Viser ved livets slutt

Moren min het Målfrid Brandtzæg. Hun fikk påvist uhelbredelig kreft i mai i år. To måneder senere fikk hun et alvorlig hjerneslag, og hun døde den 7. August. Mammas sykeleie varte i to uker. Det er disse to ukene jeg vil skrive om her. For hva gjør man egentlig på et sykeleie – etter at den gode og livlige moren man en gang hadde ikke lenger kan snakke, gå eller strikke? Hva fyller man rommet med, og hvordan holder man ut det uutholdelige: Å vente på at en man er glad i skal trekke sine siste åndedrag? 

For meg ble skillingstrykkene en trøst i de ukene hvor vi våket over mamma. Ved sykesengen satt jeg og transkriberte dusinvis av skillingsviser om død og sorg. Kanskje fant jeg trøst i å lese om skjebner verre enn vår egen: Alle som har mistet små barn i sykdom; unge menn som druknet på sjøen; hele familier revet bort av jordras, snøskred og brann. Kanskje transkriberte jeg på grunn av sedvanlig arbeidsnarkomani og manglende evne til å legge bort arbeidet, selv i en sådan stund. Muligens var jeg fortsatt i sjokk, slik vi alle var det: Sykdommen til mamma utviklet seg så fort og hun var altfor ung til å dø. Kanskje transkriberte jeg viser for å gi henne litt fred og ro til å sove, eller for å opprettholde en følelse av normalitet i sorgens kaos. Men mest av alt handlet skillingsvisene ved mammas sykeleie om at jeg fant trøst i å lese tekster som handler om hvordan døden historisk sett har vært en naturlig del av livet. I dag er det ikke lenger slik.

Memento mori

Når mamma ble syk var jeg midt i arbeidet med et bokkapittel om sjøforlis i skillingstrykk. Og slik gikk det altså til at jeg satt på sykehuset og transkriberte ramsalte viser om store og små ulykker på sjøen.

De fleste skillingsvisene om skipsforlis er minnesanger over navngitte, døde mennesker. Ofte heter de også det: ”Minnesanger”, eller ”Sørgesanger”. Mange av dem er personlige, melodramatiske og dypt gripende. Her er sangen om deg, sier de. Visene er skrevet for de pårørende, og noen ganger skrevet av de som har mistet noen. Sorgarbeid er tungt, men kanskje byrden blir lettere hvis man kan feste sorgen i skrift, trykke den på et ark, synge den ut i et rom.

Jeg kan ikke komme på noen moderne videreføring av denne tradisjonen, men når det gjelder funksjon er antakelig dødsannonser og minneord i avisen det nærmeste vi kommer i dag. For øvrig vitner sørgesangene om et religiøst tankesett som kjennes fjernt fra vår tid: Livet er en tårefull jammerdal; memento mori (kom i hu din forgjengelighet); livet er kun en forberedelse for etterlivet; du kan ingenting ta med deg dit du går. Jeg husker at jeg kikket på moren min i sykesengen og tenkte: Disse tekstene har ingenting med deg å gjøre. Mamma var ikke spesielt religiøs, og hun trengte ikke å komme i hu sin forgjengelighet: Hun levde stort sett alle dager som om det var den siste. Hun var glad i alle og hadde ikke noe usagt og uoppgjort med verken Gud eller hvermann. Hun var ærlig og bar hjertet utenpå skjorten, som en venn sa. Slikt blir det gode relasjoner av. Og sånn kan man dø, vel vitende om at folk minnes deg med kjærlighet.

• 

Men det var én ting som klang kjent i skillingsvisenes minnesanger: Sorgen over å miste noen man er glad i. Sorg har ikke forandret seg så mye de siste 400 årene, og den er den samme om man mister noen på sjøen eller i kreft.

”Moder, reis dig av din kolde seng”: Døden og barnet

Det fins mange skillingsviser om å miste sin mor. En av de mest kjente er ”sangen til mor” som også ble en slager gjennom plateserien Frem fra Glemselen.  Siste vers lyder slik: 

Og om du skal vandre herfra før meg,
og jeg lukker øyet ditt mor,
så vit mens jeg lever jeg glemmer deg ei,
jeg minnes ditt smil og din gråt.
Når blomster og trær på graven din gror,
da vokser og minnet ditt, mor.

