Legger du øret inntil strikkagenseren kan du fremdeles høre pinnesangen
Vi som jobber med skillingsviser pleier å si at det fins ei vise om alt mellom himmel og jord, og om det i mellom. Krig, fred, kjærlighet, hat, jordras, kometer, kannibalisme, pølser. Men strikking, det har jeg ikke funnet et eneste visetrykk om. Og det er nettopp strikking det skal handle om her – ikke strikking som omseggripende fenomen, eller hvordan strikkebøker har overtatt sakprosamarkedet. Men strikkingen som en rød tråd i livet til moren min, Målfrid Brandtzæg. Hun skulle fylt 75 år i dag, og her er min hyllest til henne, og til alle som strikker.
Livets tråd
Mamma var et strikkende menneske. Strikkingen hennes fulgte årstidenes gang. Om vinteren strikket hun med ull, om sommeren med bomull. Hun strikket ved og for alle livets anledninger. Hun strikket også like inn i døden, men det kommer jeg tilbake til. Først skal det handle om strikkingen i livet til mamma, den røde tråden, selve livstråden.
Det fins noen få eksempler på strikkesanger i den norske sangkanonen. Strikkevise av Alf Prøysen har et vers for hver ukedag, og her nøstes prosessen tilbake til scratch, bokstavelig talt – fra klipping av sauen, ulla som kårdes, rokken som spinner, tråden som nøstes, til strikkingen, og til lilleguttens jakke «som får både rettbord og vrang». Dette er ikke Prøysens beste barnevise, den er egentlig ganske tam. Langt sprekere er Steinkjertrubaduren Gunnar Greens Vømmelkardong, om en av de mer bisarre gjenstander norsk husflid har avstedkommet. Vidar Sandbeck gjør narr av strikkende sladrekjerringer i visa Strikkemøter. Og har ikke doserne i barnetv-showet Fraglene også en strikkesang?
Gitt hvor utbredt strikking er og har vært i Norge, er det likevel overraskende lite sanglyrikk om fenomenet. Det er nesten så man kunne mistenke at strikking har vært regnet som en uviktig kvinnesyssel, ikke verdig å formes om til sanger og vers. Men vi kan anta at det fins en god del leilighetsviser om strikking i de tusen hjem, altså sanger laget til private anledninger. Slik som sangen jeg og mine søsken skrev til mammas 70-årsdag i 2018, til melodien «Vi lister oss så stilt på tå» fra Torbjørn Egners Kardemommeby. Å sette ny tekst til en kjent melodi kalles kontrafaktum. Det var den praksisen som gjorde skillingsvisene så populære i 400 år. Og det er den praksisen du viderefører når du lager sanger til konfirmasjoner og bryllup, trykt på fargerike ark. Da tar vi den rosa sangen, dere. I vår familie lager vi sanger til de fleste av livets anledninger. Vi gjør det i siste liten, gjerne med mye vin kvelden før festdagen, og vi ler godt av både nødrim og våre evner til å få frem det beste og verste i den det synges om. Til mammas 70-årsdag ble sangen fremført av barn og barnebarn, som alle var iført hennes strikketøy fra topp til tå.
Vi lister oss så stilt på tå, når bestemor skal tøve
Hun strikker mere enn hun må og mer enn vi behøver
Nå ligger mørket over land, i Steinkjer sover alle mann
Men bestemor strikker på rett og på vrang
Og se, kjolen til bamsen ble veldig lang!
Å strikk å strikk og strikk og strikk
Å rett og vrang og rett og vrang
Se, bestemor kan strikke når hun står og når hun sover
Og pinnene går opp og ned og holder det de lover
Om flyturen er riktig lang så klinger hennes pinne-sang
Hun strikker i bil, båt og sikkert i vann
Hun har strikket et skjerf til en badeand
Og blir det kaldt så må vi ha litt strikkeklær på kroppen
En genser, votter, hekla sjal og lue til på toppen.
Og klart vi trenger noe som, kan varme opp en manne-vom,
Hvis huden er fri kommer pinner på gli,
Og se, nesen får noe med mønster i.
Å strikk å strikk og strikk og strikk
Å rett og vrang og rett og vrang
Familien er ikke helt alene om å fryse
Så nakne glass får hekletråd som får dem til å lyse
Og hva med alle flasker små; man må jo varme vinen og
En ølvott til hver og til farfar i sær
Og se, Eva sin dukke får nye klær
Og når vi så har huset fullt og hytta nesten sprekker
Av hekleduker, putetrekk og lykter så det rekker
Da skjønner bestemor at nå, må andre Steinkjerbygger få
Hun selger til voksne og noe til barn
og får penger til nøster med mere garn
Å strikk å strikk og strikk og strikk
Å rett og vrang og rett og vrang
Mamma strikket for alle sine nærmeste, hun dekket oss fra topp til tå, slik vi hører i sangen. Når det ikke var mere hud igjen å dekke til, så strikket og heklet hun for andre typer flater: Duker til bord, puter til sofaer, lykter til vinduer, eggvarmere, telysvarmere, vinkartongvarmere, ølflaskevarmere, fyrbrikettvarmere. Det kan synes som om mamma ville dekke alle verdens flater med strikk. Hytta vår er så innstrikket at det nesten ikke fins nakne flater igjen. Når den situasjonen inntraff, var mammas løsning å strikke for de få, ikke-strikkende venninnene som også ville gi bort hjemmelaga klær til barnebarn. Når en høy dekningsgrad var nådd også hos disse, rigget mamma seg til med boder på håndarbeidsmesser i Steinkjer.
