Halloween-spesial: «Men Bladet sig rædsomt skal vende»! Spøkelset på Tabenhaug

Det var en mørk og stormfull aften da den vakre Rosette kjempet sitt livs kamp, og tapte. Siden har det brent en mystisk flamme ved Tabenhaugs prestegård, på et sted der intet gress vil gro. Et gjenferd stønner der fram sin sorg til evig tid.

I Tabenhaugs Præstegaard Have hver nat

I Løvhytten høres en Spøgen,

Det pusler og stønner saa ængstelig,

Det rasler, det flagrer og vægrer sig,

Som gribende Duer om Høgen.

 
Ved Have-Parken en Flamme rød,

Saa sørgelig glimter og bæver;

Det er en Plet, hvor ei Græsstraaet groer,

Som Duggen ei væder og Regnen ei toer,

Hvor Vinden saa underlig svæver.

I prosjektet vårt liker vi å framheve at det finnes en skillingsvise for enhver anledning, om ethvert emne og i enhver sjanger. Det betyr at arkivet vårt selvfølgelig også inneholder grøssere – og siden dette er uka for hekser, demoner og gjenferd, skal dere nå få servert en god, gammeldags spøkelseshistorie!

Sangen om «Des Pfarrers Tochter aus Taubenhain» ble diktet av Gottfried August Bürger i 1780. Den finnes i både franske og engelske versjoner, og fant veien som skillingstrykk via Danmark til norske bygder og byer allerede i løpet av slutten av 1700-tallet. Her i landet nøt den stor popularitet som «Tabenhaug-visa». Dere kan høre Høye Strand synge «Prestedotteri på Thabenhaug» slik den har vært i muntlig tradisjon i Seljord her: https://open.spotify.com/track/0JcVtW9QY0TrIzeE6LqvYS?si=BSurhX4WT3Gu31d2Sjnmpw. Vår utgave er utgitt av J. L. Sundt her i Trondheim, i 1870- eller 80-årene.

• 

Hva er så historien bak spøkeriene i Tabenhaugs prestegård? Nå skal dere få høre:

Og Præstens Datter i Tabenhaug
Var ung og munter isinde,
Var skjøn og som Duen uskyldig og from,
Saa mangen en Frier til Tabenhaug kom,
Og ønsket Rosette til Kvinde.

Diktet hører til den tyske romantiske Sturm und Drang-tradisjonen, og plasserer seg godt innenfor sjangeren «gotisk litteratur», med en rekke elementer kjent fra grøsser-romaner fra seint på 1700-tallet/tidlig på 1800-tallet (den beste innføringen i sjangeren får man i Jane Austens parodi «Northanger Abbey»). Viktige ingredienser i slike romaner er dydige jomfruer plaget av gryende seksuell oppvåkning, gamle slott, dekadente adelsmenn, strenge fedre og grusom død. Vi har allerede blitt introdusert for den vakre Rosette, her kommer junker von Falkenheim og slottet hans:

Nær Landsbyen kneiser paa Høien et Slot,
Saa stolt over Dalen det skuer,
Det prunker med herligste, fuldeste Maal,
Dets Mure som Sølv, dets Tag som Staal,
Dets Vinduer som Brænde-speiler luer.
 
Der sværmer en Junker af Falkenheim,
I vilde og stormende Glæder,
Men Jomfruens Blik staar til Slottets Pragt,
Og hjertet til Junkeren selv naar paa Jagt
Han rider i glimrende Klæder.

Her er det fare på ferde. Den dydige prestedatteren har latt seg sjarmere av junkerens rikdom og flotte klær når hun ser ham i jakten. Junkeren vet nok hva slags effekt han har på kvinner, for han skriver til henne «paa Silkepapir» at hun må avvise alle frierne sine, hun fortjener nemlig en ekte ridder. Han forteller at han vil komme til henne og snakke med henne. Han skal gi et lydsignal som når «En Nattergal kalder sin Hun», og da må hun gå ut og møte ham.

Han kommer indhyllet fra Isse til Fod,
Han kommer ved Midnattsstunden;
Med Sverd udi Beltet, Med Stav udi Haand,
Han sniger sig ind, som en svævende Aand,
Og stiller med Brødstumper Hunden.

Her bør alle alarmer gå for fullt for datidens grøsser-publikum – junkeren ankommer skjult i en lang kappe, han kommer ved det kritiske tidspunktet midnatt, væpnet med sverd! og den mistenksomme hunden blir bestukket med mat. Er dette en mann vi kan stole på?

