Færøyene er det forblåste øyriket ingen forlater før de har blitt merket for livet. Men har de skillingsviser her?
Ti minutter etter at vi har ankommet Tórshavn er jeg på vei inn i magasinet på universitetet, sammen med Tóta Árnadóttir fra afdeling for færøsk sprog og litteratur. Tóta åpner den tykke døren og finner frem arkivbokser med lovende kategorier; de som bærer ordet ”vísur” og «sálmar». Jeg har kun halvannen time med boksene denne første dagen, og jeg iverksetter operasjon bla gjennom alt, fort! fort! men med respekt for materialet – et velkjent modus operandi for forskere som er på ferietur men som lurer inn arkivbesøk i smug. Det er ikke en teknikk jeg kan anbefale, men det er bedre enn å la boksene ligge. For hva om det fins noen skillingstrykk lurt inn mellom håndskrevne dokumenter, gamle begravelsesprogrammer og avisutklipp?
Dikterloftet til Jóanes Nielsen
Det er ikke skillingsviser som bringer oss til Færøyene disse dagene i september. Vi er her fordi faren min, Johan, fylte 70 år i april. Denne turen var gaven fra meg. Ingen av oss har vært her før, men pappa elsker Færøyene usett, takket være en dikter få i Norge kjenner til: Jóanes Nielsen har blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris hele seks ganger, og han er Færøyenes viktigste nålevende forfatter. Pappa ble kjent med bøkene gjennom forfatterens norske oversetter, Lars Moa fra Stjørdal. De to er gamle studievenner og pappa ble stormforelsket i diktene, i Lars sine nynorske oversettelser. Pappa liker det rå og direkte i Jóanes sin poesi, og han leser verselinjer høyt fra samlingen Gudehovud.
Hjartet.
kroppens trufaste vaktmeister
plage- og gledesarkivar
gjennom fire kammer
blir dei kalenderlause dagene pumpa av stad.
Gjennom oversetteren får vi kontakt med Jóanes og vi blir invitert til forfatterens hjem i Torshavn. Vi er litt spente, både pappa og jeg. Dette er jo ikke et møte med noen klar agenda. En sørgende enkemann og en trist skillingsvisejeger i et forblåst øyrike, på en reise som hverken er jobb eller ferie. Men kanskje vi skal finne noe her? En trøst, en innsikt? Vi kjøper den færøyske avisen Dimmalætting og stavrer oss gjennom et minneord: På færøysk heter det at personen som er død er «farin», litt som på nord-trøndersk: «Forri». Flere ganger i løpet av oppholdet tar jeg opp telefonen for å sende meldinger og bilder til mamma. Mye fint garn her: Hvor mange nøster skal jeg kjøpe til deg? Så legger jeg ned telefonen. Se så fin pappa er i Færøygenseren du strikket! Så legger jeg ned telefonen. Det er ikke det at jeg glemmer at hun er død, ikke et sekund glemmer jeg det. Men det er vanskelig å slå av autopiloten som står innstilt på hverdagslige handlinger. Det er så tungt, så tungt å legge telefonen tilbake i veska: Det fins ikke lenger noen mottaker i den andre enden. Denne turen ble avtalt med mamma, det var vår hemmelige overraskelse til jubilanten. Bursdagsbrevet hun skrev er med oss på reisen, stukket inn mellom sidene til en diktsamling. Konvolutten smetter stadig ut og det hugger tak i magen hver gang jeg ser den kjente håndskriften. «Kjære Johan», står det med blått blekk. Mamma er farin, men hvor har hun dratt?
Huset til Jóanes Nielsen ligger på en forblåst høyde ute i havgapet og vi blir invitert opp i dikterstua på loftet, med utsikt mot havet. Jóanes har et varmt smil, og han får også pappa til å smile, for første gang på lenge.
Jóanes og Johan i dikterstova, Tórshavn.
En whiskeyflaske kommer på bordet og han gir pappa et lite, høytidelig nikk når de skåler. Vi forteller om mamma, snakker om døden, gråter litt. Utenfor vinduet blåser den lange, brune ulla til en sau i vinden og hvite skumtopper smiler urolig i den mørke sjøen. Jóanes og pappa snakker politikk, om felles bekjente og forfattere fra deres radikale periode på 60- og 70-tallet. Begge to er fortsatt kommunister, og det skåler de for.
La oss vere glade i hverandre,
vise omsorg der sorga græt i einsemd
protestere når urett knuser hender,
bygge ei verd med vennskap
strålande ut frå opne vindauge.