Leilighetsstrikk
Selv om mamma produserte for andre, strikket hun likevel til alle anledninger innad i familien. Runddager og ovale dager, konfirmasjoner, nasjonaldager, barnehagestart og skolestart. På alle julaftener hjemme på Steinkjer var en egen sesjon forbehold mammas strikking, før gaveåpningen som sådan. Det var strikkebestemors gaveutdeling. Mariusgensere, skjerf, luer, votter, grytekluter. Hvor mye er det mulig å strikke på ett år? Svaret kom på juleaften. Alle 12 i familien fikk sitt, og mer enn vi trengte, for vi hadde jo ikke rukket å slite ut det fra i fjor og året før.
Mamma førte strikkedagbok, og når jeg leste i denne boken etter at hun døde så jeg at hun også strikket for fremtidens anledninger, til etter at hun ble borte. I mai 2019 fikk hun vite at kreften var uhelbredelig. Nå fikk hun det travelt: Votter skulle gjøres ferdig, de minste barnebarna skulle ha skolejakker. ”Strikk ferdig armer på ABC-gensern!” står det i strikkedagboken i mai, med utropstegn. Hun rakk aldri å oppleve skolestarten for familiens minstejenter. Men hun rakk å strikke ferdig genserne deres. Alle tre hadde dem på seg første skoledag, selv om det egentlig var for varmt. Eva (9) går fremdeles med skolejakka fra farmor nesten hver dag, armene har blitt altfor korte og jakken nupper. Jeg tror hun bærer den som et sorgens adelstegn.
Under festmiddagen når jeg disputerte for doktorgraden i 2012 overrakte mamma strikkegaver som tilsammen dekket et helt langbord. Foran professorer og tilreisende fra Amerika og England fremførte hun også trønderske vers på rim, et vers for hver strikkede gjenstand. Hjerteteppet hadde navnet mitt og disputasdatoen strikket inn, og kom med dette verset:
Gava må du få når du held fest
Så æ vil bidra med det æ kan best.
Når du no ska kvil dæ etter alt det hær,
Og kulde og vinter har komme vældig nær,
så treng du nå som kan varm dæ litt
i det kalde og trekkfulle huset ditt.
Du treng et teppe som e varmt og stort,
og som kan jag all kulde bort.
Hjertan her vart ganske fin
dem passe godt te hjertevarmen din.
Strikkesynestesi
Strikkingen som er igjen etter mamma gjør henne levende igjen, på en måte som hverken bilder, videoer, vers eller sanger kan. Det må ha noe med det taktile å gjøre, at strikketøyene kommer fra hendene hennes, at vi kan ta på dem, varme våre egne kropper med dem. Håndarbeidet hennes lyser også opp tilværelsen vår, bokstavelig talt. Hun heklet runde lyslykter som nå henger i vinduene til alle de nærmeste. Det fins antakelig mer enn hundre lykter som lyser opp i hjem rundt omkring i Norge. Hun produserte dem med å hekle etter mønster, lime heklingen på ballonger, som hun så sprakk etter at limet hadde tørket, og så surret hun batteridrevne lys rundt. Hei, mamma, sier jeg for meg selv når jeg tenner lykten om kvelden. God natt, mamma når jeg slukker lykten for natten. Hver kveld, hele året gjennom.
Jeg vet ikke om mamma tenkte på det når hun strikket: At den dagen hun ble borte, kunne hun fremdeles lyse opp for oss, og varme oss. Men det er slik det er. Hver kveld i sju-åtte måneder av det kalde trønderåret trekker mannen min og jeg hvert vårt tunge strikketeppe over dynene om kvelden. Dyre vektdyner for bedre søvn? Det trenger vi ikke i vår familie: Å trekke mammas strikketepper over seg er å gå til sengs med en middels stor sau. Før jeg setter føttene på kalde tregulv om morgenen tar jeg på meg hennes ullsokker, jeg har minst 15 par. Hele familien ifører seg strikkegensere, votter og luer før vi går ut av døra. Mamma er med på skolen, på jobb, på reise.
Tre år etter at mamma døde kan jeg fremdeles kjenne lukten av henne når jeg borer nesen inn i et av hennes strikketøy: Håndkrem, vafler, rips. Og med lukten kommer lyden av strikkepinnene, lave og rytmiske klikk-klikk. Det er en form for synestesi, en sammenkobling av to eller flere sanser. Jeg hører andre lyder også: Mamma plystret gjerne lavt mens hun strikket, en litt atonal plystring, som et stykke av Sjostakovitsj. Og så var det lyden av maske-tellingen, en lav hvisking på innpust og utpust.