Den naive og forelskede Rosette hører hans signal, og kommer ut til ham. Junkeren tar henne med seg til en løvhytte. Der sverger han henne sin evige troskap, og det kan selv ikke en dydig prestedatter motstå:

Han trak hende stilt til en Løvhytte mørk,
For Kjærligheds Vælde hun segned’,
Høit bankede Hjertet i svulmende Barm,
for Vellystens Aande saa brændende varm,
Uskyldigheds Flammer sig slukked’.

Hvordan tror vi dette går, da? Jo, utover høsten blir Rosette stille og blek, og når vinteren kommer kan ikke konsekvensene skjules lenger.

Da Vinteren kom og den isnende Vind
Foer vildt over stivnende Bølge,
Blev smækre Midje for bred og for lang,
Og Barmen for yppig og Kjolen for trang,
Ei længer hun kunde det dølge.

Den middelaldersk strenge far, presten, reagerer som forventet på datterens skjensel. Han juler henne opp og kaster henne ut i stormen:

Ta’er fat i den Bævendes flagrende Haar,
Med rykende Næver han griber,
Med hvinende Slag af et knudret Rør,
Den fine den snehvide Hud han afstrøg,
I hovne og blodige Striber.

Fortvilet søker den blodige Rosette tilflukt hos kjæresten på Falkenheim slott, og trygler junkeren om å holde løftet sitt og gifte seg med henne. Men han svarer:

Det haver jeg alderigen meent, lille Nar,
Hvor kan du da saadant begjære,
Thi jeg er oprunden af adelig Rod,
Og tog jeg en Kone af borgerligt Blod,
Min Stamme jeg maatte vanære.

Junkeren tilbyr henne ekteskap med jegeren hans, og så kan hun jo fortsette å være hans elskerinne? Da åpenbares vår heltinnes fulle vrede, og hun forbanner ham og hele Falkenheim-slekten.

Skamløse Forræder, hvad byder du mig,
Dig Himlens Forbandelse ramme;
Vanære saa vil jeg dit adelige Blod,
Elendige, vid, jeg engang var dig god
Nok for din elendige Flamme.
 
Saa gaa kun og tag dig en adelig Brud,
Men Bladet sig rædsomt skal vende,
Gud skuer og hører og dømmer os vel,
Og engang skal kanske den usleste Træl
Din fornemme Ægteseng skjænde.

Rosette stormer ut i vinternatten, og der setter fødselen i gang. Hun søker ly i den ulykksalige løvhytten der junkeren forførte henne.

En skrigende Dreng vred sig fra hendes
Skjød med Vee og usigelig Smerte,
Og da hendes Elskovs-Barn var født,
Da vred hun af Haaret en Guldnaal saa rød
Og jog den i Barnets Hjerte.

Umiddelbart etter denne grusomme handling angrer hun, og graver en grav til barnet med sine bare hender. «Der hviler du Arme i evig Fred, Undtagen al Spot og Elendighed, Mens Ravne mig hakke paa Steile».

Der er altså fortellingens ring sluttet. Nå vet vi at stedet der den mystiske flammen brenner og intet gress vil gro, er det uekte barnets grav. Rosette selv blir straffet på det mest middelalder-groteske vis: Hun blir dømt til steile og hjul. Det vil si at kroppen hennes bindes fast til eikene på et vognhjul. Bøddelen slår i stykker rørknoklene (lårbein, armer osv.) på en slik måte at hun ikke blør ihjel, men beinmargen til slutt trenger inn i lungene og framkaller det som heter fettlungeødem. Mens dette skjer, og en stund etter døden, festes hjulet hun er bundet fast i på en stolpe, så hun kan stå til spott og spe for alle forbipasserende, og bli hakket på av fuglene.

• 

• 

Vi kan smile litt av den sentimentale og høyttravende stilen i denne fortellingen, men de historiske fakta er ikke noe å le av. Folk ble faktisk henrettet ved hjelp av steile og hjul, og stigmatiseringen rundt å få barn utenfor ekteskap gjorde mordere av mange kvinner, se for eksempel
https://skillingsviser.no/en-vise-om-margretha-fra-trondheim-som-kastet-babyen-sin-i-gjodselhaugen/. Hvis gjenferd finnes, har disse kvinnene sannelig god grunn til å gå igjen.

Det er ved Parken den Flamme rød,
Som sørgelig glimter og bæver,
Der er en Plet, hvor ei Græsstraaet groer,
Hvor Duggen ei væder og Regnen ei toer,
hvor Vinden saa underlig svæver. 

Fra Høien, hvor Steilen og Hjulet stod,
Gaaer klynkende, saare bedrøvet
Et Gjenfærd hver Nat over frygtede Vei,
Vil slukke Flammen, men kan det ei,
Og stønner og rasler i Løvet.