(Frå alle kantar ber vinden med seg ord og plantar og teikn)
Jóanes er nasjonalist – han ønsker Færøysk selvstyre fra Danmark – så det sitter litt langt inne å spørre om skillingsviser som jo i stor grad har kommet til Færøyene via Danmark. Kanskje er det en uglesett sjanger her – fiendenasjonens kulturuttrykk som har knuffet seg plass i det færøyske; det skriftlige og trykte som har besudlet den levende, muntlige kulturen? Nei, jeg vet at det ikke er slik. I hans roman Brahmadellane så nevnes viser, ballader og kvad i hvert eneste kapittel, og det synges og danses færøyske og danske viser om hverandre. Han er godt kjent med historiske viser og synger noen verselinjer for oss der på loftet – er det Grindavisen eller Sinclairvisen? Han tramper takten så kaffekoppene rister. Slik er det med alle vi møter: Når man spør om viser, så synger de like gjerne som å fortelle. De gjør det selvfølgelig og uten blussel, og de synger på færøysk eller på dansk-norsk etter hva som passer for anledningen.
”Har sást hvørki stjørna, ei sól”: Nyhetsviser på Færøyene
Tóta på universitetet synger også, når jeg møter henne igjen dagen etter. Hun forteller at hun er aktiv i foreningen Eysturoyar dansifelag, og der er det ikke bare middelalderballader som blir brukt i dansen; likeså populært er danske og færøyske viser av nyere dato. Sinclairvisen er fremdeles en av de mest populære, slik Anne Sigrid skriver i et tidligere blogginnlegg. Tóta har også funnet frem en bunke visetekster som brukes i dansen og som jeg får med meg hjem. De fleste visene omhandler dramatiske hendelser i nyere færøysk og dansk-norsk historie, og de minner om nyhetsviser i skillingsviseformat. En av disse er ”Norska Løva”, velkjent også i Norge, og Tóta forteller at denne visen om et hollandsk sjøforlis utenfor Østerø i 1708 er en av de mest populære dansevisene på Færøyene i dag. I første verselinje påkalles publikums oppmerksomhet, og slike hentydninger til muntlig tradering kjenner vi godt fra skillingsvisene:
Kom frem i denne tid,
Hør hvad jeg vil fremføre,
Guds gerning underlig,
Som vel er værd at høre.
Så følger dato for hendelsen i neste vers – ”Der man decemberdag/den fjerde monne skrive” – og konkrete, detaljerte opplysninger om selve forliset. Hvordan har visene nådd ut og blitt populære som danseviser? Fins det noen bevarte trykte nyhetsviser, som for eksempel kan ha blitt importert fra Danmark? Tóta har ikke sett en eneste i noe arkiv, men hun vet at en del av visene har blitt trykt i færøyske aviser og slik nådd ut til et større publikum. Dette gjelder for eksempel visen om nesten-ulykken med det norske skipet ”Vaagen” som ble trykt i avisen Føringatiðindi i 1894. Versene ligner norske skillingsviser om sjøforlis, men alt klinger jo bedre på færøysk:
Vaagen hon rennur á villum havi,
Og hæddin var ei at hitta;
Har sást hvørki stjørna, ei sól,
Og logg var til onga nyttu.
I boksene på universitetet finner jeg flere slike nyhetsviser om forlis langs de værharde Færøyene. Forskjellen fra de danske, svenske og norske visene er åpenbar men viktig: De færøyske visene er håndskrevne, ikke trykte. En av arkivboksene er merket «Kvæða- og vísubók og onner rit». Lovende! I boksen finner jeg en innbundet bok hvor sanger står hulter til bulter med brev og andre notater. Skriften i denne visen er snirklete men vakker:
«Ulykken i Sandvig/Den 13. Februar 1915» er tittelen på denne visen, og det står at den skal synges på melodien «Gak under Jesu kors at staa.» Ved første, kjappe gjennomlesning blir jeg litt skuffet: Den er på dansk, ikke færøysk, og den fremstår som en hvilken som helst vise om et forlis. «Det var af høje Bølger tre/At Ulykken brat monne ske;/Thi Gud, som har alt godt i Agt; her vise lod i sin store Magt». Bølger, ulykke, Gud meg her og der. Men tilbake på hotellet så transkriberer jeg og finner noen spennende vers:
Tak for den Gaven som du gav,
og komme (?) lod af vilden Hav:
Den Grime du styre lod mod Land,
At dræbes paa den kvide Sand.
Til Baaden drog hver Mand med Hast,
og Sten, samt Lod de tog til Kast,
At værge Grind, som det sig bør,
Hvorved sig aabned Sorgens Dør.
