Det er 30 grader og sol ute denne junidagen, men inne på universitet i Utrecht er det bekmørkt under foredraget om europeiske henrettelsesviser, skillingsviser som handler om en straffedømt som møter døden på bestialsk vis - med et stort publikum som vitner.
Foredraget var et samarbeid med britiske Una Mcllvenna og spanske Juan Gomis, og målet var å kartlegge hva som kjennetegner akkurat denne sjangeren på tvers av de europeiske landegrensene. Forut for konferansen hadde vi noen hektiske Skype-møter og en uendelig rekke med mailer og notater frem og tilbake:
”- I England var henging mest vanlig, mens avkapping av hode med sverd var forbeholdt overklassen"
- Barnefødsler i dølgsmål og blodskam er de to temaene som går igjen i de norske skillingsvisene, og henrettelsesmåten er avkapping av hode med øks eller sverd og hodet satt på stake"
- I Spania fins det først og fremst funnet viser om banditter som ble hengt.”
Slikt skrev vi. En underlig måte å innlede et akademisk vennskap på, kan man si, og dette var også første gang jeg skrev et foredrag sammen med noen til en akademisk konferanse. Men dette er mantraet til forskningsnettverket European Dimensions of Popular Print Culture (EDPOP): Det skal være sammenlignende studier, på tvers av de europeiske landegrensene, og alle foredrag skal være basert på samarbeid og komparasjon. Målet til EDPOP er å finne ut hvilke populærlitterære tema og sjangre som har vandret på tvers av de europeiske landegrensene, fra den tidligste trykkeperioden, via den tidligmoderne perioden og inn i moderne tid. Det handler om litteraturen som ikke havnet i noen kanon, eller er nevnt i litteraturhistorien – men som har gledet og oppdratt vanlige folk i mange hundre år. Nå er skillingviseprosjektet med som skandinavisk deltaker i EDPOP, og da startet vi like godt med de mørkeste visene.
Hva ble henrettelsesviser kalt på ulike språk? Sjangerbegrepene vi har funnet frem til så langt er Execution ballads eller good night ballads (England); Lament (Italia); Relaciones de reos (Spania); Complainte (Frankrike); Moritaten (Tyskland); Henrettelsesviser (Skandinavia). Vi var opptatt av å undersøke forskjeller i format: Den skandinaviske skillingsvisen er trykt på begge sider i et enkelt sanghefte, og slik var også de spanske visene, mens den engelske broadside ballad er (som navnet antyder) trykt på en side, og i Tyskland, Italia og Frankrike finner man begge variantene. Broadside ballads er generelt rikere illustrert – naturlig nok, siden disse ofte ble hengt opp på som veggdekor – men også henrettelsesviser med trykk på begge sider kunne være illustrert:
Fra venstre: Fransk Complainte trykt på verso og rekto av ett enkelt ark; tysk Moritaten trykt som vise i tverrformat (på en side);spansk Relaciones de reos og italiensk Lamento, begge trykt som sanghefte (ala den skandinaviske varianten).
De fleste henrettelsesvisene vi undersøkte er skrevet over samme tematiske lest, som – svært forenklet – går omtrent slik: Jeg var et rettskaffent menneske, inntil jeg ble fristet inn i synden (barn utenfor ekteskap, jakt på penger osv.), og nå er jeg på vei mot mitt rettersted! Jeg tar i mot min rettferdige straff! Se hvor jeg har havnet: Ikke gjør som meg! Lev rettvist og i sannhet med Gud! Se, der kommer øksen/sverdet/flammene. Unngå synden! Amen.