Denne visen la jeg raskt vekk når jeg satt ved min mors sykeleie. Selv for en med høy terskel for den lille litteraturen var det lite trøst å finne i slitte floskler når livets alvor ble så stort. I etterkant har jeg imidlertid funnet en skillingsvise om morstap som jeg synes er gripende, og den er skrevet av et barn. 

”Barnet ved sin moders lig” har antakelig vært veldig populær, for visen fins i flere varianter med ulike titler i Gunnerusbibliotekets samling. Den er skrevet av danske Fredrik Paludan-Müller i 1820, da dikteren var 11 år gammel og satt ved sin mors dødsleie. Visen har barnets perspektiv på den døde moren, og den er hjerteskjærende i sin enkle og triste nysgjerrighet:

Kjære Moder! hvorfor sover du 
Paa det haarde Egebord saa længe? 
Vil du aldrig vaagne mer nu? 
Ak! Saa græder stedse dine Drenge. 

Kraften i denne teksten ligger i forfatterens bokstavelige tolkning av døden som søvn, og barnets avvisning av det endelige som døden representerer: 

Kjære Moder! bliver man saa træt 
Naar man haver været syg saalænge: 
Men du har jo ogsaa meget grædt, 
Derfor kan du nok til hvile trænge. 
 
Derfor skal du sove lidt endnu, 
Ingen Taarer fra dit Øie rinder, 
Naar du vaagner, o, saa vaagner du 
Frisk og sund som før, med røde Kinder. 
 
Jeg skal dække til din kolde Krop, 
At du ret kan faa en rolig Slummer; 
Naar du da til Slutning vaagner op, 
Er du fri for Sygdom, Graad og Kummer. 

I dag får man som pårørende høre man ikke skal fortelle et barn at den døde ”sover”: Det kan føre til misforståelser, utsettelse av sorgen, og også angst for søvn. Dette er sikkert et klokt råd, men det betyr også at samtalene med barn kan bli omfattende og opprivende for en sekulær familie som enda ikke har begitt seg inn i Astrid Lindgrens Nangijala. Min datter på 5 år spør hver eneste dag om bestemor virkelig er død. Hvordan da, død? Og hun lister opp for seg selv alt bestemor ikke kan gjøre: Ikke lukte, ikke spise, ikke strikke, ikke lese. Men så spør hun: Hvilke farger kan bestemor se? Bare lilla, eller? Når jeg sier at bestemor ikke kan se noen farger, så rister hun på hodet. Det går ikke an. Og hun sier akkurat det jeg tenker. Det går ikke an. Døden er uforståelig. 

De minste kan hjelpe oss voksne med å se det fine i det vonde. Hæ, skal vi grave bestemor ned i jorda? spurte 5-åringen; sånn som vi gjør med sjørøverskatter? Hennes kusine på 6 år sa det samme, med større selvtillit: Det er jo det vi gjør med skatter! Barn er et fantastisk og gåtefullt folk. Men etter at gullkorn, kondolanser og gode ord er mottatt; da skal man gå videre. Og det er ikke lett, slik også den 11-årige  Fredrik Paludan-Müller skriver:

Skal du ligge i det Hus af Ler, 
Hist paa Kirkegaarden, kjære Moder; 
Ak! saa kommer du jo aldrig mer 
hjem til os og til vor lille Broder. 

”Hvorfor komme vore Venner hid”: Hjemmedød

Kanskje er vi mer pedagogiske i sorghåndtering ovenfor barn i dag sammenlignet med tidligere perioder. Men én ting var antakelig bedre før. Skillingsvisen om den lille gutten og hans døde mor iscenesetter en vesentlig forskjell på da og nå: I førmoderne tid var døden mer tilstedeværende i livene til folk, dels fordi man døde mye tidligere, dels fordi sykeleie og dødsleie foregikk innenfor hjemmets vegger.

Sig mig, hvorfor du er klæd saa hvid, 
Og hvorfor vor gode Fader græder? 
Hvorfor komme vore Venner hid
Altid klædt i sorte Sørgeklæder? 

