bevare de skjøre trykksakene for fremtiden, kan en nasjonal database være innenfor rekkevidde. En felles plattform for alle skillingsviser i Norge ville gjort det mulig å få oversikt over hvilke viser, tema og melodier som var mest populære, og en slik felles database kunne gitt oss endelig svar på hva slags plass skillingsvisene har hatt i norsk kulturarv.
Og hva med visenes plass vis-a-vis en skandinavisk og en europeisk kulturarv? De siste årene har jeg brukt mye tid på å spinne et nettverk av viseinteresserte forskere på tvers av landegrensene. Samarbeidet har avdekket det vi allerede mistenkte: Skillingsviser var en svært viktig del av en folkelig kultur i de fleste europeiske land. Drømmen er derfor en felles europeisk database, med muligheter for kryss-søk på tvers av samlinger, oversettelser, og å samle felles kunnskap.
Takk til:
Senioringeniør Håvard Eilertsen og webdesigner Thomas Sørlie Hansen. Prosjektmedarbeidere Karin Strand og Anne Sigrid Refsum. Forskningsassistenter Astrid Eidhammer Austrheim, Benedikte Fiskergaard Ytterli, Kristin Eline Marthinsen, og Thea Benedicte Wikstrøm. Kunsthistoriker Ingrid Lunnan Nødseth. Fra NTNU Gunnerusbiblioteket: Stein Olle Johansen, Ove Wolden, Victoria Juhlin og tidligere bibliotekar Hanna-Sofie Molde. Fra Nasjonalbiblioteket: Astrid Nora Ressem, Anne Eidsfeldt og Are Flågan. Fra EBBA (UCSB): Patricia Fumerton og Carl Stähmer. Takk også til rådgivere Giles Bergel, David Jansson og Una Mcilvenna!