Henrettelsesvisen har en viktig didaktisk-religiøs funksjon: De skulle advare, avskrekke og oppdra, og slik sett var henrettelsesvisen skrevet i forlengelse av selve henrettelsesritualet: En henrettelse var en offentlig hendelse fordi publikum som møtte frem skulle skremmes fra å selv begå kriminelle handlinger gjennom å bevitne destruksjon av den jordiske kroppen. Om henrettelsene faktisk fungerte avskrekkende er en annen sak, for det er mye som tyder på at en henrettelse også ble regnet som prima underholdning: Ristede nøtter eller kastanjer, eller hva de nå gnafset i seg i underholdningens hete, og gispe kollektivt når hodene rullet eller hang og ble satt opp på satt på stake. Henrettelser var fortidens morbide reality-underholdning, og visene var skrevet i forlengelse av selve henrettelsen: Som en litt outrert form for merchandise, kan man kanskje si.
Det mest spennende spørsmålet er hvilken funksjon henrettelsesvisen kan ha hatt i de ulike landene. Det kan også se ut som om enkelte av visene trykt i Norge skiller seg ut på to viktige punkt: I de fleste europeiske land fantes det et vell av andre trykksaker, aviser og billige småtrykk, som også omtalte henrettelsene – mens i Norge (Og, i mindre grad, Danmark og Sverige) synes skillingsvisen å ha vært blant de eneste trykksakene hvor disse hendelsene ble mediert for publikum: Faktisk fins det mange eksempler på at henrettelser som fant sted i Trondheim på 1770-tallet ikke er omtalt i Adresseavisen. Hvorfor i alle dager skrev ikke en eneste avis i det nordenfjeldske Norge om disse henrettelsene? Dette spekulerer jeg på i en artikkel som kommer denne høsten. Likeså interessant er hvordan de norske skillingsvisene skiller seg fra f.eks de engelske ved at mange av dem synes å være skrevet i forkant av henrettelsen, og kan ha fungert som en annonse for hendelsen. Se på denne visen trykt i Trondheim, og sammenlign med en som er utgitt i England:
Til høyre: ”En bodfærdig Synderindes, ved navn Dorothea Brynningsdatter, vemodige KLAGE-SANG over hendes Børne-fødseler i Dølsmaal, og Drab paa trende af dem, det hun har begaaet i ugifte Stand, hvorefore hun er tildømt at halshugges med Øre, hovudet at sættes paa Stage, men Kroppen at nedlægges i Jorden, hvilket skal skje paa Røebergs-hougen sidst i Maji Maaned 1777, med videre, som Viisen ommælder". Til venstre: Britisk execution ballad om 27 år gamle William Stevenson ”who was executed at Durham on Saturday the 26th of August, 1727, for the barbarous Murder of Mary Fawden, near Hartpool in the Bishoprick of Durham; taken from his own Mouth the Night befoe his Execution, by a Person that went to visit him while in Goal”.
Hvis en vise ble trykt mellom domsigelsen og henrettelsen, slik den norske ovenfor antyder, så kan man også spekulere på om visen ble sunget under selve henrettelsen, som en nidvise/spottevise. Dette har vi foreløpig lite belegg for å hevde, men de europeiske forskerne på konferansen syntes også disse norske futurum-visene var interessante fordi de synes å skille seg ut fra henrettelsesviser fra andre europeiske land. Henrettelsesvisene fra de fleste andre land bærer preg av å være skrevet etter henrettelsen – de opererer, slik vist ovenfor, med preteritum på tittelbladet. Til gjengjeld har antakelig visene blitt trykt mer eller mindre umiddelbartetter henrettelsen. Det fins mange anekdoter om hvordan forfattere og trykkere sprang fra henrettelsesstedet til trykkeriet og fikk laget en vise om henrettelsen før liket var varmt – eller endog før henrettelsen hadde funnet sted, slik at de kunne selge den før publikum forlot retterstedet. ”Kjøp, kjøp, en vise om den angrende synder som endte sitt liv her i dag”…
William Hogarths The Idle 'Prentice Executed at Tyburn (1747). I midten er en kvinne som selger trykket ‘The Last Words and Dying Confession of Thomas Idle’ – selv om henrettelsen ikke enda har funnet sted!