I ”Dage tre” har den hvitkledde moren ”sovet” på ”Paa det haarde Egebord” i stuen. Og i denne samme stuen står også morens siste bolig, på utstilling: 

Skal du ligge i det sorte Skrin, 
Som i Stuen staar med Laaget over, 
Ak! Saa kan jo aldrig Solens Skin 
Lyse ind i Kisten, hvor du sover. 

 Vi skal ikke romantisere likvake og hjemmedød i gamle dager, for det er mye med dette som er vanskelig for oss i dag å tenke på: Smertelindringen var minimal, det var mye arbeid for de nærmeste med sårstell og hygiene, og sikkert mye styr med besøk av familie, venner og en prest som skulle oppvartes. Sølvmynter på den dødes øyelokk, bibel under haka og tre dagers gravøl med fyll, dans og kortspill er også skikker som vi kan stå over. Men grunntanken står fjellstøtt: Man dør der man har levd.

• 

Når vi skjønte at det gikk mot slutten med mamma informerte vi leger og sykepleiere om at vi ønsket at hun skulle få komme hjem. Det er prisverdig at dere vil det, så ja, dette vil vi vil legge til rette for. Men tildelingskontoret er helgestengt og hjemmesykepleien har ferieavvikling, så dere må vente til over neste helg. En hel uke. Vi skjønte at vi ikke kom til å rekke å få mamma hjem i tide. I løpet av noen få dager ble tilstanden hennes forverret. Smilene forsvant, så forsvant hånden som trykket vår, så forsvant blikket. Til slutt var det bare pusten som var igjen. Døden tar ikke sommerferie. Døden bryr seg ikke om ferieavvikling og helg. 

I Kreftforeningens informasjonsbrosjyre står det at Norge har verdens laveste andel av hjemmedød. Kun 15% dør hjemme. Nå skyldes dette kanskje først og fremst at vi har institusjonalisert eldreomsorgen i Norge i større grad enn mange andre land. Trang økonomi og lav bemanning i hjemmesykepleien er også en del av forklaringen, slik vi opplevde. Men når vi er så dårlig på hjemmedød i Norge handler det kanskje også om at vi ikke vil snakke om døden og at vi holder den på armlengdes avstand, i institusjonenes trygge og sterile værelser. Det har blitt skrevet mye om dette de siste årene, ikke minst etter at Per Fugelli gjorde seg til en slags dødens talsperson for noen år tilbake. ”Døden har blitt sjukmeldt” heter det fra et sted. ”Norge er verdens beste land å bo i, når skal det også bli et godt land å dø i?” spør en annen. 

”Vi sørgede og græd herneden”: Musikk og sorgarbeid. 

Mamma fikk aldri komme hjem for dø. Når hun ble innlagt på sykehus forsøkte vi å gjøre sykehuset til et slags hjem. Vi var der med henne hele tiden, vi sov ved siden av henne om natten. Barnebarna tegnet, vi hang opp bilder av alle de nærmeste og plukket blåklokker. Vi satt ved hennes side og strikket på teppet hun aldri rakk å fullføre; vi løste kryssord hun hadde startet på, vi leste bøker hun likte. Vi tok vi med lykter som hun hadde heklet og tepper hun hadde strikket. Men det er begrenset hvor mye håndarbeid man kan drasse med seg inn på en institusjon for å gjøre det hjemmekoselig. Det blir fort overlesset, og håndarbeid kan dessuten aldri fjerne institusjonsluktene- og lydene. De sitter i veggene. 

Det sies at hørselen er den siste sansen som forsvinner før vi dør. De siste dagene med mamma satte jeg på henne øreklokker og spilte sanger jeg visste hun likte. Jeg ville stenge ut institusjonslydene: Ventilasjonsanlegget, bordvifta, pumpen til luftmadrassen, piping fra smertepumpa, andre pasienter som ropte om hjelp, gummisåler mot bonet gulv. Nå er disse sangene fra mammas siste dager lydsporene til min egen sorg. Det er vondt å høre på dem, men helt nødvendig. Musikk er en viktig del sorgarbeidet, slik skillingsviser har vært for folk i fire hundre år av norsk kulturarv. 