Grindadrap! Hvaler! Jeg googler jeg tid og sted, og ser at dette handler om en kjent ulykke på Færøyene: Den 13. februar 1915 druknet 14 menn fra Sandvik og Hvalba når to båter kantret under grindedrapet, altså den tradisjonelle hvalfangsten hvor båter gjeter grindhvaler inn i en bukt og spidder dem til døde.
Siden dette var en ulykke med såpass stort omfang har det antakelig eksistert flere viser om hendelsen. Den mest kjente ser ut til å være av forfatteren Jogván Danielsen, også kjent som Kvívíkar-Jógvan. Hans versjon heter «Om alt det kors vi lide» og stod på trykk i Kristeligt Ungdomsblad for Færøerne den 1. januar 1916.
Kvívíks Jógvan (1843-1926) skrev visen «Om alt det kors vi lide» i forbindelse med ulykken i Sandvik. Det er neppe han som har skrevet nyhetsavisen jeg fant i arkivet, men han får være med her på grunn av det flotte skjegget, og den tradisjonelle færøyske toppluen på snei.
Dette er en religiøs vise snarere enn en nyhetsvise og den har ingen henvisning til ulykken utover tittelen. Den håndskrevne visen i arkivboksen på universitetet er altså skrevet av en annen. På siste side i viseboken står følgende:
«Det har jeg Skrevet, Jakob Jacobsen Berg (?) Første Paaskedag, den 8. April 1917 i Hove paa Suderö, Färøerne, 1917, Födt 9-10-05.» Er vår viseforfatter en tolv år gammel gutt? Har han skrevet visen eller transkribert en vise noen annen har komponert?
På universitetet nærmer klokken seg 19, og nå må Tóta gå: Mannen hennes skal spille konsert på en uteplass i sentrum om noen timer. Jaha, hva slags musikk er det? Tradisjonell folkemusikk, viser, ballader, og så har han tonesatt dikt av forfatteren Jóanes Nielsen. Vil vi komme?
Uteliv i Tórshavn: Nesten like trivelig som å være på hytta. I Gongin og veitene rundt er gatelysene levende lykter, og det trengs: I helgene har utvalgte utesteder åpent til klokken 04.00.
Konserten er på bryggeriet Mikkeller som ligger i den berømte gaten Gongin i den historiske delen av Torshavn. Vi drikker dansk og færøysk øl om hverandre; fiskesuppe og Bacalao fra naborestauranten Barbara kommer på bordet. Kári Sverrisson er en kunstner på gitar, og selv om vi kun får med oss brokker og et ord hist og pist av tekstene, så synger han vakkert og trist. Gamle ballader og nye tekster om hverandre. Pappa kjøper LP med de tonesatte tekstene av Jóanes. Vi forteller om Antikvariatet i Trondheim og fantaserer om å få til en konsert, så kan Tóta komme til Dragvoll å snakke om visekultur og dans, og Jóanes og Lars kan snakke om Færøysk samtidslitteratur og oversettelser. På Færøyene handler ikke nettverksbygging om store konferansehoteller og stive visittkort som utveksles mellom svette hender: Her er det heimbrygga øl og lokal musikk mens vinden uler langsmed torvtakene.
Kingos salmebok i Tjørnuvík
Vi skal til Tjørnuvík som ligger lengst nord på Streymøy. Kjøreturen hit er spektakulær når Atlanterhavet åpner seg og vi får øye på Risin og Kellingin, to ruglete steinsøyler som kneiser ved bratte klipper. Pappa peker mot storhavet der ute: Amerika neste. Den smale veien ned mot Tjørnuvík er enveiskjørt og snor seg langs bratte bergvegger. Jeg holder meg fast i dashbordet og speider etter andre biler, men her er det heldigvis bare sau.
På den lille stranda i Tjørnuvík er vi begge lei oss, veldig lei oss. Kanskje er det noe med storhavet og vinden som åpner opp sorg-sluser, jeg vet ikke. Det blåser sterkt og begynner å regne, vi skal til å sette oss i bilen igjen når vi oppdager et skilt foran et gammelt hus hvor det står ”Kaffe og vaffel”. Siden vi er nordmenn kan vi ikke gå forbi. Vi tar av oss skoene og ønskes velkommen inn i hjemmet til en mann i 60-årene som serverer kaffe og vaffel med rabarbrasyltetøy i stuen sin. På veggen henger det et stort, brodert salmevers i ramme og jeg husker jeg leste i en guidebok at Tjørnuvik er et slags sentrum for salmesang; nærmere bestemt et sted hvor man synger salmer av den barokke, danske salmedikteren Thomas Kingo (1634-1703). Det er bare litt for rart, det kan ikke stemme. Men jeg spør verten. Han lyser opp og reiser seg; finner frem sin egen gamle utgave av Kingos salmebok.