I vår sammenlignende studie av europeiske henrettelsesviser merket vi oss også at de fleste visene er skrevet i første person entall, og at ”jeg”-et beskriver seg selv som en angrende synder(inne). I den franske og spanske tradisjonen er dette også synlig i sjangertittelen: ”Lamente” og ”Complainte” betyr klagesang. De skandinaviske henrettelsesvisene har gjerne også dette som tittel på tittelbladet, jfr. visen ovenfor. Antakelig skulle dette forsterke det religiøse budskapet om frelse gjennom bot. At den dødsdømte selv skulle ha skrevet visene er imidlertid usannsynlig: For det første er visene spottende og fordømmende, for det andre er henrettelsesvisene – som de fleste andre populærlitterære sjangre fra den tidligmoderne perioden – publisert anonymt: Vi vet ikke hvem forfatterne var. Unntaket her er Spania, hvor henrettelsesviser fra en spesifikk periode på 1760-tallet beviselig er skrevet av et selskap av blinde som hadde viseskriving som samfunnsoppdrag. I følge Juan skiller disse spanske henrettelsesvisene seg også fra lignende viser i andre land i den forstand at de er mindre fordømmende: Mange av de spanske visene handler om henrettelser av banditter hvis kriminelle handlinger var gjenstand for en viss beundring og heroisme fra publikum.
I skandinaviske skillingsviser, særlig fra den tidligmoderne perioden, henvises det ofte til en kjent melodi på tittelbladet (”synges til melodien…”/sing to the tune of…”). Dette kalles contrafactum, og var en vanlig paratekst i mange europeiske land. Hvorvidt dette betydde at de ble sunget vet vi ikke nok om, men vi kan i alle fall si at henrettelsesvisen var en populær sjanger på tvers av de europeiske landegrensene. Henrettelsesviser er en litterær sjanger som medierte en rettspraksis som (heldigvis) har gått ut av tiden i de fleste europeiske land i dag. Jeg avsluttet foredraget med å si at Belarus er det eneste landet i Europa som fortsatt praktiserer henrettelser. Men vi skal altså ikke veldig langt tilbake i tid for å finne henrettelser og også henrettelsesviser i Skandinavia og resten av Europa, og anbefaler å lese Audun Kjus sin artikkel om en av de aller siste henrettelsene som fant sted i Norge, i 1876. Hans artikkel om Sofie Johannesdatter er den eneste artikkelen som aktivt bruker en norsk henrettelsesvise i forskningsøyemed, så vi har mye å jobbe med i årene fremover. Frem med den norske og europeiske kulturarven!
Kilder:
- Kjus, Audun. 2010. «Eksempelet Sofie Johannesdatter».Tidsskrift for kulturforskning 9 (2): 91–101.
- McIlvenna, Una 2016: “When the News was Sung”, Media History 22: 3-4, pp. 317-333.
- McIlvenna, Una 2016: “Ballads of Death and Disaster: The Role of Song in Early Modern News Transmission”, J. Spinks, C. Zika (eds.), Disaster, Death and the Emotions in the Shadow of the Apocalypse, 1400–1700.London.
- Molde, Hanna Sofie. 1981. Skillingsviser 1558–1951 i Det Kgl. Norske Videnskabers Selskabs Bibliotek. Trondheim: Universitetsbiblioteket i Trondheim.
- Nielsen, Lone, Camilla Søs Krarup and Ewelina Szyburska Solgaard 2011: ”De melankolske mordere”. Student assignment published online at docplayer.dk/40507714-De-melankolske-mordere.html.
- Strand, Karin. 2016. Brott, tiggeri och brännvinets fördärv: Studier i socialt orienterade visor i skillingstryck. Stockholm: Gidlunds förlag.
- Sørnes, Torgrim. 2014. Mørkets gjerninger. De henrettede i Norge 1772–1782. Sandnes: Commentum forlag.
- Norske illustrasjoner er hentet fra Gunnerusbibliotekets spesialsamling, NTNU. Hovedillustrasjonen er fra en dansk henrettelsesvise (Nielsen, Krarup og Szyburska, 2011).