Musikalske votter
Strikking var avslapning for mamma, men det innebar også intens konsentrasjon, særlig når hun laget egne mønstre. Blant hennes mest kjente design var Beatlesvottene. Beatles-logoen på den ene siden, den berømte silhuetten av de fire beatlesene på den andre siden. Når alle vi nærmeste hadde fått våre Beatlesvotter, begynte hun å produsere dem for venner og bekjente, og til håndarbeidsmesser. De ble så populære at hun tok opp bestillinger, etterhvert ble det rift om vottene og lange ventelister. I Steinkjer og i andre byer rundt om i Norge, ja til og med i England, er det dusinvis av mennesker som varmer hendene sine med Beatlesvotter.
Men det fins også musikalske votter som eksisisterer i ett eksemplar. Når Bob Dylan mottok nobelprisen i litteratur arrangerte vi konsert på Antikvariatet i Trondheim. Mamma kom og hørte på, men bare sånn halvveis: Hun strikket. Hennes bidrag var å produsere votter med Dylans silhuett på den ene siden, og noter på den andre. Det er ikke godt å si hva his Bobness ville tenkt om å bli omskapt til masker i rett og vrang. Men vottene er en av pappas kjæreste minner etter mamma. Antakelig er de også et unikum på verdensbasis.
Livstråden blir brutt
Da mamma ble syk våren 2019 og gikk på cellegift, var det strikkingen som fikk meg til å forstå hvor dårlig det stod til. Hun måtte legge de komplekse strikkemønstrene til side, og tok fatt på et teppe i enkel rillestrikk. Hun brukte garnrester samlet opp gjennom et langt liv. Det er et resteteppe, sa hun. Jeg tror mamma skjønte at det nærmet seg slutten, nå skulle hun bruke opp garn, strikke seg ferdig.
Zoomer man inn på de siste bildene av mamma, er det to tråder som går ut fra godstolen på stua: Røret fra blærekateteret, og garntråden. Den første er den midlertidige, sykdomstråden, den som vi prøver å glemme. Den andre, garnet, er selve livstråden til mamma. Dagen etter at bildene er tatt fikk hun alvorlig hjerneslag og havnet på sykehuset. Jeg tok med hennes siste strikketøy til sykesengen, og det var slik jeg skjønte at hun var borte: Mamma, nå fortsetter jeg å strikke på teppet ditt. Men du må fortelle meg hvordan jeg skal lage rette kantmasker, for det kan jeg ikke, det blir så skjevt. Jeg fikk et svakt smil, men ikke noe svar. Livstråden til mamma var brutt. En uke senere var hun borte.
Vi tre damene i familien strikket på teppet ved sykeleiet, etter tur. De radene vi strikket disse augustdagene i 2019 er sørgerender: To grønne render fra Madde, to røde fra Trude. Jeg fikk lov å være den som tok med meg teppet og garnnøstene til mamma hjem. Jeg strikket på det teppet hver kveld i over ett år. Av alt sorgarbeidet så ble dette det aller fineste og viktigste: Å gjøre ferdig teppet som mamma hadde begynt på. Å strikke med hennes siste pinner, å la klangen fortsette å gi gjenlyd. Til det som skulle vært gullbryllupet til mamma og pappa, den 26, september i 2020, gav jeg teppet til pappa, og skrev at det var en gave fra mamma og de andre damene i familien. Jeg festet et hjerte ved den 17. raden, der mammas livstråd ble brutt. Det hjertet hadde jeg forresten ikke trengt å sy på: Fra der jeg tok over er kantene på teppet hakkete og ujevne, mot mammas rette kanter og jevne masker. Selv på cellegift og med uhelbredelig kreft strikket mamma bedre enn meg. Det ville hun ledd godt og hjertelig av.
Esken på loftet
Den første jula uten mamma måtte vi lete på loftet etter julepynt som hun hadde pleid å finne frem. Det var en del vi aldri fant, for eksempel julegardinene. Så var det noe vi fant som vi ikke visste om: En stor eske med små, innpakkede gaver. Det viste seg å være mammas heklelykter i ulike farger og mønstre. Dem hadde hun antakelig laget for å selge som katta i sekken på julemesse. Det rakk hun aldri. Men lyktene telte 12, akkurat en til hver av oss som var igjen etter henne. Vi pakket dem opp samtidig, tente bryterne, og så gikk vi en og en og satte dem ved plassen hennes. 12 kjærlighetslys som brente inn i julenatten. 12 ulike savn. Mammasavn, bestemorsavn, farmorsavn, svigermorsavn, konesavn.
Det er flere esker på loftet, med ubrukte strikkegaver. Jeg har gitt datteren min, Elinor, en gave til hver bursdag siden bestemor ble borte. Bamseklær, ullsokker, votter, en lue. «Fra strikkebestemor», skriver jeg på bursdagskortene. Det er nok innhold i eskene til Elinor er 18 år, minst. Kanskje blir lukten av mammas hender borte med tiden. Men når jeg om mange år legger øret inntil strikketøyet, er jeg sikker på at jeg fremdeles vil høre klangen av strikkepinnene.
