Dette er et studentinnlegg fra kurset NORD 2112 «Folk og eventyr» våren 2021, et fordypningskurs i nordisk litteratur. Innleggsforfatter er Silje Syversen Huuse.
Musikkstrømmetjenestene i dag flommer over av både lystige, så vel som dypt melankolske og sørgelige kjærlighetslåter. Disse låtene utgjør vår tids «folkepop», og de spilles av ved enhver anledning. Å strømme musikk var riktignok ikke et utbredt fenomen flere hundre år tilbake i tid, men dette hindret ikke kjærlighetslåtene i å spre seg som ild i tørt gress!
Visa om Ragnhild den fagre er et godt eksempel på en slik kjærlighetsslager, men med et tragisk utfall. Selve handlingen lar seg enkelt og greit beskrives på tittelsiden:
En smuk Kjæmpevise, Om Kongedatteren, Ragnhild den favre; som styrtes i Glommen af Kjæmpen Herr Rolf, hvorover hendes Elsker Guttorm, som derved mister sin Brud, græmmer sig tildøde.
Som vi ser, forteller visa om en konge i Østerdalen, Hagen den kjekke, og hans fagre datter Ragnhild. Den episke handlingstråden sirkler i hovedsak rundt dramatikken som utspilte seg i kampen om å vinne Ragnhilds hjerte. Etter å ha avvist kongssønn etter kongssønn til fordel for Guttorm, en av Hagens hirdmenn, dukker plutselig «en drabelig Kjæmpe, Fra Rusland» opp. Kjempen heter Rolf, og han truer med å herje Hagens rike dersom han ikke får ta Ragnhild til kone. Etter å ha utfordret Rolf til en dramatisk sverdkamp, vinner Guttorm feiden om Ragnhild – samtidig som han på heroisk vis velger å spare livet til Rolf. Fortellingen kunne ha stoppet her, men hva er vel en kjærlighetstragedie uten et dramatisk vendepunkt? Den store katastrofen inntreffer idet den hevngjerrige Rolf oppdager Ragnhild på vandring nede ved «Glommen». Her beslutter Rolf å drukne både Ragnhild og seg selv, slik at de begge blir gjenfunnet som lik i elvestrømmen. Ragnhilds død utløser kraftige sorgreaksjoner hos både kong Hagen og Guttorm, som «græmmer sig tildøde».
En smuk Kjæmpevise? Det er vanskelig å tidfeste visa om Ragnhild, men vi vet i alle fall at den er å finne i en utgave av tidsskriftet Minerva helt tilbake til 1787, der en viss Weyer står oppført som «forfatter». Nå er det jo slik at mange skillingsviser er av ukjent opphav, men flere spor peker i retning av at Ragnhild den fagre har blitt skrevet av den unge studenten Niels Weyer. Han «begik adskillige poesier og poetiske forsøg» til tross for sine knappe 21 år på jorden. Kikker man på tittelsiden jeg har lagt ved et bilde av, ser man likevel at visa om Ragnhild markedsfører seg som en tradisjonell folkevise i gammel stil – altså, som en «Kjæmpevise» der forfatternavnet glimrer med sitt fravær. Anonyme tekstforfattere var på sin side veldig vanlig innenfor skillingsvisene, og kan nesten regnes som et sjangertrekk. Dette skyldes at forfatteren i seg selv ikke var særlig interessant, da publikum først og fremst var opptatt av selve teksten.
Mye tyder dessuten på at denne skillingsvisa går i dialog med en annen type folkelig diktning; nemlig sagnet. I boka Gard og grend, folkeminne fraa Østerdalen (1921) har Sigurd Nergaard gjenfortalt sagnene «Holsethaugen i Åmot» og «Kongshaugen i Elverom». Dette er typiske vandresagn som gjerne knytter seg til myteomspunnede gravhauger fra vikingtida, og de tar begge utgangspunkt i den tragiske skjebnen til Ragnhild nede ved «Glommen». Sannsynligvis har Weyer latt seg inspirere av ridderkamper og dramatikk fra disse sagnene i arbeidet med visa om Ragnhild.
Det finnes imidlertid flere utgaver. Mens Weyers vise bestod av 26 strofer (vers), finnes det også forkortede versjoner. Sangen om Ragnhild står nedskrevet i Østerdalen: Årbok 1975 med sine 21 vers. Årboka forteller at «sangen er nedskreved omkring 1820, af Hans Olsen Stokke, dengang Omgangsskolelærer i Hjørundfjord paa Sunnmøre». I den forkortede versjonen er fire av strofene kuttet ut, språket er noe modernisert, og kong Hagen har blitt til kong Haakon. Det som er bemerkelsesverdig, er at strofene som er kuttet ut i Sangen om Ragnhild forteller om Guttorms dype kjærlighet for Ragnhild. I de komplette utgavene krydrer disse strofene visa med en rekke følelsesladde kjærlighetserklæringer – sannsynligvis til glede for både lyttere og lesere. Ta for eksempel en titt på vers ni i Weyers versjon:
Saaledes jevnlig hans Klager lød,
Og Graaden ned af hans Kinder
Med Sukke blandet i Draaber flød;
Fra mosgroede Klipper, var Guttorms Graad
Hans Hjerte var kjækt, skjønt hans Kind var vaad
For Ragnhild den favre.