I perioden hvor skillingsvisene var virksom hadde religion en mye større betydning i livene til folk enn tilfellet er i dag. I visen om gutten og den døde moren er det troen på et etterliv som er trøst i sorgen: 

Naar vi samles da i Himmerig, 
Hos de Engle smaa i Evigheden, 
O! Saa skal vi nok fortælle dig 
Hvor vi sørgede og græd herneden. 

På slutten av visen ser altså forfatteren fremover, forbi voksenliv og inn i det hinsidige: Han skal treffe henne igjen og da skal han fortelle om deres sorg. Jeg er en av mange som ikke tror på et etterliv. Døden er slutten. Og kanskje derfor er det de forutgående versene i visen, barnet som ser på den døde moren med et undrende blikk, som gjør sterkest inntrykk på meg.  

De fleste i dag slipper å miste sine foreldre som barn – dette er en av de heldige konsekvensene av eldrebølgen. Men selv når man mister en forelder som voksen kan man føle seg som et barn igjen. Man slutter kanskje aldri helt å være barnet til sine foreldre, uansett hvor gammel man er. Mammas hånd, den hun fortsatt hadde førlighet i, strøk og trøstet oss tre barna i dagene før hun døde. Ta det med ro. Det går bra.

Hånden ved sykeleiet blir værende med oss for alltid. Mammas er også med i strikkeplaggene som varmer oss, i heklalyktene som lyser i vinduene hjemme i Steinkjer; i hundrevis av bilder; i sangene vi sang, og i sangene vi skal synge. 

En
Meget smuk Sang. 
Barnet ved sin Moders Lig. 

Moder reis Dig af Din kolde Seng, 
Træk af Dig de lange hvide Klæder; 
Hør vor Broder – hør den lille Dreng 
Som i Vuggen ligger der og græder. 


Tromsø. 
Paa M. Urdals Forlag 
Trykt i G. Kjeldseths Bogtrykkeri

1. 
Kjære Moder! hvorfor sover du 
Paa det haarde Egebord saa længe? 
Vil du aldrig vaagne mer nu? 
Ak! Saa græder stedse dine Drenge. 
 
2. 
Sig mig, hvorfor du er klæd saa hvid, 
Og hvorfor vor gode Fader græder? 
Hvorfor komme vore Venner hid
Altid klædt i sorte Sørgeklæder? 
 
3. 
Moder reis dig af din kolde Seng, 
Træk af dig de lange, hvide Klæder; 
Hør vor Broder – hør den lille Dræng 
Som i Vuggen ligger der og græder. 
 
4. 
Ser du ei hvor alle Stjernerne 
Svinde bort og Morgenrøden smiler, 
Thi du har jo sovet Dage tre, 
Og endnu i dybe Søvn du hviler. 
 
5. 
Kjære Moder! bliver man saa træt 
Naar man haver været syg saalænge: 
Men du har jo ogsaa meget grædt, 
Derfor kan du nok til hvile trænge. 
 
6. 
Derfor skal du sove lidt endnu, 
Ingen Taarer fra dit Øie rinder, 
Naar du vaagner, o, saa vaagner du 
Frisk og sund som før, med røde Kinder. 
 
7. 
Jeg skal dække til din kolde Krop, 
At du ret kan faa en rolig Slummer; 
Naar du da til Slutning vaagner op, 
Er du fri for Sygdom, Graad og Kummer. 
 
8. 
Skal du ligge i det sorte Skrin, 
Som i Stuen staar med Laaget over, 
Ak! Saa kan jo aldrig Solens Skin 
Lyse ind i Kisten, hvor du sover. 
 
9.
Skal du ligge i det Hus af Ler, 
Hist paa Kirkegaarden, kjære Moder; 
 Ak! saa kommer du jo aldrig mer 
hjem til os og til vor lille Broder. 
 
10. 
Da til Graven, hvor vor Moder bor, 
Tit med mine Brødre hen jeg iler, 
Og naar lille Broder bliver stor, 
Skal jeg vise ham hvor Moder hviler. 
 
11. 
Naar vi samles da i Himmerig, 
Hos de Engle smaa i Evigheden, 
O! Saa skal vi nok fortælle dig 
Hvor vi sørgede og græd herneden. 

•