Tjørnuvíkmannen forteller at han synger i bygdens Kingo-kor, han tar frem en perm med tekster og bilder av koret, som er overraskende tallrikt. Det kan se ut som om alle bygdens vel 50 fastboende er med i Kingo-koret. De skal ha konsert på søndag. Har vi lyst til å komme?
Kvarttoner i havgapet
Det står i guidebøkene at på Færøyene må du ta dagene som de kommer, ikke planlegge så mye, go with the flow – og så gå tilbake hvis været snur. En tom turistklisjé tenkte jeg, inntil vi noen dager senere sitter på veien nordover: To ateister på vei til en slags religiøs samling, et vekkelsesmøte, en konsert? Vi skal til Sáksun som ligger nordvest på Stroymoy.
I Sáksun skal vi gå i fjellet, sier pappa dagen før, og jeg kjøper svindyre goretex-sko i Torshavn for anledningen. Her skal vi ikke gå i fjellet, sier pappa når vi kommer frem. Fosser snor seg mellom stupbratte fjellsider og torven er sleip etter det voldsomme regnskyllet dagen før.
Vi søker ly for vinden ved den lille klyngen av knuskgamle trebygninger som utgjør tettstedet Sáksun. Fra der vi sitter ligner bukten og fossefallene på en miniatyrversjon av Geiranger, minus cruisebåtene: Her er det bare oss to, og små flokker med langhårede sauer. Men snart begynner det å komme folk kjørende og gående mot den lille kirken. Dørene på to-tre av de gamle husene åpner seg. Det bor folk her! Det kan se ut som om alle av bygdens ti innbyggere går mot kirken, og de har en liten bok under armen. Kingos salmebok.
Inne i kirken setter vi oss ved vinduet med utsikt til fjell og foss utenfor. Først når vi ser presten skjønner vi at dette er en gudstjeneste, men den ligner ikke en norsk gudstjeneste. Nei, dette er noe helt annet, noe gammelt. Presten har lang, sort kappe og en sånn barokk hvit og stiv, rund krave av typen som prester hadde i Norge på 1700-tallet. Plutselig lyder den klare, sterke stemmen til en mann på første rad og i rundt oss stemmer alle med i en underlig sang som ljomer i den gamle trekirken. Vi sniker frem en iPhone og trykker på opptak. Vi er de eneste turistene her, og nå har vi plutselig blitt amatør-musikketnologer, folkemusikkinnsamlere. Hør opptak nedenfor og følg teksten på vers 2:
Vi er omgitt av sang og den kommer fra alle kanter. Vi hører det forfatteren Jóanes antydet til oss et par dager i forveien: Kingokoret synger på en slags kvarttoner, en blanding av salmetoner og folkemusikk. Det er umulig for en utenforstående å synge med: Disse tonene er lyden av noe eldgammelt som vi ikke forstår. Forsangeren innleder hver verselinje, og de andre stemmer i på tredje eller fjerde ord. De fraserer på tvers av verselinjene; drar med seg ordene slik at sangen aldri stopper. Det er på en gang enkelt og mektig; høytidelig og hverdagslig.
I romanen Brahmadellane skriver Jóanes: «Ingen skald har hatt større tyding for den færøyske folkesjela enn just Kingo» (22, Lars Moas oversettelse). Men hvorfor er akkurat Kingo så viktig på Færøyene? Er det fordi grobunnen for en viss type religiøsitet er ekstra fruktbar i små, isolerte samfunn? Kanskje det, men det må også være noe mer, noe større. Når vi kommer hjem sender pappa et videoklipp med Kingokoret på mail til Jóanes. Han er svært takknemlig, og han skriver:
Jeg bliver dybt berørt af stemmerne og alvoret de har overfor den uundgåelige død. Og sådan har forfædrene og formødrene sunget i nogle hundrede år, og stemmerne spegler deres følelsesregister. Noble, fattige mennesker hvis varme og trøst ophæver tidsfornemmelsen.
Så var det Jóanes Nielsen som fikk sagt det vi følte men ikke greide å uttrykke. Ordene hans strekker seg forbi den konkrete musikkopplevelsen i Saksun kirke, og inn i vår egen sorg. Men Jóanes oppsummerer også skillingsvisenes viktigste funksjon gjennom fire hundre år. Her er det mye å undersøke, mange spørsmål som skal besvares. For denne gang: Takk til Tóta, Jóanes, Kári, Lars, Tjørnuvikmannen og Kingokoret. Farvel, fineste Færøyene: Til vi ses igjen, i jakten på den felles-nordiske kulturarven.