Men Ragnhild ble ikke værende bare i Norge. Visa ble omsider kjent på Færøyene under navnet «Det bodde en konung i Østerdal». Også Edvard Grieg må ha bitt seg merke i fortellingen om Ragnhild. Visa inngår faktisk blant de 19 norske folkevisene Grieg komponert klaverversjoner av mot slutten av 1800-tallet (opus 66) – under navnet «En Konge hersket i Østerland». Sannsynligvis er melodien Grieg komponerte over innsamlet av komponist og folkemusikksamler Ludvig Mathias Lindeman. Fra Lindemans innsamling finner vi i alle fall 8 ulike melodier; fra Andebu, Tørdal/Drangedal, Ringerike, Sigdal, Sørum, Oslo, Asker, Drammen og Østfold. En annen folkemusikkinnsamler, Catharinus Elling, står på sin side for en innsamling av 5 ulike melodier, der én går under tittelen «En konge hersked i Gulbrandsdal». Dette peker imot at visa om Ragnhild var svært godt utbredt på Østlandet. I F. A. Reissigers utgivelse «Norske Melodier. Frit bearbeidede for Pianoforte» fra 1862, er «En konge hersked i Østerdal» ett av stykkene. Som vi så i Griegs opus 66 er dette enda et eksempel på hvordan skillingsvisemelodier ble samlet inn som folkemusikk og tilgjengeliggjort for et mer urbant publikum i borgerskapet.
Ulike versjoner, ulike distrikter. Det må bety at denne historien har vandret rundt over land og strand, til og med krysset både hav og landegrenser idet den inntok Færøyene. Dersom vi tar utgangspunkt i dens opphav på Østlandet, vet vi at den har spredt seg videre på Vestlandet – blant annet til Sunnmøre. Enkelte eksemplarer er trykket i Christiania, og Edvard Grieg gjorde den trolig enda mer kjent i Bergensområdet. Man kan lure på hva som har gitt visa bein å gå på. Bein å løpe på er kanskje et bedre uttrykk, for den har virkelig nådd ut til et bredt publikum. Et typisk trekk ved skillingsviser er at de utbroderer hendelser gjennom sterke følelser. I visa om Ragnhild har de følelsesmessige aspektene omkring Ragnhild og hennes død, Guttorms sterke kjærlighet, samt bitter strid, blitt viet mye plass. Hvordan kan man for eksempel la være å bli grepet av sjette vers?
O Guttorm! (sukker hans qvalte Barm)
Du aldrig følte en Smerte,
Der ligned Kjærligheds bittre Harm,
Som nu fortærer dit Hjerte;
Er Elskov en Brøde, dens Straf er haard;
Og hvo har ei sukket i Hagens Gaard
For Ragnhild den favre,
Det er grunn til å tro at de hjerteskjærende kjærlighetsskildringene ga medvind til spredningen av Ragnhild den fagre. Verset ovenfor maler et bilde av kjærlighetens altoppslukende vesen, og setter ord på en følelse som fremdeles er lett å relatere seg til. Kjærlighet, kamp, sjalusi og død er velkjente motiver som tiltrekker seg mange lesere, også i vår tids litteratur. I tillegg er jo tittelen «En smuk Kjæmpevise (…)» forlokkende i seg selv. Kanskje bidro tittelen til å skape nysgjerrighet hos stadig nye lesere?
Form og språk. Ragnhilds popularitet kan kanskje skyldes noen formmessige grep som tiltalte publikum. Dersom man tar seg tid til å lese eller synge igjennom visa, vil man kanskje legge merke til det gjentakende rimmønsteret: A-B-A-B-C-C-D. Bare se her:
En Konge hersked i Østerdal, A
Hans Navn var Hagen den kjække, B
Han Stridsmænd havde foruden Tal, A
Hvis blotte Syn kunde skrække; B
Men derimod havde han allenstund C
En Datter, som nævntes i alles Mund C
For Ragnhild den favre. D
Ved første øyekast kan det virke som vi har å gjøre med et tradisjonelt kryssrim, som for øvrig er blant de vanligste rimvariantene i skillingsviser. Kryssrimet blir derimot brutt mot slutten, før omkvedet «For Ragnhild den favre» slår inn. Omkvedet bidrar til å forankre visa om Ragnhild i folkevisetradisjonen, da det legger opp til et mer deltakende publikum. Det blir enklere å synge eller danse med, ikke bare lytte. I tillegg er det slik at omkvedet ofte henger sammen med resten av teksten som en slags konstatering eller kommentar. I visa om Ragnhild er denne forbindelsen veldig tydelig, ettersom Ragnhild selv får æren av å ha navnet sitt i omkvedet. Både kryssrimet og omkvedet er typiske «husketeknikker» som peker mot at visa trolig er skrevet for å framføres muntlig. Også språket underbygger denne muntligheten ved å bestå av korte hovedsetninger som ofte begynner med «og», samt replikker.
Lytt til «Ragnhild» her og nå! I artikkelen «Viser på rek ut av si tid og inn i vår» beskriver Ola Jonsmoen hvordan enkelte av skillingsvisene vandret landet rundt som «sin tids folkepop» før de ble avløst av radio og grammofonplater. I dag kan man lytte til Ragnhild den fagre på flere ulike plattformer. Den er tilgjengelig både på Youtube og Spotify, vel og merke under tittelen «En konge hersket i Østerdal». Du kan lene deg godt tilbake og lytte til første vers av visa her, sunget av Reidun Horvei etter Griegs komposisjon.
Les mer:
Siv Gøril Brandtzæg: «Skillingsvisene i Norge 1550-1950. Historien om et forsømt forskningsfelt» i Edda. 2018, 2 (105): 93-109.
Sigmund Ilsaas: Østerdalen, Årbok 1975. Oslo: L. A. Toneff, 1976
Ola Jonsmoen: «Viser på rek ut av si tid og inn i vår. Om ein sørgeleg skjebne og ei heroisk vise på vandring Norge rundt» i Årbok for Nord-Østerdalen (2009).
Egil Lund: «Skillingsvisene var Norges viktigste nyhetskanal». 2018.
